Kile-kile-kile

Nok en gang er det den tiden på året. Kveldene er lyse, gresset er grønt, ferien rett rundt hjørnet (for noen av oss) og vi tar oss et glass vin til både lunsj, middag og dessert. Det betyr bare en ting – Mini fyller år! Men festen er ikke før til lørdag, så dette er en kile-post bare for å kile ballene litt, som de ville sagt i RR.. ganske passende om jeg så må si det selv! 
26 X hurra for Mini! 
– Keijei

Hans Zimmer

For en uke siden satt vi oss i bilen og kjørte mot den store hovedstaden. Det er jo allmenn kjent at vi sjelden tar turen så i lende, men denne dagen klarte vi ikke holde oss unna – Hans Zimmer og 60 andre fylte nemlig scenen i Telenor Arena. For de som ikke vet, Zimmer er en tysk komponist som har laget filmmusikk i en årrekke. Du har garantert sett en film med hans musikk – Løvenes Konge, The Gladiator, Pirates of the Caribbean, Batman, Inception, Interstellar, Transformers, Sherlock Holms… Jeg kunne holdt på lenge! Så når billettene ble lagt ut før jul, blakka vi oss uten å tenke oss om to ganger.

Der satt vi, sammen med resten av nerdene i Norge – de som turte å krype ut av soverommet selvsagt. Lite viste vi at de fantes i så mange fasonger og former. Det ble tre timer med gåsehud og denne fyker rett inn på topplista uten tvil. Når Løvenes Konge gjalla gjennom salen var det som vi var 6 år igjen.. Eller de 15 minuttene vi plutselig befant oss i Pirates-universet. Magisk – det er det eneste ordet jeg kommer på. Det var iallfall helt konge for noen media-geeks som oss, tonedøv eller ikke.

Mens vi satt der skulle jeg, Keijei, ønske at jeg hadde vært litt mer engasjert i de pianotimene mamma fiksa for meg på ungdomsskolen. Det er så imponerende med de som kan spille et instrument generelt, selv om de på scenen denne kvelden selvsagt var i en egen klasse. Men når Hans (er selvsagt på fornavn med han nå) fortalte at de fleste der hadde trent 8 timer hver dag fra de var store nok til å holde en fiolin, da tenkte jeg at «javel, kanskje det ikke hadde hjulpet så mye med et par pianotimer ekstra». Jeg får være fornøyd med Lisa gikk til skolen tror jeg…

Har du sjansen – kjøp billett!

  • Ekteparet

 

Vel hjemme

Det var ikke vondt å treffe puta i egen seng kl 04.00 i natt. Det er godt å være hjemme! Flyturen ble dog noe lang og kveldende, men ellers gikk alt knirkefritt.

Det var en fryd å gå gjennom gatene med visshet om at dette var siste gang på en veldig god stund. Jeg hadde heldigvis resepsjonisten foran meg, som balanserte den 22 kg tunge kofferten min mellom setet og styret – og slapp derav unna de verste trakkaseringene.

Taxituren til flyplassen var nokså behagelig, i og med at resepsjonisten fikk praiet det største vraket i Marrakechs gater. Han kjørte altså ikke som om bil og bensin hadde blitt stjelt – rett og slett fordi «fremkomstmiddelet» på 4 hjul ikke tillot det.

Jeg har aldri vært mer lykkelig over å høre norske stemmer, se bleike/solbrente norske tryner og bli omfavnet av en gjeng pensjonerte damer på flyplassen. Etter utallige passkontroller, kroppsvisiteringer og dobbeltsjekker var blodsukkeret igjen på bunn. Da jeg fikk servert en liten ketchup-pose som jeg faen ikke fikk åpnet, og plastgaffelen sprutet rundt meg i 40 biter i det jeg presset den ned i en chips – kjente jeg at livsgnisten min ebbet ut. Flyturen kunne ikke komme fort nok.

