Depresjon.com

En fryktelig tidlig morgen med en times søvn, mye alkohol, en lang uke med få hint av edruelighet, og en depresjon som kommer snikende. Ingen kan si vi ikke utnyttet vår siste dag i Zimbabwe i alle fall. Det var polocrosse til det var for mørkt til å se noe, spesielt vanskelig å se noen av de lokale medspillerene.. Deretter var det bare å få dratt i gang tidenes fest – en perfekt avslutning på disse fire, fantastiske ukene. Det er litt vondt å leve i dag, men vi er på bedringenes vei. Vi var så heldige å få en kyllingvinge til frokost, hvor Kaja utbrøt: ”AAAAH, KYLLINGEN ER SÅ VARM! Jeg skjønner faen ikke hvorfor alle varmer opp maten her, de kan jo bare legge den ute i sola!!?” Ikke et av hennes mest stolte øyeblikk..

Nå spiller vi ”Toto – Africa” på full guffe, har furteleppa under knærne, og gleder oss virkelig til å bli sparka i ballene av virkeligheten igjen… Godt det bare er 2-3 måneder til vi skal tilbake igjen! Mina kom også i fare for å nevne Osama Bin Laden på vei inn i flyet. Ikke mange pene blikk å få, men når skjedde det sist, si!

Da var det plutselig mandag, og vi er stuck i Sverige pga en inkompetent snøstorm i Oslo. Dette blir jo bare bedre og bedre, si! Ikke så veldig mye mer å si om det saken, skulle gjerne hatt en brødrister og et badekar her nå.

– Mini og Keijei

 

 

 

Geniale sitater

Geniale sitater sagt på de fem siste dagene:

Det er mørkt. Mini og Keijei har vært litt for lenge sammen, og begynner å omtale kroppsdeler som en fellesting.
Kaja: ”Mina, jeg tror det er noe som krabber på beinet vårt!!”

 

Det er sent. Mye alkohol, og suget etter noe å spise, sniker seg innpå. Alt vi hadde var mariekjeks, og Mina sier så fint:
”Det er ikke rart barna i Afrika er så tynne, når alt de får når de kommer hjem fra fylla er en mariekjeks!”

 

Kaja står midt på en strand, hvor det som regel er mye sand.
”Aaah, jeg er så sandete!” You don´t say..

 

Vi var så heldige å ha 3 hjelpsomme Afrikanske menn med på øya, som laget mat, ryddet etter oss, osv. De var fullstendig lydløse, og ikke så lett å se i mørket. Plutselig sto de rett ved siden av deg som en ninja.

Mina: ”Ah, der var han! Kunne verken se eller høre deg, si!”

 

Sagt mellom to kvinner midt på en øde vei i Zimbabwe. Månen skinner, slangene sniker seg rundt i buskene, løvene brøler i det fjerne – og det er her disse to skal gjøre sitt fornødende (type nr. 1).

Mina: ”åh, bakken er så jævla hard, så alt bare spruter opp igjen!”
Kaja: ”Jeg veeet deeet!” Etter sitatet ble situasjonen bare verre..

 

En sen kveld, hvor hjernen ikke jobbet så alt for hardt..
Kaja: ”Ah, jeg er sulten!”
Mina: ”Ja.. Vi har mariekjeks.. (tenker).. som ligger i veska (som vanligvis ligger langt vekk)… som LIGGER HER!

Vi har også fått en del kallenavn over de siste dagene:
Dimwitts, Pipsqueeqs, Angels, Cubs, Kids, og selvsagt våre navn som til sammen betyr ”My home” på ndebele.

 

– Cubs

Chundu Island

Ja, vi lever faktisk! Vi har bare ikke vært så tilgjenlig denne siste uken. Vi har nemlig befunnet oss på en øde øy i the Zambezi River mellom Zimbabwe og Zambia. Her har vi levd som konger – frokost servert i vannkanten, middag under månen, telt ferdig oppslått, kalde øl og en helt hvit, varm og sqceekende strand. Paradiset kalles Chundu Island.

