Keijei 27 år!

Min flotteste, trofaste, og (nå) gamle ektefelle fyller år i dag! Jeg trodde aldri dagen skulle komme, at du også må svare ”jeg er 27 år gammel” når folk spør. Bare dette året slapp vi unna både pest på Madagaskar og kolera i Zimbabwe – at vi fortsatt er i live i beste velgående er faktisk et under.

Det blir dessverre ingen hurramegrundt rebus i dag, grunnet lite tid, kaos i hverdagen, jobb og diverse – noe som mest er min skyld. Men det skal heller ikke stikkes under en stol at flittige Kaja også har nok å finne på om dagen. To jobber, skole og leilighetsjakt er ikke bare bare – så vi får heller ta det igjen en helg vi begge kan ta´n helt ut som i gamledager. Er det en ting vi fant ut i Afrika, så er det at vi har faenmeg blitt voksne vi og, tro det eller ei. Dragningen mot Morgan og intense fyllekuler er ikke like sterk, kanskje mest fordi vi ikke er mennesker igjen før et par uker etter. Uansett skal vi nå ut å spise i kveld etter ærbe, og det gleder jeg meg stort til! Kanskje vi til og med skal overskride leggetiden, som vanligvis er kl 22.00.

Håper du blir vartet opp i hue og ræva innen den tid, at du kan ligge horisontalt og peke, bli fora med melkesjokolade, type smil, og at du kanskje får i deg et vinglass eller to.

Takk for alt så langt, kjære Keijei, det har vært en fryd å få være i ditt selskap i alle disse år. De sier jo at de beste åra er i 40 års alderen, så vi har heldigvis nok å se frem til! Også har jeg jo blitt litt glad i deg etter alle disse åra da, selv om det er tabu og ta opp slike sensitive og følelsesmessige temaer.

Hipp hipp hurra for deg, see you just now now!

PS: sjekk mailen din……

Reklamer

Over for denne gang…

I går hadde vi en siste kveld med vår kjære Kule J, og det involverte selvsagt lugubre barer, bakterielle offentlige toaletter og hemningsløse dansemoves! Det var virkelig hyggelig å se han igjen, men ellers ganske rart å være tilbake i Zimbabwe – ting har skjedd her. Det er ikke lengre politimenn i veikanten som krever 5 dollar eller en brus for at du skal få passere. De har fått bommer, og hver eneste gang man kjører gjennom får man en kvittering, noe Kule J var veldig imponert over. Ellers er det pengekrise her, men det er vel ikke egentlig noe nytt. Nå er det nesten ikke amerikanske dollar å oppdrive, som er valutaen de har brukt siden deres egne billiardlapper ikke lengre kunne gi deg en halv skive brød. De har nå skaffet noen grønne lapper som vi kan veksle dollar inn i, og da få kjøpt øl – men disse grønningene er ikke verdt en pelle mannskit. Så vi skjønner fint lite av det, og bruker heller kortet – for Zimbabwe har endelig begynt å innføre bankkort i både barer og butikker. Ellers har det jo nylig vært både militærkupp og valg, men det har vi merket lite til mens vi har vært her. Folk er spente på utviklingen, og det er vi også. Så dette var det vi fikk med oss på denne turen.

Grunnet gårsdagens festligheter, var vi nok en gang frynsete da vi dro fra Gweru – det tror jeg vi har vært hver eneste gang vi har dratt. Det er trygt å si at vi ikke så veldig frem til den 5 timer lange turen i en kylling-buss, som de kaller det her. De er ganske beklemte og varme, men det hele gikk overraskende greit. Vi var muligens dehydrert da vi kom frem fordi vi ikke ville drikke så mye at vi måtte på do. Dette, kombinert med at kroppene våre sårt trengte vann etter kvelden før, førte til at vi begge på ett tidspunkt vurderte om vi ville klare å spy ut vinduet i fart… Men fremme er vi og det gikk over all forventning. Vi har bokstavlig talt tømt de to nærmeste butikkene for vårt favoritt-potetgull og pakket de forsiktig ned i håndbagasjen. Ellers har vi planer om å bruke kvelden på å runde Instagram, da dette er det beste nettet vi har hatt siden vi dro fra Norge. Allerede har det gått hele 4 uker, og i morgen starter den 24-timer lange reisen hjemover. Det har gått fort, samtidig som stranda på Nosy Iranja virker et helt lysår siden. La oss ta et lite tilbakeblikk!