Med et stabilt energinivå entret jeg flyet, og fant min plass. Jeg var klam og svett, og håpet det ikke luktet betydelig dritt av meg for de som skulle havne i nabosetet. Det var en bekymring som forsvant fort da to marrokanske herremenn satte seg ned. Neseborene ble fylt av en intens dunst av 3-dagers gammel svette absorbert i en genser som ikke hadde sett vaskemaskinen på en god stund. Jeg prøvde å puste med munnen, men stanken var nærmest flytende og la seg som et teppe over smaksløkene. Typisk nok var han veldig iverig etter å strekke hånden opp for og stadig skru på luftdysene i taket. Det stanset dessverre ikke der. Etter takeoff kom det en ny stank som sent fra satans mest perverse torturfantasi. Da hadde gubben nemlig tatt av seg skoene, og viftet fritt med vrengte, ikke-fult-så-hvite tennissokker. Det kom uheldigvis et tidpunkt hvor jeg måtte ned i vesken min på gulvet, og det tok meg minst et kvarter etter jeg kom opp igjen derifra, før jeg kunne se klart igjen. Han lo stadig høylytt, i tillegg til litt hosting og harking fra tid til annen. Da fikk jeg også kjent litt på ånden hans, som sto i god stil til resten av hygienen. Jeg vil tro det luktet som om man hadde spist hundedritt, spydd det opp for så å spise det igjen, røyket en 20 pakning på rappen, og ikke pusset tennene på ei ukes tid. Jeg ville ikke ønsket min verste fiende de 4,5 timene ved siden av ham. Greit nok at han hadde trengt en høyttrykksspyling, evt blitt tatt i bilvaskemaskinen – men det føltes også som om jeg trengte det etter å ha vært på samme fly(plass) som ham.

Kort oppsummert; Marrakech var en fantastisk by, med mye å både se, høre, lukte og oppleve. Det hadde dog holdt med kun én uke. Å reise alene dit var heller ikke noe problem. Selv om man får noen kommentarer slengt etter seg, er det kun uskyldig «moro» og er bare å overse. Men på ett tidspunkt blir man dritt lei, noe jeg pent sagt ble de siste dagene.

Da var nok et lite eventyr ferdig, og hverdagen kaller. Det skal i grunn bli litt godt – spesielt med den fine årstiden vi har i møte. Nå skal jeg skrape av Marokko på kartet mitt, og ta meg et stort glass vin. God helg!

  • Mini

En stusselig massasje

I dag gjorde jeg mitt siste innkjøp, nemlig alle disse bollene og tallerkenene i ulike farger! Satser på å ikke få noe overvekt på flyturen hjem, inshallah.

17572078_10154873489270660_1937934033_o17571675_10154873489675660_1500424601_o17521604_10154873489440660_1555198171_o

Jeg fant alt i en stor sjappe hos en gammel mann som hadde malt dem selv. Han var verken slitsom eller pratsom – noe som passet meg ypperlig. Det å skulle velge ut hva jeg ville ha, viste seg å være ganske så vanskelig. Barney´s teori (fra How I Met Your Mother) om ”cheerleeder-effekten” stemte også i dette tilfellet. Teorien går ut på at om man ser en stor jentegjeng/guttegjeng ser alle attraktive ut, men om man tar for seg én og én av dem, så er de egentlig ikke noe pene hver for seg. Dette stemte også for alle disse fatene og bollene. Alt ser så fantastisk ut på avstand når man titter inn i en butikk, men når man ser nøyere på dem, så er de ikke så fantastiske som først antatt. Jeg ble uansett fornøyd med dem jeg plukket ut – til kun 350 kr til sammen.

Gammel´n var ikke den kjappeste av seg, og da han startet med innpakning i avispapir kunne jeg like gjerne stått der enda. Jeg tok derfor saken i egne hender, og startet å rive ut avissider til ham, ga ham teip når han trengte det, flyttet og pakket ned. Vi var et ganske så godt team der vi holdt på, og gammel´n selv synes også dette var hysterisk morsomt. Var jeg litt for sent ute med å gi han en avisside, kommenterte han ”come on, faster, faster!” med glimt i øyet. Nok en gang vet jeg ikke om jeg har blitt skamlurt – men det er ingen andre jeg heller ville gitt pengene mine til enn den søte gubben der.

17521748_10154873488385660_2010769646_o

Tilbake på Riaden, tenkte jeg å benytte meg av dets massasjefasiliteter. Som antatt var det en av stuepikene som skulle utføre servicen – ei herlig dame som er en av de få som kan engelsk her. Massasjen skulle finne sted på mitt eget rom, som nesten er i kjelleren. Det blir kjøligere og kjøligere jo lenger ned man kommer – og selv bruker jeg helst bukse og fleecegenser når jeg er der. Men nå måtte jo alt kles av, og det var ikke snakk om noe håndkle over delene av kroppen som ikke ble massert. Så der lå jeg med gåsehud og nipler rett til værs. En kan jo si det sånn at dama ikke hadde noe massasjesertifikat, og det virket mest som om hun improviserte hele dritten. Om man har Thai-massasje i den ene enden av skalaen, hvor lemmer blir brekt i usmakelige stillinger og kroppen din blir brukt som en trampoline – var dette i den helt andre enden. Altså lett pjusking på huden, med svært liten kraftanstrengelse. Det hele var ”like a box of chocolate” som Forrest Gump ville sagt – man viste aldri hva som ville komme. Rett som det var fikk jeg en liten puppemassasje, før hun plutselig hadde fingrene inni ørene mine. Hodemassasje derimot kunne hun, det skal hu ha. Jeg er dog ikke kjent for å være en som røyter lite, og da hun videre satt i gang med ansiktet, kunne jeg kjenne hår mellom fingrene hennes som ble dratt rundt i trynet mitt. Mens alt dette foregikk, prøvde jeg så godt jeg kunne å ikke komme borti hodeputene med de oljeinnsausa beina mine. Jeg tror jeg var den som anstrengte meg mest i løpet av den timen der, men det var da bedre enn ingenting.

