IGJEN!?

Hva har jeg gjort for å fortjene dette…? Jeg er da et godt mennesker..? Iallfall et helt OK et, men grunnleggende moralske holdninger jeg lever etter. Jeg står ikke opp om mårran med en plan om å gjøre livet surt for andre – det gjør jeg bare instinktivt når du velger å sperre døra på bussen for meg. Som sagt, jeg planla det ikke. Så hvorfor blir jeg utsatt for denne utålelige, lagtruke torturen – for andre gang på et år? De fleste går gjennom et helt liv uten å vite at dette er et problem… Hvorfor MEG? Jeg trodde jeg hadde helgardert meg i minst fem år med Give a Hope og jobben vi gjorde for Beza, men det var tydeligvis ikke nok til fem år med god karma.  Det er helt utrolig, men nok en brannalarm har gått tom for batteri…

Jeg referer til dette innlegget, hvor jeg forteller om at nabo’n ikke har bytta batteri i brannalarmen. Nå er de faenma i gang igjen, denne gangen er det nabo’n til andre siden. HVA har jeg gjort!? Det begynte et par dager etter jeg kom tilbake til T-Town etter sommerferien, og pågår ennå – det er FIRE uker det! Lyden er dog noe svakere, men helt klart høy nok. Det resulterer egentlig bare i at jeg blir liggende å lytte for å høre om den fortsatt er der. Og det virker også som om jeg er den eneste som irriteres over dette også! Ingen andre har uttrykt at de i det hele tatt har lagt merke til det. Jeg måtte ha mamma til å bekrefte at hun hørte det hun også, hvis ikke hadde jeg lagt meg inn på Østmarka på flekken. Det skal sies at jeg er over snittet var på lyder generelt – men asså, vi snakker om verdens mest irriterende lyd her! Og om ikke det er nok, hva skjer med at folk ikke har styr på brannalarmene sine? Hvis det er et sted som trenger fungerende brannalarmer, så er det Møllenberg! Med utallige nachspiel, brente grandiosa, halv røyka sneiper og stearinlys – midt i en bydel som består 90% av trebygg anno 1880… Kall meg gjerne prippen altså…

Jeg sier det gjerne selv – jeg fortjener en fuckings medalje for ikke å ha bryti ned døra demmes ennå…

  • Keijei
Advertisements

Lengre enn et vondt år…

Som alltid er Mina slått ut et par måneder etter alle overraskelsene jeg steller i stand til bursdagen, så derfra er det ennå ikke noen oppdatering. Men jeg har faktisk vært på tur i Unaiten med familien og har litt å fortelle – så da går vi litt videre!

Som sagt, det var tid for en tur over dammen for Fjeldklanen i år. Både Colorados cowboyland og New Yorks asfaltjungel sto på agendaen, og jeg må si vi har kosa oss. Vi har feiret 4 juli med burger, øl, sprudlevann og en dukkert i badebalja til nevøene mine, alt avsluttet med et heidundrane fyrverkeri.

Senere fikk vi leke cowboyer i The Rocky Mountains – helt klart min store favoritt fra hele turen! Det var så gøy å sitte i salen igjen i en ekte western-sal og ri som vi gjorde i Zimbabwe. Selv om vi ikke fikk galoppere, jage dyr, snike i køen eller så mye som ta på hesten vår alene, så var det veldig gøy. Tror kanskje de fokuserer mer på HMS i USA enn i Zim… Men fortvil ikke, jeg fikk nå et par sekunder i galopp selvom, bare fordi jeg måtte! Ah, det var skjønt å være tilbake i hestedritt og hestelukt og støl ræv (hvis det er lov å si)…

c1c2c4c3

Siste del av turen var vi innom i New York hvor vi lekte ekte turister et par dager, noe vi fort kjente i bena. Vi fikk sniki oss inn på et par fancy restauranter hvor jeg selvsagt følte meg litt beklemt og var redd for å miste ett eller annet i gulvet som jeg alltid gjør. Ellers fikk vi handla litt, spist alt for mye, overlevde at brannalarmen gikk da vi sov i 19 etasje og ellers trava gatelangs så svetta rant på ryggen i 35 varmegrader.

DSC_0513ny1ny2

Men det kuleste av alt? Vi var på McGee’s! ”Skal det liksom være noe spesielt?” tenker kanskje du… Ja, det skal det – dette er nemlig fødestedet og inspirasjonen til baren i How I Met Your Mother, baren McLaren’s! Selvsagt starstruck selv om det ikke var noen kjendiser å se. Selvsagt testet vi alle de 14 drinkene på menyen. Og selvsagt fikk jeg med meg en T-skjorte hjem.