DSC_0050DSC_0057DSC_0105DSC_0174

DSC_0241DSC_0279DSC_0303

P1010526P1010704P1010880

gopr0074-1

img_8509-1

DSC_0371DSC_0473DSC_0486DSC_0498DSC_0511DSC_0528

DSC_0544DSC_0665DSC_0742DSC_0769img_8785gopr1226-1gopr1225

Det har vært litt av en tur, både strand og tørre afrikanske sletter. Fisker, lemurer, hester, giraffer, elefanter, hyener, neshorn, bøffel, løve og ikke minst leopard! Vi har fått nye venner og møtt noen gamle. Vi har drukket øl til 5 kroner og blitt ganske hekta på GT. Vi har lært veldig lite fransk, men brifet med gamle shonakunnskaper. Vi har hatt late dager på stranda, eller presset 10 timer i bilen 6 dager på rad. Vi har spist alt fra sushi til kokte innvoller, og begge deler smakte godt!

Nå setter vi snuta hjemover til Norge igjen, og vi gleder oss til det også!

– Ekteparet

Tilbake i Zimbabwe

Det var to rimelig spente tryner som satte seg på flyet og en time senere nok en gang sto godt planta på jorda i Zimbabwe. Dette er 6 gang vi er tilbake, og det er 4,5 år siden vi dro herfra sist. Vi har vel egentlig følt at det bare er et par måneder siden vi dro, men det har jo faktisk blitt flere år. Spenningen var virkelig til å ta og føle på! Vil det stå noen på andre siden av visumskranka som vente på oss? Vi har tatt kontakt meg flere gamle kjente, men de fleste er spredd for alle vinder. Vi hadde en plan B for hva vi skulle gjøre hvis ingen kjente fjes dukket opp, men håpet var fortsatt der… Litt rart tenker dere kanskje, men planlegging måneder frem i tid er ikke disse guttas sterkeste side – så da tar man det som det kommer.

Men først var det visumkø, også kjent som et sagtegående helvete i dette landet. Vi har vært borti dette før, så vi spurta på ut av flyet og var nesten først i køen. Vi hadde da smørt oss med tålmodighet, men etter en 20 minutter sto vi foran hver vår skranke og lira av oss noen Shona-gloser vi hadde gravd opp fra hukommelsen for å blirgjøre gubben på andre siden litt. Dette var en taktikk som virket fantastisk, og ikke lenge etterpå var vi på vei mot tolla med baggene våre. Der sto det ei snerpe det ikke var like lett å bligjøre, hun kunne ikke skjønne at alt i Kajas bag bare var klær! Men jeg pakker jo sjeldent lett, så det var bare å sprette opp og dra opp skittene truser for å bevise det. Mens alt dette foregikk, var jo vi som sagt mest spente på hva som ventet på den andre siden, og gikk egentlig rundt i en nervøs tåke… Endelig kunne vi tråkke utover, kikke spent rundt oss, speide febrilsk gjennom hele rommet og alle menneskene… Og der var vår kjære Kule J å ventet på oss!

img_8785

Han kjørte oss i en liten bil han hadde fått låne to timer tideligere, før han så sto på gassen i de 180 kilometerene han måtte tilbakelegge for å stå på flyplassen når vi gikk av flyet. Han var usikker på om han rakk det, så han hadde samtidig en bekjent på telefonen som skulle speide etter to hvite damer som så veldig skuffet ut… Som sagt, dette med planlegging er vanskelig. Men det ordner seg alltid, make a plan og husk på africa time – this is africa!

Vi kjørte tilbake til Gweru og tok snart av inn til Antelope Park, stedet vi har brukt så mye tid på før. Vi var klare over at de fleste vi kjente ikke lenger jobber der, men vi fant noen! Gertrud, Effie, Tino og Iri kikke alle med store øyne da de fikk øye på oss! Effie krevde øyeblikkelig å få passene våre så vi ikke kunne dra igjen. Det var ganske rart å være tilbake, samtidig var det som om vi aldri hadde dratt. Det ble mange avslappende timer i vår velkjente bar, etterlengtet monster-frokost og vi stinket av bål da vi krabba i seng en gang etter midnatt hver kveld.

img_8794

Jealous tok oss med på en bar hvor vi spiste middag første kvelden, så da ble det sadza med grønnsaker og kokte innvoller – overraskend godt! Vi hadde gledet oss lenge til å smake den lokale maten her igjen, så det var gøy. Ellers har gutta vært mye opptatt, vi har vært spente på om vi i det hele tatt kom til å finne Jo da dette er en mann som ikke blir funnet med mindre han vil. Men vi har fått se denne sjeldne skapningen i et par korte øyeblikk, og det har vært veldig hyggelig å hilse på igjen. Det fine med AP er jo at det alltid er noen å prate med, så vi har delt noen GT mens vi tapte så det sang etter i nye kortspill.

