Et steg nærmere

Det er litt surt at Nepal er et så lite land, for jeg ville gjerne skrape av mer på kartet – men det er bedre enn ingenting! Et land nærmere verdensherredømme!

Etter hjemkomst har jeg vekslet mellom å spise meg stappmett og ligge i senga for bare å bare tenke på hvor fantastisk den er å ligge i… Det har vært mye familie og hurra meg rundt – så morgendagen kommer til å treffe hardt med studentbudsjett og bacheloroppgave. Men Nepal er iallfall avsluttet og kartet oppdatert, så da er det på tide å fortsette videre – kanskje jeg får frem et nytt land før året er omme også..?

– Keijei

Reklamer

Nepal, takk for meg

Dagen har kommet – i dag skal jeg sette meg på flyet hjemover. Det er 12 uker siden jeg først satt foten i dette landet med sine utallige templer, butikker, biler, mennesker og dyr. 12 uker som fortjener et skikkelig tilbakeblikk…

img_7710

I begynnelsen var det så kaldt at jeg brukte superundertøy hver dag, ull til alle tider og vi hutra sammen i det ene rommet med varmeovn. Vi trengte ikke fylle opp kjøleskapet med øl, for de holdt seg kalde på rommet. Alle gikk til innkjøp av utallige skjerf, eller tepper som jeg kaller det og bruker det som. Det ble en velkommen avkobling med Pokhara og Chitwan som ga oss litt mer varme enn Kathmandu…

DSC_0378

DSC_0799DSC_0655

Plutselig var vi gjennom de første fire ukene, og vi begynte å bli kjent med landet vi var i. Her hvor du risikerer livet her gang du går over veien og må stole blindt på alle andre. Her hvor hele formålet med å ha en bil er å fylle den med flest mulig folk, og formålet med å kjøre den er å kjøre forbi flest mulig andre, til tross for svinger, smale veier og stupbratte fjell. Her hvor man pådrar seg kols ved å gå nedover gata. Her hvor man ikke skal vise knær eller skuldre, men alle tar dusjen ute i veikanten. Her hvor du møter kuer på fortauet eller blir forfulgt av nysgjerrige hunder. Her hvor de sitter på gulvet å spiser med hendene og drikker varmt vann for å holde varmen. Her hvor alle kler seg i regnbuens farger og bærer alt fra murstein til håndvesker med pannen. Her hvor de rister på hodet når de mener ja og svarer ethvert spørsmål med ”why not”. Etter fire uker begynte vi å dra hver til vårt…

Manekharka var definisjonen på en Nepalsk landsby, isolert 6 måneder av året grunnet at veien ikke tåler monsunregnet. Her som de dyrker i stupbratte fjellskrenter med kun bøfler til hjelp. Her som de føder i åkeren hvis de må og tror at legen er Gud selv. Her som de fleste aldri har vært hos en lege, og er stolte av det. Her som de står opp med sola og legger seg med den. Her som jeg møtte verdens bratteste bakke og fikk et glimt av verdens tak. Her som jeg nesten ble geitetjuv. Her som vi varmet vann i en bløtte og sov på madrasser av bly. Her som vi fikk den beste nepalimaten tre ganger om dagen. Her som de opplevde ett av de verste jordskjelvene i landets historie for kun få år siden og hvor vi fortsatt kan se sprekkene i fjellsiden…

DSC_0112

Tilbake i Kathmandu feiret vi Holi med alle regnbuens farger og det ble en av de mest minneverdige dagene her. Snart dro halvparten hjem til Norge og vi var kun tre igjen i hovedstaden. Det ble ferie, det ble muffins, det ble is, det ble paragliding, det ble skogstur, det ble danseshow, det ble world down syndrom day og det ble påske. Hjemlengselen satt inn for de fleste, og siste uke ble tatt godt i mot. Det ble siste arbeidsdager, siste dans, siste middag, siste shopping, siste busstur og siste momo…

img_7863-1

DSC_0228

img_7998

img_8177

Og nå er dagen her… takk for 12 uker Nepal, det har vært noe helt utenom det vanlige. Nå skal jeg hjem!

