Ut på tur!


I helgen var det tid for å koble helt av, ikke gjøre noe av verdi og sove mer enn 50 % av tiden… Vi skulle til Besso. For å forklare for de uvitende sjelene der ute; Besso er en turisthytte som befinner seg ca to mil inne på Hardangervidda, den vide sletten midt i vårt langstrakte land som vi alle elsker å elske/hate (kommer an på humøret). Her har Fjeld-klanen i lange tider holdt til, både vinter og sommer. Dermed var altså tiden inne for å invitere Mina til svigerfamiliens helligste – vår kjære Besso.

Etter jobb på torsdag hoppet vi i Torhild (bilen that is), og freste i fire og en halv time til vi endelig kunne ta av riksvei 7 og snart kjenne vidda under bena. Noen ville kanskje kalle det stress å reise nesten 8 timer etter jobb, vi kaller det effektivitet! Mina var jo heller uviten om hva hun ble med på, men fortvil ei; Keijei hadde planen klar. Hver 10 meter måtte Kaja lokke Mina videre med bensin, type sjokolade, lunch type kvikk (ekstremt undervurdert!). Etter at dette gjentok seg over de 14 km vi tilbakela på 3 timer, så sto pappa Fjeld der med båten for å hente oss! Så etter en kjapp komlebit rundt 12 den kvelden, så stupte to trøtte tryner i seng, type dobbel (selvfølgelig).

Med tanke på at det var 3 timer rask gange for å komme til stedet, så ble det heller lite vandring når vi først kom frem. Vi tok til takke med sofaen, mat og fisking. Etter å ha pakket oss inn i det vi kunne finne som liknet mest på en burka, var vi klare til å face myggen på vidda, og skaffe oss litt fisk. For det hadde seg nemlig sånn at Mina fortalte Kaja i all fortrolighet at hun aldri hadde fått fisk (ikke noe det var å skryte av iallfall). Og det var FULLSTENDIG nytt for Kaja… Dermed måtte jo dette gjøres noe med. Jeg prøvde så godt jeg kunne, men det er ikke min feil at hele 5 fisker biter på min krok og ingen på Minas. Hva kan jeg si, jeg har skills… Det var en veldig kjepphøy og godtroende Kaja som ble med på det legendariske veddemålet: Får Mina fisk, så kan hun slappe Kaja i tryne med den.  Det var 2 min til vi skulle gå i land for å gå de 3 timene hjem, tror du faen ikke kjærringa dro opp en slimete og fiskete fisk da…?

Ellers var det mat, kuer, hunder, kortspill (som Kaja vant!!), litt shona og dupping på sofaen. Uansett, det har vært en avslappende helg, deilig. I slike stunder begynner man å tenke på meningen med livet, hvor vakker verden vi trår på er, hvorfor er vi her, er det noe der ute vi ikke vet om, to be or not to be? De store filosofiske spørsmålene vandrer gjennom hodene våre, og det var da det store spørsmålet kom: Hvem er det mest kleint for, den som stikker fingeren i rompa på en annen, eller den som blir stikki…? (del gjerne din mening)

Det ble kun et par dager i slik rolig harmoni, søndag var vi allerede hjemme igjen. Men det blir nok ikke siste gang, det er mange verdensproblemer igjen som må løses, og på Besso er det masse med tid til nettopp dette. Det er som min mor så fint sa da Josef (Madcon) rappet (fra telefonen) en sen kveld; i helvete, ere du stresser med da…?

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

– Mini og Keijei

Bootcamp Keijei!