Vi hadde bestemt oss for å ta en ridetur og en lionwalk mens vi var på AP. Vi har gjort alt av aktiviteter før, men disse to kunne vi godt få med oss igjen. Men da vi sto der, smaløyde og frynsete halv 7 i går morges, kom guiden vår og sa at vi hadde booket for kveldsturen. Da ville jo vi ha sjekket ut og dratt fra AP, så det sa vi at det ville vel ikke vært en veldig lur plan… Men dermed ble det ingen løver denne gangen. Vi fikk på den andre siden en veldig fin ridetur rundt i parken og vandret på mange kjente stier. Det ble sebra, gnu og giraffer, så vi var mektig fornøyde. Vi fikk også ri forbi PoloX-banen vi har brukt så mye, men den var byttet ut med en helt ny og større en. Vår kjære gamle bane var helt forlatt, med knekte målstenger og uvannet gress. Det rev litt i hjerterota akkurat der, men man kan ikke spare på alt. Apropos det – de har også solgt barnet mitt, den lille hesten jeg ble mor til mens jeg var her. Men Duke fikk vi hilst på, og han var like mye full av faen som han pleier.

gopr1226-1gopr0007gopr1225gopr0017

Vi var tre netter på AP, i helgen var hele stedet fullt og vi befinner oss nå på en B&B i Gweru. Ikke akkurat verdens navle, men vi har internett og det gjør at stedet hopper høyt opp på listen over steder vi har sovet denne turen. I går spiste vi middag med Kule J igjen og hadde en riktig fin kveld som for det meste ble brukt rånende rundt i en kassebil med hull i gulvet og monsterstore høyttalere som spilte Ellie Gouldings Burn på full guffe – det er Kules favorittsang. Kule kjenner jo en på hvert hjørne, så sjåføren vår tok oss med rundt så vi kunne hilse på gud og hvermann. Det var på denne runden vi plutselig fikk invitasjonen til å se innsiden av en politistasjon, og det ville vi jo selvsagt! Så da fikk vi en liten omvisning, og satser på at vi aldri trenger innenfor de fire veggene igjen.

I dag har vi våknet, spist frokost og siden ligget å scrollet. Kroppene er så støle etter rideturen i går, så bare å komme seg opp av sengen og på do er et reint helvete. Så vi blir nok liggende her til Kule J dukker opp i kveld for en siste middag og noen øl før vi setter kursen mot Harare i morgen.

  • Ekteparet

Kruger Nasjonalpark

DSC_0365

Etter fem dager uten et brukbart nett, hvor av fire dager var inne i Kruger Nasjonalpark, så har vi litt å fortelle dere.. Let me tell you the story, I know.. Vi begynner på starten!

Kruger dag 1:

Kl 06.10 rullet vi gjennom porten inn til Kruger nasjonalpark, med høye forventninger, sultne øyne og sommerfugler i magen. Etter 200 meters kjøring, dukket giraffer opp – og krokodille så vi allerede før vi hadde kjørt gjennom porten. Safarifølelsen slo inn for fult, og kameraene gikk varme. Selv om det virket som om dyra spratt opp hvor enn vi kikket, hadde vi smøret oss med en god dose tålmodighet. De gjeveste dyrene er det jo trossalt ikke sikkert man engang får sett. Så feil kunne vi ta!

Idet vi kjørte over en bro, så vi en stor gjeng med biler stå samlet på venstre side og tittet på et tre. Er det SÅNN det skal bli hele turen, tenkte vi – og fikk med ett litt sosial angst. Men nysgjerrigheten tok oss – for hva var det de egentlig kikket på? Vi fant fort ut at folk oppfører seg på safari, på samme måte som nordmenn gjør i skiløypa. Alle ruller ned rutene og forteller gladelig om hva som skjer. I dette tilfellet var det en leopard som spiste en antilope i et tre.. Vi trodde ikke helt på gubben som fortalte oss dette – SÅ lett kan det vel ikke være å skulle få se en leopard? Men visst faen. Der oppe i tretoppen satt han jaggumeg, og vi fikk en god titt på han da han kom klatrende ned trestammen og forsvant videre ut i bushen. I dette øyeblikket var vi allerede langt nedi frokosten, så dere kan tro brødskiver og youghurt fløy vegg i mellom inni den bilen. Bedre frokost har vi helt ærlig spist, men ikke i bedre omgivelser. Nevnte vi at dette var kun 30 minutter etter vi hadde kjørt inn i parken? Man skal rett og slett ikke få være så heldige. Men leopardguden våket over oss mer enn en gang denne dagen.