  • Kaja

Den siste kvelden…

Nå er siste kveld i Nepal kommet! Vi sendte noen hjemover i dag, så vi hadde en siste felles middag i går. Det er rart å tenke på alt som har skjedd de tre månedene vi har vært her og at det er nesten 12 uker siden vi kom – jeg har helt fortrengt at vi hakka tenner om kveldene og la oss i superundertøy. Vi har alle sammen valgt topp og bunn på turen, og her er mine:

Topp: 1) Chitwan, 2) Holi, 3) Paragliding

Bunn: Tåke og mangel på fjell…

Det er utrolig hvor irritert jeg har vært på sistnevnte, men det var noe jeg virkelig så frem til – Himalaya. Noen kunne nevnt at Nepal konstant er tåkelagt…

Jeg har brukt siste kvelden min her på å sette sammen en liten film fra oppholdet og her kommer den!

  • Keijei

Me and my boys

I går var jeg med en siste tur tilbake til mitt første dagsenter, og jeg måtte da si hade til disse skjønningene her. De er nok de jeg har blitt best kjent med her, og det var litt vemodig å tenke på at jeg mest sannsynlig aldri kommer til å se dem igjen.

I dag har vi alle siste dag, og så nærmer hjemreisen seg faretruende fort – noe jeg syntes er helt greit! Vi som er igjen skal ut å spise en siste middag sammen, og jeg har ikke tenkt å spare på noe! Så får vi se hva som blir folks tre på topp og på bunn fra turen… Det har vært noen fine uker, men jeg er klar for å komme hjem og ta fatt på alt som skal gjøres der før sommeren kommer.

– Keijei

Boudha

Jeg har lenge planlagt å besøke dette stedet, en kjempe stor stupa her i Kathmandu. De fleste andre av reisefølget hadde allerede vært der og kunne fortelle om et rolig og vakkert sted – en sjeldenhet i denne byen. Ingrid og Lise ville være med å spise middag der i dag, så vi dro av sted.

DSC_0323Når vi kom frem skjønte vi fort at stillhet var det siste vi ville finne der – det krydde av folk over alt. I dag var tydeligvis en helligdag vi ikke hadde fått med oss… så vi vandret en liten runde, og prøvde å ikke bli dyttet, tråkket på eller tråkke på andre som plutselig skulle legge seg ned i noe jeg bare kan anta var bønn.DSC_0336Mens vi satt på en takterrasse med utsikt over denne massive stupaen, senket mørket seg og vi kunne skimte de utallige lysene som blir tent på slike steder. Det var ganske kaldt da vi har hatt en sjelden dag med overskyet og litt regn i dag, så det tok ikke lang tid før vi satte snuten hjemover. Nå har jeg iallfall vært der, og det er jeg mer enn nok fornøyd med.DSC_0346

Hjemme ble det påskestemning med påskeegg og påskekrim – vi våknet nemlig til en melding fra Kristine om at det var gjort klart til påskeegg-jakt for oss før hun og familien dro på tur tidlig i dag. Dette var selvsagt dagens høydepunkt, og en kjær smak av Norge i disse påsketider… Nå er det kun en uke til jeg sitter på flyet hjem, så det blir mange siste besøk og middager denne uken.

  • Keijei

Danseshow

Helt siden vi kom hit har mange av oss ligget i hardtrening til årets store danseshow – og i dag var dagen endelig her! Dette ble avholdt på militært område av en eller annen grunn, så vi startet dagen med 6 km gange rundt hele og ble avvist i samtlige porter – det var ikke før vi var tilbake der vi starta at vi kom inn fordi en nepalsk dame gikk god for oss. Akkurat da skjønner jeg at vi så litt skumle ut, for etter en time med god marsjfart rant svetta og vi var rimelig frustrerte. Men frem kom vi og var klare til å øve! Personlig har jeg aldri fått stegene helt forklart, men bare sett på de som står foran siden jeg kom litt sent inn i dansen. Det er vel egentlig ingen som gjør helt likt, så det er ikke så veldig farlig – det viktigste er å delta er det noen som sier! Det var fullt kaos fra start, og vi hadde selvsagt ikke peil på hva som skjedde til noe tidspunkt, men gjorde bare som vi fikk beskjed om. Første steg var kostymet, og jeg vet ennå ikke hvordan alt dette egentlig er festet… men gøy var det!