Men hvis du nå har lest overskriften, så lurer du kanskje på hva som var langt som et vondt år? Jo, det har seg sånn at selv om vi har hatt det veldig bra, så har vi hatt noen (les: endel) hinder og logistikkproblemer som har tært på humøret… let me tell you the story, I know:

Det hele startet så fort vi satt oss på flyet i Oslo, 10 voksne og 2 to-åringer – vi ble sittende på rullebanen i 1 time og 40 minutter grunnet papirarbeid. Dette førte til at vi hadde 20 minutter på å komme av flyet, inn på bussen, inn på terminalen, inn på toget, ut av toget, inn på ny terminal, gjennom sikkerhetskontroll og så inn på neste fly… Har du vært på Heathrow? Det er ingen liten flyplass. Med oransje ekspresspass løp vi gjennom ganger og trapper så vesker, pass, boardingcard og tvilling fløy veggemellom – selvsagt til ingen nytte. Vi snakker tre minutter for sent. Så da ble flyturen som skulle vare 10 timer, plutselig 34 timer lang inkludert hotellovernatting. Jeg skal ikke juge, stemninga var ganske laber på det tidspunktet – men etter en tur innom baren så kom vi da gjennom dette å. Det som er ganske sykt, er at dette ikke var turen som var lengre enn et vondt år. Du leste rett – ikke.

Nei, den turen kommer litt senere. Først måtte vi gjøre alle de gøy tinga jeg nevnte over. Det jeg ikke nevnte var at jeg blei slått ut av den kalde lufta på flyet og var forkjøla de fire første dagene. Dag fem dro vi til The Rockys, noe som er gode 2500 moh og jeg lærte da at jeg får høydesyke på denne høyden. Så da var jeg kvalm de neste tre dagene. Men når vi kom til New York, så var formen på plass og jeg kunne trave rundt som guide for resten av familien. Men det var bare ikke måte på hva som skulle gå galt da… Men trodde du det var over nå? Oh honey…

Det er først nå, på vei hjem, vi kommer til turen lang som et vondt år. Og du vet hvordan det er når du vil hjem – da vil du bare hjem. Vi dro i god tid, for mamma hadde fått et nervøst sammenbrudd for å miste flyet en gang til sånn vi gjorde sist. Men neida, alt gikk glitrende – kofferter levert, ingen random sjekk i kontrollene og jaggu fikk jeg meg en lite øl (les: alt er stort i USA) før vi gikk på flyet. Men her sa det jo også stopp for alt som glitret… Det var nemlig tordenstorm over New York luftspace, og alle flyene fra Newark måtte bruke en rullebane. Har du vært på Newark? Det er ingen liten flyplass og har et par avganger i døgnet. Så da sto vi på den rullebanen i 1 time og 45 minutter før vi fikk luft under vingene. Vi hadde allerede tatt veddemål på om vi rakk eller mistet neste fly i London. Men vi gir oss ikke, så da vi landet på Heathrow la vi igjen kø-kulturen i sete, tok frem albuene og løp. Og vi løp. Vi hadde 30 min. 23 min, opp heisen. 18 min, hvor er gate A11? 12 min, opp trappa. 9 min, scanne boardincardet. AVVIST, søk assistanse. 8 min, ”vi må gjennom!!”. ”Jeg beklager, flyet deres har dratt”… 8 minutter før tiden hadde de stengt, eller hva faen – vi kom iallfall ikke videre. ”FUCK OFF” som pappa så fint uttrykte, noe som ga oss en skjennepreken fra glufsa ved skranka… et mindre heldig øyeblikk der. Men med puls på 387, svette som renner på ryggen og vissheten om at vi må bruke ennå mer tid på denne gudsforlatte flyplassen – da er det lov å bli litt fortvila. Fortvila er vel en dårlig beskrivelse av den labre stemninga som fulgte i et par timer, når det blei klart at vi måtte vente 11 timer på neste fly… Det ble lite pent. Det var så vidt vi fikk trøkt oss ned på noen seter som manglet armlener og fikk oss noen minutter søvn (les: jeg tok gulvet), før vi et par timer før avgang fant lenestoler vi kunne ligge i… det var ikke mye pent på disse timene, men stemning steg da vi endelig kunne finne gaten vår. Her møtte vi et jovialt kvinnemenneske som holdt på med en offisiell undersøkelse av reisendes opplevelse av flyplassen – kan jo nevne at ho traff feil folk den dagen. Men tiden kom da vi kunne gå ombord, og tenkte at endelig var vi på vei hjem til Norge… Tror du virkelig det? Å neida… vi blei sittende 50 minutter på rullebanen der også, gudene vet hvorfor. Jaja, når du har ventet i 11 timer, hva gjør et par minutter fra eller til? Jeg tror ingen av oss hadde energi til å være sure, så når vi letta og satt snuta mot Norge, var det bare å prøve seg på et par timer søvn.