Planen var å dra på tirsdag, men etter handleturen på mandag fant vi ut at vi bare skulle hoppe i bilen da og ta halve turen mandag kveld. Det er 8-9 timer i bil til Victoria Falls, så det er et stykke å kjøre. Dermed måtte vi ha et sted å overnatte, som vi fant etter en jævla biltur, type real life supermario bilspill! «Elefant, ELEFANT». Ikkje treffe, veldig viktig elefant for oss, ikkje treffe.

Endelig – tirsdag ettermiddag kom vi frem. 45 min nord for Vic Falls, 16 km på en grusvei inn i ingenmannsland av et naturreservat, der så vi Chundu. Eller først så vi en tre meter stor krokodille – så så vi Chundu. Mens vi tok en tur oppover the Zambezi, så ble teltene våre slått opp, middagen forberedt og bålet fyrt opp. Et par øl mens man ser solen gå ned, flodhester som dupper i overflaten og musikk – tror den kvelden kommer inn på topp 10…

Vi har vel egenetlig bare kost oss på denne øya. Stranden er like stor som 2-3 fotballbaner, helt hvit og lager pipelyd når du går på den. Om kvelden lyser månen så det er lyst og man kan se alt. Vi har vel ikke hatt på sko de siste dagene i det hele tatt. Skal du svømme på Chundu, så kan du egentlig bare ta på vannet. Du kan nemlig ikke gå lenger en 2-3 meter ut, for du vet jo aldri hvor krokodillene lurer. Men bading ble det, hvordan overlever man ellers den varmen? Og det er klart at leggene måtte barberes, så da er det bare å sette seg ned i the Zambezi River med barberhøvlen.

Den ene dagen tok vi båten over til Zambia for å titte på noen ville elefanter – og bare for å ta en øl i Zambia. Vi møtte på noen flodhester, og tok turen bort for å titte litt. Plutselig kom hannen til overflaten, kun tre meter fra båten. Du vil ikke nødvendigvis være så nære en vill, fullvoksen flodhest, så vi kjørte fort videre. Utenom det har vi sett giraffer, zebra, mange villsvin og bavianer. Bavianene ble litt for mennesklige for oss – vi ble pinlig berørt, da det var en veldig kjent akt som pågikk.

Vi fikk også hoppet i strikk! 111 meter, det er klart Keijei og Mini tar utfordingen på strak arm! Du har sikkert sett den veldig kjente og omtalte Youtube fimen hvor strikken sliter og jenta havna i vannet – det var nettopp her vi hoppet. Skal jeg være ærlig så var det ikke strikken jeg bekymret meg mest for. Når de skulle feste bena dine til selen, så brukte de fire badehåndkler og et tau, før det kom et par karabinkroker og en bungee. Men vi overlevde – utrolig nok. Vi vandret også rundt for å se Victoria Falls, et helt utrolig syn!

Ellers har det vært mye nestenulykker – nesten mistet båten, nesten mistet bilen, mistet båtnøkkelen, men fant den igjen… Det ordner seg alltid på et vis. Etter en lang dag i bilen i går, er vi nå hjemme igjen, Antelope Park that is. Nå er vi klare for en siste polocrosse kamp og en fest, før vi setter

oss i bilen for å kjøre til Harare i morgen tidlig. Fire uker er allerede (nesten) over, det har gått utrolig fort, det har vært utrolig gøy og deprisjonen kommer til å treffe hardt. Men hvem vet, om ikke lenge er vi tilbake igjen…

Kajas Sminketips

Det er ofte jeg får spørsmål om hvordan jeg sminker meg/hva har skjedd med trynet ditt? – så jeg tenkte jeg skulle dele et par av mine små hemmeligheter med dere. Med tanke på at jeg befinner meg i Afrika, så er det jo litt praktiske detaljer involvert også, som tidkrevende, naturlig uttrykk og mulighet til å variere.