DSC_0371DSC_0385

Ellers har vi kjørt på vaskebrettveier hit og dit, med et nesehorn her og elefanter der. Løver bak en busk, bøfler som ga oss dødsblikk, zebraer som vandret inn i solnedgangen og marekatter som spratt over veien. Er det litt klysete å si at vi er vant til dette? Misforstå oss rett – det er helt fantastisk å være tilbake igjen.

DSC_0408

img_8698

DSC_0442DSC_0426DSC_0429DSC_0468DSC_0457

Gradestokken viste vel 35, og vinduene ble snart rullet opp til fordel for aircondition. Dessverre har ikke dyrene denne muligheten, og legger seg horisontalt midt på dagen – noe som ga oss tid til å strekke litt på kroppen. Inne i campen vi skulle sove på fant vi en tursti vi ville teste ut – kanskje ikke det lureste å gjøre midt i den verste varmen. Men etter et besøk til bassenget og en iskald slush, var vi født på ny og klare for en ny runde i bilen.

På ettermiddagsturen fant vi en stor flokk elefanter ved et vannhull. Dette er alltid er gøy å bevitne, fordi de viser en så enorm livsglede i vannet. Ellers så vi to nesehorn som chillet under et tre og en bøffelflokk. Det var på vei hjemover Kaja utbrøt ”skjønner vi egentlig at vi er i Kruger nasjonalpark?!” – noe vi egentlig kanskje ikke helt forstår selv enda.

DSC_0486DSC_0477DSC_0473DSC_0474DSC_0491DSC_0505

Men vi fikk jo smakt litt på det da vi få minutter senere bremset bak en bil som sto midt i veien. Hver gang vi gjør dette, er vi spente på hva de sitter og ser på. Noe vi skjønte var jo at de i alle fall ikke så på antilopene som sprang rundt, for de er det jo tjukt av. Dette var en halvtime før vi måtte være tilbake på camp, så vi var litt utålmodige etter å komme oss innenfor gjerdene. Det tok litt tid før vi faktisk så den, men 5 meter unna oss i veikanten lå det faenmeg en leopard og jaktet. Ord blir for små. Ikke akkurat i dèt øyeblikket, for da rant banneorda ut over en lav sko, mens vi fikk røsket frem kameraene. Ikke lenge etter reiste han seg opp, smøg seg over veien og videre ut i bushen på jakt. At vi skulle få se en leopard var tvilsomt. At vi skulle få se en leopard på jakt, kunne vi ikke engang drømme om. Og det å skulle få se en leopard 2 ganger på èn dag, vår første dag – det er bare helt forbanna vilt. See what I did there..? ”vilt”.

DSC_0511DSC_0512DSC_0520DSC_0528

At vi skulle se alt dette er nå en ting, men at vi skulle få dokumentere det – det skulle vise seg å ikke være så lett. Kajas kamera var feil stilt inn etter solnedgangsbilde, og derav ble de nærbildene vi nå var så overlykkelige over å ha få tatt, uklare. Det gjenstår å se om Kaja noen sinne vil klare å tilgi seg selv for dette. Men heldigvis fikk vi det i det minste på videoopptak. Og, som Kaja konstant minner oss på (innimellom all banninga og selvhatet) – vi så dette live.

Det skal vel litt til å toppe denne dagen – men vi håper at leopardguden fortsatt vil være med oss videre på turen. Kanskje vi burde bruke det nye testamentet som ligger over sengene våre til annet enn dopapir? Vi har i alle fall fått i oss en GT, middag og er klare for leggetid før kl 21.00.

Kruger dag 2:

DSC_0541

Vi kom oss opp til den umenneskelige tiden 05.30 og var igjen klare for dagens eventyr (kanskje ikke så rart vi slokner kl 21.00 hver kveld). Vi har forstått at leoparder på nært hold ikke er vanlig safarikost, og har prøvd å senke forventningene litt. Det skal også sies at vi kan kjøre langt og lenge uten å se et eneste dyr – så det må virkelig jaktes for å skulle se noe. Vi er støle i øynene etter å ha speidet mange timer i strekk. Ikke nok med at vi må følge med på veien og på sidene av bilen, men det må også studeres oppi trær, bak busker, i vannet, på andre siden av vannet, og i veikanten. Safari er faenmeg ikke bare bare!