Her har dere min fantastiske dansepartner, Pritam! Han er så stjerne og han elsker å danse – noe som syntes når han er på scenen. Han kunne jo hele dansen når jeg endelig kom til hans dagsenter, og har vært veldig snill når jeg har lært meg stegene. Han peker hvor jeg skal gå og vinker på meg når jeg skal komme tilbake til han, blunker for å oppmuntre meg og avslutter alltid med at vi lager hjerte av hendene. Altså – han er helt konge denne fyren her! Jeg er også sykt misunnelig på brillene hans…

Jeg fikk fikset flerkameraproduksjon på dansen vår, så jeg burde kanskje sette sammen det i løpet av turen. Her er noen bilder tatt fra backstage og Pritam hadde jo fått med seg at det var et kamera der, så han fikk showet litt. I dag fikk jeg kyss på hånden når vi var ferdige, så litt ekstra stas var det jo! Og selvsagt, brillene var på!

Ingrid filmet oss fra salen, så her får dere hele opptredenen:

Plutselig var det noen som ville ha tak i oss – vi skulle nemlig bli intervjuet av denne skjønne fyren. Han lurte blant annet på hvor vi var fra og om man kunne ta buss til Norge isteden for fly. Alt foregikk på nepali som alltid, så det var et par ukomfortable nordmenn som smilte tappert der.

DSC_0287_1

Det var ikke bare dansen jeg var med på i dag, dette var et 2 timers langt danseshow og de fleste barna hadde minst 4 klesskift. De andre studentene fra Norge var med i en annen dans og det var også dans fra andre dagsenter. Så dette var ikke småtterier.

DSC_0288DSC_0303

Her er hele gjengen og jeg må si jeg er imponert! Alle var på rett sted til rett tid, i rette klær og med strålende humør! Med unntak av en frittgående gutt som Lise måtte hente av scenen, så gikk alt på skinner. For en fin gjeng!

DSC_0305DSC_0308

Vi har feiret vel blåst med ekte belgisk vaffel – er det vaffeldagen så er det vaffeldagen! Nå skal det bli deilig med en rolig kveld og noen andre sanger på høyttalerne…

  • Keijei

Nagarkot

Jeg har i drøye 10 uker ventet og ventet på å kunne se Himalaya. Denne verdenskjente fjellkjeden som utgjør en så stor del av dette landet, med sine snødekte og majestetiske topper. Jeg har fått et glimt tidligere, men det er lite fordi Nepal konstant er dekket av en dis/tåke slik at man sjeldent ser særlig langt. Spesielt ikke helt til Himalaya, selv om man egentlig skal se mye også her fra Kathmandu. Men denne helgen har vært mitt håp, min mulighet – vi satt kursen mot Nagarkot. Dette er ikke langt fra hovedstaden, men et veldig kjent sted for nettopp fjellutsikt. Jeg håpet og krysset fingrene for klarvær, vi hadde to morgener der for størst sjans. Hotellet vi fikk skaffet oss hadde også fjellutsikt, slik at vi kunne bare rulle ut av sengen kvart på 6 for å beskue verdens tak i morgensolen. Vil dere se bildet jeg tok denne helgen..? Her er det:

DSC_0250_1

Ja, det er riktig – jeg tok kun dette bildet med kamera denne helgen. Det er også riktig at det ikke finnes fjell der… Heller ikke denne gangen ville værgudene unne meg dette synet, så nå er jeg rett og slett møkk lei dissa såkalte fjella som visstnok skal være her – jeg får aldri sett de! Greit, i Manekharka fikk jeg et glimt, men det kan ikke sammenliknes med hvordan det var her. Dere skjønner, utpå dagen var det en som utbrøt: der er det et fjell! Og jeg sleit med å finne det for jeg måtte løfte synet høyere enn det jeg antok.. Dette lille glimtet i tåken var som et massivt hån mot oss: dette er hva dere går glipp av! For å gjøre det hele enda verre, Nagarkot var et høl som ikke kunne levere noe så enkelt som stekt ris, ikke en gang etter å ha brukt 1,5 timer på å lage det. Trygt å si at denne plassen skuffet så til de grader, og jeg kommer nok aldri til å sette foten min der igjen uansett hvor mange fjell de frister med.