Det kan se ut til at jeg har blitt smittet av dette feminisme-viruset som har spredd seg i det siste, eller oppdaget noe hissig italienerblod, eller bare har selvrespekten i behold. På vei bort til den indiske restauranten jeg har drømt om i hele dag, møtte jeg på nok en sjarmerende herremann. Midt på torget kom han sakte syklende forbi, blunket til meg, lagde kyssetegn og sa ”happyhour??”. Siden vi var midt i en trang folkemengde, og jeg lett kunne smette unna, øynet jeg muligheten til å sparke til det stusselige, tynne bakhjulet hans da han snudde seg, så han mistet balansen og holdt på å gå over ende. Jeg var allerede langt av gårde, med et triumferende smil om munnen. Nå gleder jeg meg virkelig til å komme tilbake igjen til Norge, hvor folk ikke engang tør å se på deg, langt mindre snakke til deg.

SAMSUNG CSC

Restauranten lå på et ganske så fancy hotell, og hadde nettopp åpnet dørene i det jeg ankom. Da fikk jeg nyte middagen i ro og mak som første gjest, og fikk servert maten etter få minutter i verdens diggeste sofa.

17571803_10154873487975660_709079477_o17571025_10154873488230660_2105854678_o17571088_10154873487835660_329238839_o17572088_10154873487555660_1023146765_o

Nå er det kun 1,5 dag til jeg setter meg på flyet hjem – og jeg må helt ærlig si at det skal bli ganske så godt.

– Mini

 

Jardin Menara

I dag tok jeg det store skrittet ut av gamlebyen og inn i den nye delen. Her er det mest svinedyre hoteller, restauranter og kjøpesentre – altså alt man kan se i en storby hvor som helst i verden. Derfor har jeg ikke ofret veldig mye tid her, men tenkte jeg måtte innom Jardin Menara – en svær hage, med dette ikoniske bildet.

SAMSUNG CSCSAMSUNG CSC

Stedet var nå litt oppskrytt, spør du meg, men fint å ha fått med seg. For å komme dit måtte jeg gå noe som føltes som flere mil. En laaaang aveny som varte og rakk, med hagen helt i enden. Langs veien fant jeg også en matbutikk med både vin og øl, og stappet min vesle ryggsekk full på vei hjem.

SAMSUNG CSCSAMSUNG CSC

I hagen kom det en gutt bort og lurte på om jeg kunne knipse noen bilder av ham. Greit nok tenkte jeg, og forventet at han kom til å tusle videre. Men neida, han satte seg ved siden av meg, og ødela en ellers så fin og harmonisk stund. Det var da hyggelig nok i starten, men jeg oppfattet snart at han hadde store markeringsbehov da det eneste han snakket om var alt han kunne. Han kunne snakke 5 forskjellige språk, studerte noe biologigreier, hadde vært der og der, og brukt så mye penger her. Jeg skjønte at biologistudiet kanskje ikke hadde vart så lenge, da han prøvde å fortelle meg ”fun facts” som ”i hjernen har vi to halvdeler”.. Altså, hvem faen vet vel ikke det?! Jeg prøvde etterhvert å svare kortfattet og ikke innlede til noe mer samtale – men han ga seg ikke. Til slutt kom jeg på en unnskyldning om at jeg måtte dra fordi jeg skulle møte noen venner. Han fulgte like herlig etter, og her begynte jeg å planlegge mitt fluktforsøk. Heldigvis skulle han en annen vei enn meg da vi kom ut av hagen – jeg hadde lagt meg ned på bakken for å dø om jeg måtte tatt følge med han de to milene tilbake til gamlebyen. Livet som einstøing dere – det er faen ikke lett.

Det ble en marokkansk carbonara (en helt enkel carbonara der altså, må bare pynte litt på det kjedelige matvalget) til middag/lunsj. Jeg begynner å bli rimelig lei den tradisjonelle maten her, alle steder serverer stort sett det samme. Derfor var gleden stor da jeg så skilt til en indisk restaurant! Der skal jeg spise meg i hjel i morgen.

17571284_10154870165610660_1516935339_o
Øl, sol og Radioresepsjonen på takterassen!