DSC_0542DSC_0544P1020079

I dag så vi flere ting vi ikke så i går, i tillegg til dyr vi aldri har sett før. Blant disse var først og fremst hyener som vi så hele tre ganger. I to av tilfellene lå de og sov helt i veikanten, så vi fikk førsteradsplass til utsikten. Ellers spottet vi to mini-ugler på størrelse med en shampoflaske som satt og sov i et tre, og en massiv ugle i et annet. Mye mulig de små var kids – men hva vet vel vi. Vi tror også den store ugla var en Hubro – men om Hubro i det hele tatt finnes i Afrika, aner vi ikke. Tenk så hemmet man blir uten internett og google. Det har ikke vært wifi på noen av stedene vi har vært – noe som har vært litt deilig igrunn, men også jævla plagsomt, ettersom vi har et brennende ønske om å være kvalme på sosiale medier og skryte av alt vi har sett og opplevd, som andre normale mennesker.

DSC_0548DSC_0556DSC_0553DSC_0561DSC_0578DSC_0594

DSC_0614

DSC_0627DSC_0631

Vi har hatt bavianer på nært hold, stoppet for en flokk på 30 elefanter som krysset veien, og tittet på en flodehest mens sola gikk ned. Man slutter aldri å bli facinert av alle disse skapningene, og man ser dem hele tiden i nye settinger, vinkler og på flere hold.

DSC_0665DSC_0684P1020133DSC_0678

Nå er vi på Skukuza camp som er en av de største inne i Kruger. Vi bor i en liten bungalow som det finnes over 100 av, i tillegg til campingplasser og andre former for tak over hode. Det er egen restaurant, kafe, suvenirbutikk, matbutikk, bank og basseng. Så vi lider absolutt ingen nød! Nå er jo klokka trossalt 20.15, og vi er stup trøtte. Bare å lade opp til morgendagen – hvem vet hva som vil dukke frem fra bushen da.

Kruger dag 3:

Vi spratt selvsagt opp halv 6 om morgenen, spente på hva denne dagen ville bringe! Vi er dog vant til at safarien starter ide vi kjører ut porten kl 6.00. Ikke denne dagen. To minutter etter at dette bildet ble tatt:

img_8739

… så kom det nemlig løpende en hyene to meter fra der vi satt å spiste frokost! Det er tydeligvis frokosten som er høydepunktene på denne turen. Nevnte vi at vi fortsatt var inne i camp på dette øyeblikket? Han var bare fort innom og løp videre, men denne dagen startet bra! Da var det bare å få trøkt skiva ned og hoppe i bilen! I dag satte vi kursen mot Satara Camp, som også skal være kjent som cat-camp… spenningen var til å ta og føle på.

P1020102

Men spenningen forsvant sakte men sikkert. For mens vi kjørte langs humplete veier og speidet vilt i alle kanter, så skjedde det fint lite utenfor vinduet på de over 100 km vi kjørte. Vi kom oss frem til Satara, og var egentlig rimelig dritt lei av å se på trær og tørre sletter uten en eneste løve eller gepard. Da ble det en dugelig lunsj, og humøret steg betraktelig! Denne dagen var rimelig kald, så vi bestemte oss for å hoppe i bilen allerede halv 2 – vi måtte jo finne disse kattene! Av sted bar det!

DSC_0709DSC_0710

Flere timer senere, etter å ha scannet sletter og hver eneste stubbe til slutt så ut som to katteører, så hadde vi egentlig gitt opp. Men der borte, der var det noe som beveget seg! Det var ikke katter, som jo var trist, men det var tre hyener! De kom vandrende rett foran bilen vår og ga oss muligheten til å se disse nære og i fullt dagslys. Det var veldig gøy, og stemningen i bilen kunne sikkert høres til nabobilen.

DSC_0718

DSC_0742DSC_0748DSC_0749

Vi klarer jo ikke å kjøre inn før kl 6, for det er den siste timen før inne-tiden er somregel den beste. Så vi kjørte bare på måfå, og fant en bro hvor det sto sikkert 15 biler. Og da skjønte vi fort at vi ikke så på antilopene som sto nede ved vannet. Neida, etter noen minutter kom den hannløven tuslende frem bak en busk og la seg pent midt på sletten. Lite tvil om hvem som er kongen her. Etter et par sekunder med kikkerten fikk Mina spottet løvinneflokken som lå litt lengre bak. Dette var jo noe lengre unna enn vi er vant til når det kommer til løver, så bortskjemte som vi er kjørte vi snart videre. Ikke lenge etterpå rullet vi inn på Satara igjen og fikk sjekket inn i nok en liten bungalow. Det blei en dugelig middag, Minas porsjon kunne nok metta en middelsstor landsby. Vi fikk tatt oss et par GT, vi har nemlig hørt at dette er forebyggende for malaria, og vi er dermed veldig føre-var. Mens vi satt der åpnet himmelen seg og lynet danset over himmelen – en riktig så fin afrikansk aften. Så tikka klokka seg mot halv ti, og vi stupte nok en gang i seng. Hvor sliten kan man bli av å kjøre bil hele dagen!? Sliten!