Endelig satt vi foten på Norsk jord, og på kjære Gardis gikk selvsagt alt knirkefritt. Endelig sto vi ved bilen i frisk norsk luft, klare for å la Papa Fjeld smelle gassen i bånn å få oss hjem på rekordtid. Vi hadde runda 28 timer eller noe på dette tidspunktet – da finner vi ut at lysa har stått på og at bilen er tom for strøm… HVA FAEN GIR DU MEG?! Det var bare å dytte… og dytte… og dytte… og innse at å dytte ikke fungerte. Da fikk vi ringe hjelpesentralen, og det første jeg hører over høyttaleren er: ”det er for øyeblikket stor trafikk, vennligst vent.” Nå gikk vi så på overtid at alt egentlig var morsomt… Det tok riktignok ikke mer enn 15 minutter, så var vi på veien. Klokka var over 11 på kvelden, så rush var ikke noen bekymring. Det lille som kanskje var av veiarbeid skulle gå noenlunde fort uten andre biler på veien. Og det gikk bra, vi holdt god fart. Det var når jeg sto å venta på burgeren vi kjøpte på veien, at jeg tenkte: ”nå er all dritten over og vi er straks hjemme…”. I det øyeblikket fikk jeg tidenes måkedritt på skuldra…

Det blei en haug med antiback før jeg spiste burgeren, og en god dusj før jeg traff senga – og der slokna jeg rimelig raskt. DET var turen lengre enn et vondt år! Dette innlegget ble kanskje ikke noe kortere, men det var da iallfall innholdsrikt…

  • Keijei

Kile-kile-kile

Nok en gang er det den tiden på året. Kveldene er lyse, gresset er grønt, ferien rett rundt hjørnet (for noen av oss) og vi tar oss et glass vin til både lunsj, middag og dessert. Det betyr bare en ting – Mini fyller år! Men festen er ikke før til lørdag, så dette er en kile-post bare for å kile ballene litt, som de ville sagt i RR.. ganske passende om jeg så må si det selv! 
26 X hurra for Mini! 
– Keijei

Hans Zimmer

For en uke siden satt vi oss i bilen og kjørte mot den store hovedstaden. Det er jo allmenn kjent at vi sjelden tar turen så i lende, men denne dagen klarte vi ikke holde oss unna – Hans Zimmer og 60 andre fylte nemlig scenen i Telenor Arena. For de som ikke vet, Zimmer er en tysk komponist som har laget filmmusikk i en årrekke. Du har garantert sett en film med hans musikk – Løvenes Konge, The Gladiator, Pirates of the Caribbean, Batman, Inception, Interstellar, Transformers, Sherlock Holms… Jeg kunne holdt på lenge! Så når billettene ble lagt ut før jul, blakka vi oss uten å tenke oss om to ganger.

Der satt vi, sammen med resten av nerdene i Norge – de som turte å krype ut av soverommet selvsagt. Lite viste vi at de fantes i så mange fasonger og former. Det ble tre timer med gåsehud og denne fyker rett inn på topplista uten tvil. Når Løvenes Konge gjalla gjennom salen var det som vi var 6 år igjen.. Eller de 15 minuttene vi plutselig befant oss i Pirates-universet. Magisk – det er det eneste ordet jeg kommer på. Det var iallfall helt konge for noen media-geeks som oss, tonedøv eller ikke.

Mens vi satt der skulle jeg, Keijei, ønske at jeg hadde vært litt mer engasjert i de pianotimene mamma fiksa for meg på ungdomsskolen. Det er så imponerende med de som kan spille et instrument generelt, selv om de på scenen denne kvelden selvsagt var i en egen klasse. Men når Hans (er selvsagt på fornavn med han nå) fortalte at de fleste der hadde trent 8 timer hver dag fra de var store nok til å holde en fiolin, da tenkte jeg at «javel, kanskje det ikke hadde hjulpet så mye med et par pianotimer ekstra». Jeg får være fornøyd med Lisa gikk til skolen tror jeg…

Har du sjansen – kjøp billett!