Jeg tenkte å ta for meg øyeskygge i dag, siden dette er noe som gir deg det lille ekstra, sota øyne – hva er vel mer sexy enn det? Jeg liker jo også å gå litt nye veier, så jeg har prøvd permanent øyeskygge. Utrolig kjekt her nede, mye mindre tidkrevende. Her er trikset:

1) Skaff en hest og en million fluer.

2) Sett deg på huk forran hestens forben, sikt øyebrynet inn mot kneet til hesten.

3) Slipp fluene løs, så hesten vil sparke bort de irriterende skapningene.

4) Sørg for at hestens kne treffer ditt øyebryn, da hevelsen vil bli skult av øyebrynshår, og den permanente blåfargede øyeskyggen / blåmerket, havner like nede i øyegropen hvor du ville lagt øyeskygge.

5) Sørg for å ha 2-10 smertestillende og hvilken som helst type alkohol klar.

6) Gjennta prosedyren på øye nr 2!

Jeg er halveis i denne prosessen nå – og dere ser jo selv hvor bra det blir! Det fantastiske er at det varer i opp til 5 dager, men på samme tid forandrer farge fra hard blått, til dyp lilla, lysere brunt, gulaktig og til slutt en svak rødfarge. Jeg vil da anbefale å starte på en fredag, få et hardt og sota uttrykk på lørdag kveld og la det hele duses ut utover kommende uke. Det er veldig viktig å beregne rett – styrke på slaget, plassering, mengde smertestillende og alkohol som skal blandes… Men man må lide for skjønnheten, er det ikke så?

Uansett, det er hvordan jeg gjør det – lykke til og håper kveldens fest får et ekstra lite spark

– Keijei

PS: All bruk av dette produktet/metode gjøres på eget ansvar. Ms. Fjeld kan ikke holdes ansvarlig for eventuelle/sannsynlige skader, og kan heller ikke saksøkes – da brukeren nå er advardt. All forsking på denne metoden er gjort av en profesjonell hesteblink under lite trygge og sikrede forhold, det anbefales ikke å gjennomføre overnevnt metode uten profesjonell hjelp.

Med livet som innsats!

Dagen startet rolig med en tur ut for å hente hesteflokken. Rolig var vel kanskje å ta litt hardt i, for vi galopperte stort sett hele veien, noe som viste seg å være en life saver! Vi møtte nemlig på en slange, type muligens Mamba eller Kobra. Jævelskapen var ca 1,5 m lang, tykk som en veldig lykkelig hingst, og stygg som Kaja om morgenen (det vil si, UMENNESKELIG stygg!!). Grunnen til at vi så den, var fordi den hoppet en meter opp i luften da vi kom forbi. Sønnen av gården sa så fint til oss da vi kom tilbake: ”Well, if you got bitten, there´s not really much we can do. We´ll hold your hand and give you a gin and tonic for the road”.

Etter en fin oppvåkning, var det opp i salen igjen for å ri de to nyinnridde på banen. Det var litt skrekkblandet fryd, da hestene ikke er særlig vant til å ha en som tar kontrollen. Men, vi er fortsatt i live (bank i bordet), hvis man ser bort ifra utallige blåmerker, hud penetrert av torner, kutt fra grener, spark fra kjøttmopeder, ryggsøyler som har gått til helvete, og en fin porsjon hjulbeinhet.

Etter en heftig regnskur risikerte vi livet nok en gang, denne gangen for filmens skyld. Vi kappløp på en grusvei (med hestene selvsagt), mens en firhjuling med en kamrafyr på, filmet det hele. Kan si det sånn at firhjulingen vant i alle fall ikke løpet! Det ble til og med ikke hull i stallveggen, men et adrenalinkick fra milde helvete var ikke til å unngå! Dette skal vi få med oss hjem på DVD, pluss filming av polocrossekampen i morgen. Awsome!