DSC_0757DSC_0759P1020134DSC_0681

Kruger dag 4:

DSC_0769

Siste dag startet som de alle andre, med frokost i mørket – uten hyene denne dagen. Vi skulle kjøre ganske langt for å komme oss ut av parken, men hadde selvsagt tid til å kjøre rundt for å spotte etter flekker i gresset. Denne dagen var vår siste sjanse, og vi hadde litt små-panikk for at det hele var over. Samtidig så begynte vi å bli rimelig lei av store sletter med masse tørre og døde trær. Vannhull er jo alltid et triks på safari, men hele vårt opphold har de vært skammelig begivenhetsløse (med unntak av løvene), så ikke engang der kunne vi finne noe spennende å se på. Denne dagen så vi kanskje et par dyr i timen, og det er inkludert antilopene. Så dette begynte å bli fryktelig kjedelig og vi var også ganske trøtte. I disse timene begynner tankene å vandre, og det var midt ute i villmarken at selve poenget med «to tomater går over en vei»-visten slo ned i hodet på Kaja, som ingen av oss egentlig hadde fått med oss. Altså, ordspillet på «catch up» og «ketchup». Så noe lærte vi da..

Vel fremme der vi skulle få oss lunsj, var det faktisk noe spennende å se på! En flokk med flodhester hadde gått opp av vannet i det fjerne, og de kunne vi sitte å se på mens vi spiste. Vi tok med oss en milkshake for å prøve å få en bedre titt på moren og baby-flodhesten som vi hadde fått et glimt av mye nærmere. Dette var alt vi fikk med oss der de lå godt gjemt i gresset.

DSC_0772DSC_0780DSC_0791

Vi startet på turen hjemover, men la løypen innom de veiene hvor både løve og gepard var spottet samme dag, men heller ikke her var lykken med oss. Vi vegret oss veldig for å forlate parken og dermed enhver mulighet for å faktisk se disse kattene. Men vi fant oss sakte men sikkert nærmere og nærmere porten. Hadde det ikke passet historien at vi fikk se en rett før vi skulle til å forlate denne flotte nasjonalparken? Vel, det gjorde vi da altså ikke. Vi kjørte begivenhetsløst ut av porten og har ikke sett oss tilbake ennå… Selvsagt ville det vært gøy å sett en gepard, men vi har vært så heldige å få se leopard – TO ganger! Vi har hatt fire flotte dager her, og anbefaler alle et besøk hvis de får sjansen.

DSC_0795DSC_0804

Nå sitter vi begravd i hver vår telefon, for som resten av den yngre generasjonen er vi selvsagt avhengig og et fire dagers opphold har vært på grensen til uutholdelig – bare se på alle de bildene vi har å skryte av på sosiale medier.

img_2333

Takk for oss Kruger, du har vært en drøm!


Nå sitter vi på et hotell på flyplassen i Johannesburg. Det ble ca 6 timer i bil i dag, hvor vi startet med en fil og endte med 6. Turen gikk greit, men vi fikk litt små-panikk da Keijei tok en venstresving som ikke skulle vært fullt så til venstre. Men etter et par spanske, hjelp fra en tilfeldig vakt og mye banning over dårlig skilting fant vi frem. O.R. Tambo Internasjonale flyplass er ikke akkuret Geiteryggen for å si det sånn. Men vel fremme fikk vi levert bilen med null nye riper og en pipelyd vi håper ingen legger merke til… Nå har vi sjekket inn på det desidert fineste hotellet vi har vært på hele turen, og i samme sleng brent 500,- hver… Dusjen var varm, vi kan skylle ned i do og vi har to puter HVER! Kanskje vi bare blir her en stund… Iallfall frem til flyet i morgen – da skal vi tilbake til Zimbabwe!

  • Ekteparet

God morgen, Sør-Afrika!