  • Ekteparet

 

Vel hjemme

Det var ikke vondt å treffe puta i egen seng kl 04.00 i natt. Det er godt å være hjemme! Flyturen ble dog noe lang og kveldende, men ellers gikk alt knirkefritt.

Det var en fryd å gå gjennom gatene med visshet om at dette var siste gang på en veldig god stund. Jeg hadde heldigvis resepsjonisten foran meg, som balanserte den 22 kg tunge kofferten min mellom setet og styret – og slapp derav unna de verste trakkaseringene.

Taxituren til flyplassen var nokså behagelig, i og med at resepsjonisten fikk praiet det største vraket i Marrakechs gater. Han kjørte altså ikke som om bil og bensin hadde blitt stjelt – rett og slett fordi «fremkomstmiddelet» på 4 hjul ikke tillot det.

Jeg har aldri vært mer lykkelig over å høre norske stemmer, se bleike/solbrente norske tryner og bli omfavnet av en gjeng pensjonerte damer på flyplassen. Etter utallige passkontroller, kroppsvisiteringer og dobbeltsjekker var blodsukkeret igjen på bunn. Da jeg fikk servert en liten ketchup-pose som jeg faen ikke fikk åpnet, og plastgaffelen sprutet rundt meg i 40 biter i det jeg presset den ned i en chips – kjente jeg at livsgnisten min ebbet ut. Flyturen kunne ikke komme fort nok.

Med et stabilt energinivå entret jeg flyet, og fant min plass. Jeg var klam og svett, og håpet det ikke luktet betydelig dritt av meg for de som skulle havne i nabosetet. Det var en bekymring som forsvant fort da to marrokanske herremenn satte seg ned. Neseborene ble fylt av en intens dunst av 3-dagers gammel svette absorbert i en genser som ikke hadde sett vaskemaskinen på en god stund. Jeg prøvde å puste med munnen, men stanken var nærmest flytende og la seg som et teppe over smaksløkene. Typisk nok var han veldig iverig etter å strekke hånden opp for og stadig skru på luftdysene i taket. Det stanset dessverre ikke der. Etter takeoff kom det en ny stank som sent fra satans mest perverse torturfantasi. Da hadde gubben nemlig tatt av seg skoene, og viftet fritt med vrengte, ikke-fult-så-hvite tennissokker. Det kom uheldigvis et tidpunkt hvor jeg måtte ned i vesken min på gulvet, og det tok meg minst et kvarter etter jeg kom opp igjen derifra, før jeg kunne se klart igjen. Han lo stadig høylytt, i tillegg til litt hosting og harking fra tid til annen. Da fikk jeg også kjent litt på ånden hans, som sto i god stil til resten av hygienen. Jeg vil tro det luktet som om man hadde spist hundedritt, spydd det opp for så å spise det igjen, røyket en 20 pakning på rappen, og ikke pusset tennene på ei ukes tid. Jeg ville ikke ønsket min verste fiende de 4,5 timene ved siden av ham. Greit nok at han hadde trengt en høyttrykksspyling, evt blitt tatt i bilvaskemaskinen – men det føltes også som om jeg trengte det etter å ha vært på samme fly(plass) som ham.

Kort oppsummert; Marrakech var en fantastisk by, med mye å både se, høre, lukte og oppleve. Det hadde dog holdt med kun én uke. Å reise alene dit var heller ikke noe problem. Selv om man får noen kommentarer slengt etter seg, er det kun uskyldig «moro» og er bare å overse. Men på ett tidspunkt blir man dritt lei, noe jeg pent sagt ble de siste dagene.

Da var nok et lite eventyr ferdig, og hverdagen kaller. Det skal i grunn bli litt godt – spesielt med den fine årstiden vi har i møte. Nå skal jeg skrape av Marokko på kartet mitt, og ta meg et stort glass vin. God helg!

  • Mini

En stusselig massasje

I dag gjorde jeg mitt siste innkjøp, nemlig alle disse bollene og tallerkenene i ulike farger! Satser på å ikke få noe overvekt på flyturen hjem, inshallah.