Da jeg kom hjem oppdaget jeg at vinflasken jeg hadde kjøpt var uten skrukork. Kaja tipset meg om et triks hun hadde sett på TV; putte vinflaska inn i en sko og denge den i veggen i et kvarters tid til korken poppet ut. Jeg prøvde et par slag, men på grunn av lydisoleringa her, i tillegg til min mangel på tålmodighet i dette tilfellet, måtte jeg finne på noe annet. McMini (i stedet for McGyver, for de som ikke tok den) gikk så inn i sin løsningsorienterte hjernehalvdel og fant redskapen hun trengte. Det hele foregikk som en film-montasje i hodet mitt, med kryssklipping og optimistisk musikk, samt et nærbilde av svettedråpen i panna. Jeg fant en kleshenger som jeg rettet ut, stakk hull gjennom korken, for deretter å bruke tannbørsten for å presse korken ned i flaska. For lettere transport, færre olme blikk og senere lagring, helte jeg vinen over på en vannflaske – og voila!

17548871_10154870166120660_910641330_o17571007_10154870166490660_408296745_o

Så her sitter jeg på takterassen med vin i shotteglass, nyter stillheten, og en frisk bris. Håper dere koser dere i vårværet hjemme!

– Mini

 

Dar Es Salam

Dagen i går var fremdeles preget av ørkenturens sosialisering, og jeg hadde enda ikke helt tømt møte-mennesker-kvoten. Derav tok jeg med meg headset opp på takterrassen og la meg i solen, mens jeg hørte på Radioresepsjonen. Da sulten slo inn for fult, måtte jeg følge overlevelsesinstinktet – og turen gikk tilbake til Restaurant Bahia, hvor jeg var innom for en øl et par dager i forveien. Utrolig nok kjente personalet meg igjen, og lurte om jeg skulle ha det samme denne gangen. Det ble det samme, altså en øl for å slukke den verste sosiale angsten, men også en Marokkansk salat. I forveien hadde jeg vært på restaurant Dar Es Salam og reservert bord for kvelden.

17522356_10154867812200660_1924950600_o

Det var ikke middag på Dar Es Salam før kl 20.00 – noe som regnes som sent for meg her nede. Men det var jo trossalt lørdag, så jeg måtte nesten ta på meg mine egne spandererbukser. Dette er en av de bedre stedene jeg har spist på hittil – et stort palass på kjellernivå, med live musikk og dans inntil maten.

SAMSUNG CSCSAMSUNG CSC

For å slå håret skikkelig ut, bestilte jeg noe jeg aldri ville gjort ellers. Lam i noe honning-greier med mandler og rosiner. I tillegg kostet det under 100 kr for 75 cl rødvin, så jeg slang på en av dem også. Ikke visste jeg at 75 cl var en hel flaske vin, jeg resonerte meg frem til at ”jaja, det er jo mindre enn tre øl”. Men så feil kan man ta. Både maten og vinen smakte utsøkt. Det var to mannfolk som sto for det meste av underholdningen. Vokalisten hadde en lue med en lang dusk som han, gjennom hele middagen, gjorde hodebevegelser så den snurret rundt og rundt hodet som et helikopter. At han fortsatt har nakke igjen er meg et under.

SAMSUNG CSC

Fancy middag for én var kanskje litt stusselig, men jeg fikk dog det beste bordet nærmest scenen, hvor det dukket det opp danserinner, type mage.

SAMSUNG CSCSAMSUNG CSCSAMSUNG CSC

Da maten min ble plassert på bordet, sa kelneren ”Fish for you, madame”. Jeg ble litt i tvil, men var ganske sikker på at jeg hadde bestilt lam. En annen kelner som før hadde snakket til meg på engelsk, pratet plutselig kun fransk i en alvorlig tone – og jeg kjenne sinnet boble opp i meg. Jeg ga til slutt opp og sa at, ok, jeg får vel prøve fisk da.. Da brøt de ut i latter, og forklarte at det bare var en spøk. En jævlig dårlig spøk, spør du meg – en kødder ikke med maten på den måten!

SAMSUNG CSC

Jeg ble sittende i tre timer og nøt både mat, vin, atmosfære og show. Da jeg skulle dra, bøyde kelneren seg helt ned i trynet mitt og spurte om jeg var ok – sikkert for å sjekke om jeg kom til å ende opp i en grøftekant på vei hjem pga vinen. Men Mini har da vært ute en vinternatt før. Gatene begynte å bli tomme, og jeg gikk bak/oppå to eldre franskmenn som også hadde vært på restauranten, slik at det så ut som jeg var med dem. Et lite triks jeg har lært meg, som funker som fjell – og jeg slapp unna gateselgernes siste krampetrekning.

– Mini