Heldigvis hadde vi andre planer på denne turen også – i går var det klart for paragliding! Jeg har hoppet i strikk og fallskjerm (aktiviteter jeg nå anser meg for gammel til), men dette har jeg aldri gjort. Vi blei hentet på hotellet og kjørte av sted i en bil med full partymusikk – så stemninga og nervene var på topp. Så viste det seg at det var 40 minutter å kjøre, så vi slappa litt av i mens. Når vi endelig gikk ut av bilen forsvant pilotene våre å snakket med et par trailersjåfører vi hadde passert rett nede i bakken. Med å snakke, så mener jeg selvfølgelig at de sloss fordi en ”was using the bad language”… Følte vi skulle ut å fly med stødige fyrer akkurat da… Men vi dro til den lille toppen og satt i gang…

img_8006img_8015img_7998Og som jeg koste meg! Jeg følte jeg fløy sammen med alle ørnene som er her, svevde gjennom luften og generelt hadde fått superkrefter. Ikke at jeg gjorde et pøkk, fyren bak tok seg av alt. Vi var frem og tilbake, oppover, så nedover, spiraler og vugger – før vi traff bakken med et mykt dump 30 minutter etter takeoff. Jeg var litt nervøs før vi lettet, det må jeg si – men det forsvant fort og ble erstattet med spørsmålet: hvor er nærmeste paragliding klubb hjemme? Dette var helt klart verdt det, men det stikker jo litt når jeg vet at jeg nesten kunne skimtet Everest på en klar dag samtidig.

img_8025img_8028img_8030

I dag hadde vi planlagt å gå en enkel rute på 16km ned til Dhulikhel, en merket og ganske mye brukt tursti. Vi startet tidlig og kom godt i gang, selv om vi flere ganger holdt på å gå feil fordi det var så dårlig skiltet. Jeg hadde også lest at det bare var nedover (hele grunnen til at jeg gadd å være med), så da det blei trapper som førte oppover igjen, tenkte vi at det orka vi ikke – vi tok veien som vi hadde sett svinga rundt fjelltoppen. Det gjorde den da altså ikke. Men vi fant en sti som gikk i den retningen. Den gjorde faktisk ikke det den heller, den bare forsvant. Så da sto vi der midt i buskene og ville hverken gå frem eller tilbake. Vi kunne jo ikke snu (fjellvettreglene har vi ikke lest grundig, selv i disse påsketider) og lagde da heller vår egen vei. Det er fem sett med oppskrapte legger her hjemme i dag for å si det sånn. Dere ser ikke stien langs den lia dere heller? Stemmer det ja…

img_8034

Men etter en liten stund fant vi en mye bedre sti som faktisk førte videre rundt toppen til en liten landsby. Etter et par timer på eventyr til skogs var vi klare for lettere vei og snart en buss til Kathmandu. Vi spurte en familie – det var enklest, siden stien vi fulgte gikk rett til døren deres. Der var de veldig hjelpsomme og han ene skulle samme vei, så vi kunne slå følge et stykke. Supert, tenkte vi og var klare til å dra. Han måtte bare ha med seg noe, og dette noe var en levende hane i en pose – helt normalt.

img_8043-1

Det ble mye frem og tilbake mellom åkrene, og vi tråkka fint i salaten et par ganger… Men til slutt kom vi til veien som skulle føre oss til Dhulikhel. Gjett hvem vei den gikk… oppover ja. Klokka var nå rundt 1, det var stekende sol og vindstille – og en skogbrann som hjalp til med varmen et sted også. Da var det bare å ta bena fatt hvis vi skulle ha et håp om å komme hjem en gang i løpet av dagen.

Hjem kom vi da. Vi gikk faktisk nesten like langt som den originale turen var beregnet, på like lang tid også. En detalj er jo at vi ikke endte opp i rett by, men det var faktisk et bevisst valg fra vår side. Etter en times busstur med 5 rimelig stille jenter var vi tilbake i Kathmandu, fikk oss en god og kald dusj før vi satt kursen mot vår favoritt-pizza-restaurant. Der ble det også dessert, for er det noe vi har fortjent i dag, så er det det!

Jeg vet ikke hva det er med turer i dette landet, men de er umulig å planlegge og de går aldri som man prøver å planlegge uansett – og nesten alltid går de midt ut i svarte skauen. Dette ble nok siste turen for meg, personlig har jeg ikke behov for å bygge mine egne veier fullt så bokstavelig som det der…

  • Keijei