20120726-150603.jpg

Kjære Mina!
Tenk, nå er det kun 10 dager til du står å sipper forran Bryan, kan du tro der!?
Men først skal jeg ta deg med på fjellet for å lage skikkelig kvinnfolk av deg – Besso, here we come! Men altså, det er noe jeg ikke har fortalt deg… Du tror vi skal spise, drikke vin, lese og sove – slappe helt av. Men det du egentlig er på vei til er Keijei’s Bootcamp! Dette er stedet hvor man gråter seg i søvn under en busk, svømmer i gjørme, eter kumøkk, får kroppshår på steder man ikke trodde var mulig… Etter fire dager vil du ha fått baller, ikke metaforiske baller, ekte, steinharde, melon-store baller av stål! Så velkommen skal du være, og kondolerer på forskudd… Husk Bryan da, 5/8 – hvis du overlever….

– Keijei

Alle deltagere er med av egen fri vilje, og er kjent med konseptet «frivillig tvang». Alle deltagere har frasagt seg retten på å anmelde eventuelle (og mest sannsynlige) fysiske og psykiske skader. Faren for å forsvinne på vidda er stor, og et kjent problem ettersom en lang og smertefull sultedød er å foretrekke i stede for bootcampen. Alle er inneforstått med dette før (iallfall et par min før) turen starter.

– Keijei

Hopp type baklengs

Det var mandagskveld og vi hørte rykter om en guttegjeng som skulle til Rjukan for å hoppe i strikk. Tja, er jo tross alt en hel uke siden sist vi hoppet, så hvorfor ikke bli med?! Tenkte Mina og Kaja. Dagen etter satt de i den minste, mest beklemte bilen, på vei opp til nok et nervehelvete. Det var en ganske stille biltur opp, med en gjeng nervøse mennesker. Mina prøvde å lette litt på stemningen med noen litt-på-kanten-vitser, men da til og med ikke DET fungerte, var det bare å vente til hoppet var overstått. Da vi kom frem måtte vi jo bare vente i 3-4 timer på å få hoppet pga kø.. Da måtte vi fylle ut timene med alt det morsomme det er å finne på i Rjukan! Legge snegler på ruta til tre gutter som skriker som kjærringer fra innsiden, leke mitt skip er lasta med, ha utfordringer med å lage badstue i bilen og se hvem som klarer å sitte lengst, sitte på en krakk og telle hvor mange ganger rånerne kjører frem og tilbake. Dere vet, slike ting..

Da vi endelig sto for tur, hadde vi bestemt oss for å hoppe baklengs – noe som var helt sinnssykt! Neste hopp blir «heisen» som de kalte den. Man står med ryggen mot utsikten og tar spikeren ved å ta et steg ut baklengs. Challenge accepted! 

I morgen bærer turen avgårde til Hardangervidda for et langhelgsopphold. En helg uten noen kontakt med omverdenen! Er vel egentlig slik alle våre helger er, når jeg tenker meg om..

– Mini og Keijei

Reker og vin

Vel, da har jeg (type Mina) inntatt Kajas casa igjen for å lage kveldsmat til hun kommer hjem fra jobb. På menyen denne gang står vin og reker. Etter å ha lekt litt Askepott i utepeisen og fyrt opp, dekt på bordet, og funnet et par ullsokker som kunne tilhørt den legendariske Bigfoot (mest sannsynlig bare Kaja sine), sitter jeg å venter på å høre skrikende bremser og skrensing opp i gården. Dette var forresten synet jeg møtte da jeg ankom denne innavlende plassen:

20120719-221908.jpg
Må innrømme at det er ganske så idyllisk her!

– Mina

Ingen Bryan?!

Som dere kanskje husker, så må Kaja på en eller annen måte gi meg en oppdatering om hvor mye hun gleder seg til Bryan Adams konserten i august, pga en uheldig hendelse hvor hun ikke var fult så entusiastisk. Reglene er da slik at om hun glemmer å gi meg «dagens Bryan», får jeg finne på en straffemetode som hun MÅ gjøre, uansett. På de mange månedene dette har pågått, har hun bare glemt det 3 ganger – pluss i dag..

20120719-012812.jpg
Jeg har ikke brukt noen av straffene enda, faktisk så sliter jeg litt med å finne noe «passende». Har dere noen ideer, spy dem ut!

– Mini