Madagaskareventyret var overstått, og vi pakket bagene nok en gang. Vel fremme på flyplassen, ble vi sluset gjennom pass- og visumkontroll (som 10 mennesker selvsagt måtte overse), og kom oss gjennom sikkerhetskontrollen. Det vil si, Mini ble jo selvsagt nok en gang trukket ut til en ”tilfeldig” kontroll, og ei kjærring måtte ned i veska og sjekke innholdet. Hun dro opp det ene etter det andre og kikket litt rart på ting, men det hun faktisk satte spørsmål ved, var en brun plastertape. ”What is this?” spurte hun, som om hun endelig hadde fått tatt meg på noe jeg virkelig ikke kunne komme til å klare å forklare. ”Eeehm.. Plaster? Bandage? Tape?” jeg måtte fysisk klistre en bit på kroppen min for å bevise at dette ikke var… en bombe? Hvem trodde hun at jeg var – fuckings McGyver?

I tillegg hadde vi iskaldt beregnet hvor mye cash vi skulle ha igjen av den lokale valutaen, og tenkte at vi hadde nå i alle fall akkurat nok til et lite måltid og vann. Men det viste seg at alt som kunne bli kjøpt i dette svette lille skuret av en flyplass, var en liten pose potetgull, litt kjeks og vann. Og KUN i Euro. Mini dro frem reservepungen hjemmefra med småmynt, men neida – hun tok kun 1 og 2 € mynter… Så der satt vi, 2 timer før avgang, med en liten vannflaske hver, og en pakke kjeks å dele på. Vi så nesten døden i hvitøyet, da ingen av oss egentlig fungerer uten mat etter endte 3 timer. Vi hadde gjort oss ektremt dårlig som afrikanske barn. Kjærringa som vaska dassene ble i alle fall glad, da vi ga henne det vi hadde av lokal valuta, da ingen andre tydeligvis var interessert i penger på denne plassen.

img_2308

Flyturen til Johannesburg var vel heller ikke noe å skrive hjem om. Det var vel sikkert 30 grader inni det flyet konstant og kjærringa bak oss spydde opptil flere ganger. Kaja prøvde å få kontakt og spørre om det gikk greit med hu, noe sidemannen avfeide med ”she is just sleeping”. I sitt eget spy. Som vi måtte sitte å lukte på resten av turen. Det ble ikke mange timer søvn, og vi landet kl 04 på morgenen i Johannesburg. Her fant vi en stålbenk vi kunne få noen jævlig ukomfortable timer med søvn på før vi skulle hente leiebilen. Men akkurat i det vi skulle til å falle til ro, kom en herremann og spurte om han ikke kunne sitte ved siden av Kaja…. Ja, for det var jo trossalt ikke 10 000 andre plasser å sitte på, på en tom flyplass kl 04 om morgenen! Men hva skal man si da… Nei..? Vi ville jo helst slippe unna macheten han hadde på innerlomma. Og nevnte vi forresten at vi ble screenet for ebola på vei inn til mellomlandingen i Etiopia? Deilig å være i tilbake Afrika igjen! Vi ropte kanskje heller ikke så høyt om at Madagaskar er et av de få stedene i verden man fortsatt kan bli smittet av svartedauen. Men, men – vi er nå fortsatt ganske hvite og ubyllete her vi sitter – så det gikk nå greit det og.

img_8636

Dagen i dag startet da ganske tidlig på flyplassen i Johannesburg, og etter en dugelig frokost satte vi kursen mot leiebil-sentralen. Det kan ikke skyves under en stol at det har vært knyttet noen nerver til denne dagen, men vi var ved godt mot. Etter å ha fotografert bilen fra alle mulige vinkler på utsiden og innsiden, spurt dumme spørsmål som ”er dette en bensin bil?” og ”bestilte ikke vi egentlig automatgir?”, så var det rett og slett ikke mer vi kunne utsette avreisen med… Keijei satt seg bak rattet, Mini hadde tre former for kart hun skulle lese og bilen trillet stille av sted ut av den trange garasjen. Men vi kunne ikke holde 5km/t hele veien, og var raskt på vei ut av flyplassen. Det ene rådet vi hadde fått var å holde til høyre for å komme på riktig vei – vi tok venstre. Dette grunnet litt for mange alternativer, utålmodige biler bak og at vi ikke lenger holdt nevnte 5km/t. Men som de bedagelige menneskene vi er, beholdt vi roen på den fem-felts motorveien vi nå var havnet og fant en avkjøring ikke lenge etterpå. Da kunne vi kjøre under hovedveien, og på null-komma-niks kjørte vi sørover på R21! Klapp på skuldra til oss!

img_8671

Dette er første gangen vi setter pris på tungtransporten, slik at vi kan henge med de og deres fart. Det skal sies at det har skjedd flere ganger at trailere tar oss igjen, selv om vi holder 100km/t. Da takker vi for flere felt, de som originalt skremte vettet av oss. I løpet av dagen var vi nemlig innom et felt i en kjøreretning, og da hadde den treigeste bilen ikke annet valg enn å legge seg så langt ut på veiskuldra som mulig, slik at vi kunne lage våre egne to felt… En kjøremåte jeg personlig er rimelig lite fan av.