Nå har vi vært her i nesten 3 uker, og den siste uken skal tilbringes et annet sted enn Antelope Park. Vi skal nemlig til et paradis av en øy, kalt Chondu island, som ligger midt the Zambezi river, omringet av naturreservater. Det kommer til å bli litt morsomheter på vegen, en liten svipptur innom Victoria Falls, og en hel del til som krever at vi må ta med oss hodet. Stay tuned! J

Nå er det snart bonfire, og vi varmer opp med øl (nok en gang, jobber jo faktisk veldig hardt for å skaffe oss et alkoholproblem), på en veranda med utsikt mot vannet, elefanter, hester og solnedgangen. Hvis man ser bort i fra en inkompetent drittunge som ødelegger harmonien, ville dette vært helt perfekt.

PS: denne er fra fredag, nettet er ubrukelig og inkompetent her nede..

– Keijei og Mini

Breaking in a horse!

Hva har vi gjort i dag..? Næh, ridd inn en hest før lunsj bare, ikke noe spesielt..

Spirit har alle gitt opp, så navnet er vel passende. Vi fikk derfor prøve oss på den siste merra i dag før lunsj. Hun har blitt ridd før, men det er mange år siden. Grunnen til at hun ikke har blitt ridd så mye mer, er fordi hun hadde en tendens til å bukke å kaste alle av.. Noe Andy fortalte oss idet vi skulle til å ri henne. CHALLENGE EXCEPTED! Han kom med noen veldig hjelpende fraser, som: ”Den ene stigbøylen er kortere enn den andre, så om hun kaster deg av, havner du til høyre”, ”om hun bukker kan du egentlig velge hva du vil, enten hoppe av, eller grab your balls and hold on tight”. Vel, han spurte pent om han skulle prøve henne først, men ikke faen. Dette skulle vi klare alene. Etter et par timer med å få henne til å løpe rundt, få henne til å bli vant til å bli klappet, tau, sal og hodelag, satte Mina seg i salen og ventet på å se Antilope Park fra luften. Men den gang ei. Etter noen runder i trav, kom det så pent fra Andy: ”Dette begynner å bli kjedelig. Få henne opp i galopp, jeg vil se litt bukking!”. Men som den fantastiske rytteren Mina er, galopperte hun elegant rundt på banen, prøvde seg på et par hinder å hoppe over og rett og slett nail´a det. Da var hesten ridd inn, og klar til nye eventyr.

Vi har også fått testa litt hestekrefter i dag. Vi fikk spørsmålet: ”Would you ladies like to race?” HELL YEAH! Full galopp i en km, før Mina spurte så pent: skal vi prøve å stoppe…? Kaja tok seieren (det vil si, Kajas hest), så det blir omkamp i morgen! Da skal vi prøve oss på noen litt yngre og sprekere hester, så det spørs om vi stopper før hestene lager et hull i stallveggen.

PS: dette var gårsdagens blogginnlegg, fikk ikke lagt det ut pga inkompetent internett..

Dagene går…

Lenge siden sist nå! Vi har hatt noen fine dager, mye hester, ville og litt mindre ville. Vi har ennå ikke kommet så veldig mye lenger med Spirit – som hesten nå heter. Gutta som jobber i stallen har alle også prøvd, så det er en sta liten sak, som sparker hardt. Men i morgen skal vi prøve litt mer, vi skal nok ri den hesten før vi drar.

Dagene går veldig i hverandre, klarer nesten ikke skille de. Det er hester, mat, hester, øl, sol, hester og masse kos. Vi fikk også en Lion Walk på lørdag, det var lenge siden sist. Det var selvfølgelig den kaldeste dagen vi har hatt her, surt og regn, så frokosten var veldig velkommen! Siden vi har halve lørdag fri, tok vi med oss tepper og te for bare å slappe av, se på regnet, sove litt, lese litt – bare nyte Afrika.