17572078_10154873489270660_1937934033_o17571675_10154873489675660_1500424601_o17521604_10154873489440660_1555198171_o

Jeg fant alt i en stor sjappe hos en gammel mann som hadde malt dem selv. Han var verken slitsom eller pratsom – noe som passet meg ypperlig. Det å skulle velge ut hva jeg ville ha, viste seg å være ganske så vanskelig. Barney´s teori (fra How I Met Your Mother) om ”cheerleeder-effekten” stemte også i dette tilfellet. Teorien går ut på at om man ser en stor jentegjeng/guttegjeng ser alle attraktive ut, men om man tar for seg én og én av dem, så er de egentlig ikke noe pene hver for seg. Dette stemte også for alle disse fatene og bollene. Alt ser så fantastisk ut på avstand når man titter inn i en butikk, men når man ser nøyere på dem, så er de ikke så fantastiske som først antatt. Jeg ble uansett fornøyd med dem jeg plukket ut – til kun 350 kr til sammen.

Gammel´n var ikke den kjappeste av seg, og da han startet med innpakning i avispapir kunne jeg like gjerne stått der enda. Jeg tok derfor saken i egne hender, og startet å rive ut avissider til ham, ga ham teip når han trengte det, flyttet og pakket ned. Vi var et ganske så godt team der vi holdt på, og gammel´n selv synes også dette var hysterisk morsomt. Var jeg litt for sent ute med å gi han en avisside, kommenterte han ”come on, faster, faster!” med glimt i øyet. Nok en gang vet jeg ikke om jeg har blitt skamlurt – men det er ingen andre jeg heller ville gitt pengene mine til enn den søte gubben der.

17521748_10154873488385660_2010769646_o

Tilbake på Riaden, tenkte jeg å benytte meg av dets massasjefasiliteter. Som antatt var det en av stuepikene som skulle utføre servicen – ei herlig dame som er en av de få som kan engelsk her. Massasjen skulle finne sted på mitt eget rom, som nesten er i kjelleren. Det blir kjøligere og kjøligere jo lenger ned man kommer – og selv bruker jeg helst bukse og fleecegenser når jeg er der. Men nå måtte jo alt kles av, og det var ikke snakk om noe håndkle over delene av kroppen som ikke ble massert. Så der lå jeg med gåsehud og nipler rett til værs. En kan jo si det sånn at dama ikke hadde noe massasjesertifikat, og det virket mest som om hun improviserte hele dritten. Om man har Thai-massasje i den ene enden av skalaen, hvor lemmer blir brekt i usmakelige stillinger og kroppen din blir brukt som en trampoline – var dette i den helt andre enden. Altså lett pjusking på huden, med svært liten kraftanstrengelse. Det hele var ”like a box of chocolate” som Forrest Gump ville sagt – man viste aldri hva som ville komme. Rett som det var fikk jeg en liten puppemassasje, før hun plutselig hadde fingrene inni ørene mine. Hodemassasje derimot kunne hun, det skal hu ha. Jeg er dog ikke kjent for å være en som røyter lite, og da hun videre satt i gang med ansiktet, kunne jeg kjenne hår mellom fingrene hennes som ble dratt rundt i trynet mitt. Mens alt dette foregikk, prøvde jeg så godt jeg kunne å ikke komme borti hodeputene med de oljeinnsausa beina mine. Jeg tror jeg var den som anstrengte meg mest i løpet av den timen der, men det var da bedre enn ingenting.

Det kan se ut til at jeg har blitt smittet av dette feminisme-viruset som har spredd seg i det siste, eller oppdaget noe hissig italienerblod, eller bare har selvrespekten i behold. På vei bort til den indiske restauranten jeg har drømt om i hele dag, møtte jeg på nok en sjarmerende herremann. Midt på torget kom han sakte syklende forbi, blunket til meg, lagde kyssetegn og sa ”happyhour??”. Siden vi var midt i en trang folkemengde, og jeg lett kunne smette unna, øynet jeg muligheten til å sparke til det stusselige, tynne bakhjulet hans da han snudde seg, så han mistet balansen og holdt på å gå over ende. Jeg var allerede langt av gårde, med et triumferende smil om munnen. Nå gleder jeg meg virkelig til å komme tilbake igjen til Norge, hvor folk ikke engang tør å se på deg, langt mindre snakke til deg.

SAMSUNG CSC

Restauranten lå på et ganske så fancy hotell, og hadde nettopp åpnet dørene i det jeg ankom. Da fikk jeg nyte middagen i ro og mak som første gjest, og fikk servert maten etter få minutter i verdens diggeste sofa.

17571803_10154873487975660_709079477_o17571025_10154873488230660_2105854678_o17571088_10154873487835660_329238839_o17572088_10154873487555660_1023146765_o

Nå er det kun 1,5 dag til jeg setter meg på flyet hjem – og jeg må helt ærlig si at det skal bli ganske så godt.

– Mini