Ellers har vi sett at naturen også forandrer seg hver time her (kan Mini opplyse om, Kaja har hatt nok med å holde hendene på rattet), alt fra tørre og flate jorder, til mer kupert landskap og appelsinfarmer. Kjøringen har absolutt gått overraskende fint – Keijei har virkelig brakt oss trygt frem til dagens overnattingssted. Hva man ender opp med når man booker det billigste man kan finne på booking.no! Vi befinner oss nå i en liten perle av et slags hostell som et eldre ektepar driver – med basseng, aircondition og fulle kjøleskap med drikkevarer ved baren. Vi har hatt et emosjonelt møte med flere gamle kjente som vi har blitt godt kjent med i Zimbabwe – som potegullet med chutney-smak, bultong (tørket kjøtt), Savanna- og Hunter cider, og typene av øl som vi har drukket mer enn en gang.

img_8688img_2330img_2329

I morgen braker det løs i Kruger Nasjonalpark, og det blir en tidlig morgen. Vi skal så absolutt ha med oss så mye vi kan på de dagene vi er her. Nå må vi dusje for å bli kvitt tyrkerlukta.

  • Ekteparet

Madagaskar, takk for oss!

Vi har nå vært her en hel uke, og i dag he vi pakket sekken for å dra videre. Det var mens vi tok oss en øl på verandaen før middag i går at Mina sa: «den er egentlig ganske syk den utsikten her… vi burde kanskje følge litt med på den, for det er liksom ikke hver dag man ser dette..» Og det er riktig så sant! Så det er egentlig det vi har gjort siden – for vakkert er det!

I går ble det middag og opptil flere GT på vårt favorittsted her nede – de kjenner oss veldig godt igjen etter en uke, og vi frykter de blir mektig bekymret når vi ikke tusler inn til lunsj i dag. Men det går ikke, for nå er sekkene pakket og vi venter på taxi’n som skal ta oss med til flyplassen. Nå blir det ikke mer turkist vann og hvite strender, ingen lemurer eller blekkspruter, og heldigvis ingen flere svette baguetter til hverken frokost, lunsj eller middag! Vi har hatt et veldig avslappende opphold på Madagaskar, fått sett mye av naturen og landsbyene fra bilvinduet og grillet oss på stranden her oppe i nord. Nå gleder vi oss til å dra videre til er land hvor vi faktisk snakker språket, til safari og til endelig å sette føttene på det afrikanske kontinentet etter nesten 5 år vekk! Første stopp – Sør Afrika!

– Ekteparet

Nosy Tanikely

I dag satt jeg igjen Mini i en strandstol, med litt vann og skygge, før jeg selv satte kursen mot Nosy Tanikely for å dykke! Dette har jeg gledet meg lenge til og drømmen har selvsagt vært hvalhai-dykk. Den drømmen ble hardt og brutalt knust da fyren på dykkesenteret kjapt kunne fortelle meg at den sesongen ikke var før om en måned… så da var det bare å bite i det sure eplet og dra på en helt vanlig dykketur – ikke så veldig surt det eplet der altså…

Jeg var som limt til GoPro’n og dette er noe av det jeg fikk med meg. Det ble riktignok mest film som jeg ikke får lagt ut nå, men det var to kjempe fine dykk!

Det ble både baracuda, ål, flyndrer og monsterfisk – disse har selvsagt mange fancy navn jeg ikke kan. Vi fant også en massiv blekksprut som gikk i ett med korallene og en giftig løvefisk – jeg var rimelig gira! Jeg var høyt og lavt, høyre og venstre og plaga sikkert livet av de jeg dykket med da jeg var først over alt og skremte alt jeg så… men det får nå bare være!

Da jeg kom tilbake satt Mini der jeg forlot henne og ventet på mat. Da var det bare å få fora på ho den daglige sushien fort som faen! Nå sitter vi med hver vår middag og lurer på hvor slite man kan bli av å gjøre minimalt…

– Ekteparet