Lørdag er jo også selvskreven Polo dag, så kl 4 var det bare å sale opp. Det er ingenting som er som en lørdags ettermiddag på Polobanen – adrenalin, fart, hester og solnedgang. Både Mini og Keijei blir flinkere for hver gang de spiller, så denne uken skal nok gå til litt mer øving.

Lørdag er også den store festdagen her på AP, dermed bestemte vi oss for lagde sangria til alle! Den fikk ben å gå på for å si det sånn, så det ble en riktig så fin kveld.

Søndager pleier ikke å være så produktive her, siden lørdagen sjeldent går rolig for seg. Men denne søndagen har vært meget fin. Vi har fått vært på en gamedrive for å titte på dyrene. Vi satt på taket av bilen mens vi suste rundt med sebrar, giraffer, gnuer og mer. Det ble også en tur inn til de ville løvene, noe som alltid er veldig moro. De er så store, og de små løvene er ikke så små lenger. Milo, hannløven i flokken, er så … mektig! Den store manen, hele holdningen han har bare oser respekt. Ide vi kjørte, jaget han bilen for å få oss av sted. Slapp av, vi hadde beveget oss inni bilen på dette tidspunktet.

Denne uken er det mange av våre nye venner som drar – noe som alltid er trist. Men, det kommer også nye fjes, så det blir nok mye prat i kveld, med både gamle og nye folk. Vi har nå vært her to uker alt, halvveis – det har gått utrolig fort. Jeg kan med sikkerhet si at både Kaja og Mina nyter oppholdet her til det fulle, dette stedet kan bare oppleves, ikke beskrives.

– Kaja og Mina

Sparka av en villhest – CHECK!

Fytti svarte faens oldemor – Keijei er IKKJE blid! Husker dere den hesten vi var så spente på og gira over i går? Ja, ikke like kult i dag. Vi holdt ikke på like lenge, men det var som å starte på bunn og vi kom på ingen måte lenger. Etter at Kaja hadde fått tatt på den en gang forsiktig, snudde ho rompa til og sparka – HARDT! Faenskapen traff rett over kneet, mer lår enn kne, så ingen varig, fysiske skader. Mentalt, det er en annen sak; helvete brøt løs. Hesten skulle løpe som om djevelen var i hælene på den.. For å være ærlig ville jeg heller hatt djevelen etter meg en Kaja i det øyeblikket. Det var som Mina så fint sa: «Jeg vet ikke hvem som er mest vill nå, Kaja eller hesten..» Løpe gjorde den, til Kaja begynte å være snill igjen, da ble det mer en sidelengs tango. Går hesten frem, går Kaja tilbake, går hesten tilbake, går Kaja frem. Side ved side, Kaja med armen ute, kun 30 cm unna skulderen på hesten. So close, but still so far… Det endte med at vi ga opp etter nesten tre timer – men vi kommer sterkere tilbake! Andy sier at dette er noe vi må finne ut av selv, og at vi må huske at denne hesten er vill. Skal gi deg vill jeg! I morgen er det på’n igjen, ant that horse is going down!

Dagen har ikke bare vært raserianfall og blåmerker, vi har også vært lærere. Jeg vet, ingen ved sine fulle fem ville satt Mini og Keijei til å lære bort … noe som helst! Men det har vi altså gjort – ridning. Vi ledet vår første Horse Induction i dag, noe alle frivillige som vil ri må ha. Vi tar de med på banen, lar de bli kjent med hestene, lære bort alt fra å styre til å få en hest opp i galopp. Fire norske jenter var prøvekaninene våre, og ifølge dem bestod vi.

Nå skal øl inntas, sinne bygges opp og vi skal bli klare til å slippe alt løs på den stakkars hesten i morgen.

– Kaja og Mina