Jeg ser dobbelt!

Altså, jeg er ganske kjent med Pirates of the Caribbean filmene. Kanskjet over gjennomsnittet kjent, spesielt med delene som inneholder Captain Jack Sparrow! Men det var noe som jeg stusset over da jeg så en av filmene her om dagen, noe jeg ikke hadde lagt merke til før…. ta en titt:

 

Altså, jeg fikk nesten sjokk jeg… TO Jack Sparrow!? De er jo helt like, bare se på armene og det skrekkslagne uttrykket! Utrolig at jeg ikke har fått med meg dette før…

– Keijei

How do you spell boring?

Nok en gang kan man høre den umiskjennelige ropinga fra TV’n. Piping, buing, heiing, kommentatoren som holder alt på ett nivå helt til ballen nesten nermer SEG MÅÅÅÅÅÅL!! Du gjettet rett – det er nok en fotballkamp på TV. Det vil si, tatt over huset hvor jeg bor. Dette er en inkompetent sporten hvor 22 huleboere løper rundt etter den siste kokosnøtta, og når de endelig får tak i den, presterer å sparke den så langt bort som de kan. De er et levende bevis på at evolusjonen er på vei bakover – menneskene har endelig lært å bruke hender, så da bestemmer de at det får vi ikke lov til. Men husk at man kan bruke hodet – det er begrenset hvor mye mer skadet disse folka kan bli. Noe av det viktigste Flintstone gjør på banen, er å falle dramatisk om, trekke bena inntil kroppen og gråte store krokodilletårer, fordi motstanderen var en halv meter fra å knuse kneskålen hans. Og når man endelig har oppnådd målet, plassere kokosnøtta hardes mulig mellom to stopler i enden av banen, så begynner de hele idiotien en gang til.

Dette er hva som skjer på banen, det er jo bare barnemat mot sirkuset rundt. Fans er over alt, og de har et lydnivå som overgår 100 Belibers på første rad. Helst må man pipe, bue og heie, alt på en gang – nok en gang går evolusjonen baklengs, vi nermer oss faretruende brumming her. Bare vent til de kommer med klubbene – nei vent, det gjør de jo allerede! Men dette er bare de som faktisk betaler 3 fisk for å komme inn på stadioen, det er også de som ikke er så rike, og må se kampen via TV-skjermen. Det at kampen skjer på en skjerm, for ikke å snakke om 200 mil unna, stopper ikke disse; det skal hyles hver eneste gang ballen er over halvbanen, og det skal hyles så høyt at huleboerne 200 mil unna hører det. Hvordan tror du jeg har det i sofaen en halv meter unna?

Det som er så utrolig, er at det finnes så utrolig mange som støtter denne adferden, spesiellt nordmenn – og vi er virkelig ikke noe flinke engang! Nei, jeg sier ifra nå, om vi skal redde arten vår, så må vi slutte å bevege oss bakover. «Den sterkeste overlever» har lært oss at vi må luke ut det svake ledd, de inkompetente som er en trussel for vår eksistens på denne jorden. Oppførsel som dette er et klart bevis på at vi må gjøre noe drastisk! Mitt råd: forby fotball – for alltid! Det er ikke tvil i min sjel, det vil bli min første handling som diktator…

How do you spell boring…? F-O-O-T-B-A-L-L!

– Keijei

Jern, type stryke

Kall meg gjerne inkompetent og feminist, men jeg skjønner faen ikke hvordan kvinnfolk har holdt ut med å stryke skjorter opp gjennom tidene. Lider man av kort tålmodighet, ja da er dette virkelig ikke aktiviteten for deg.

Jeg bega meg ut på dette i dag, i god tro om at det ikke skulle bli noe problem. Selvsagt skulle jeg stryke en av mine egne skjorter (jeg gjør jo for gud skyld ikke dette frivillig for noen andre!) – noe som vil si innsvingninger, utsvingninger, detaljer og knapper som er i veien, og et stoff som er anti-strykejern.

Jeg pustet dypt inn, og førte dette jernet, type stryke, mot skjorta som lå der med sine skrukker. Dampen freste meg i trynet og brant meg på fingrene, mens jeg utstøtte et aldri så lite ord om motsetningen til Gud. SATAN der altså. Deretter bet jeg tennene sammen og høvla over dette klesplagget. ”Der ble det slett og fint ja, og da ble det en krøll der.. Og så ble det fint igjen der, men en krøll på det første stedet..”. Dette er jo et evighetsprosjekt ut av milde helvete.

Verdens beste torturmåte må jo være å tvinge en stakkar til å stryke skjorter i umenneskelig lang tid (notert ned)! Skjorta ble da til slutt ferdig. Men en ting er sikkert, den settes fyr på etter i kveld, for dette er noe jeg aldri skal begi meg ut på igjen..!

– Mini

Jentunger, 9-10 år

Jeg har lenge vært ganske konsekvent på at jeg ikke liker barn. Men nå har jeg virkelig fått segmentert denne kategorien betraktelig til ”jentunger i 9-10 års alderen”. Har noen befunnet seg på et tek, type biblio, i perioden 14.00-15.00? Tydeligvis ikke, for da hadde det vært en likedan situasjon her i Norge som i Kina – med tanke på ettbarnspolitikken med fordel for gutter.

De kommer traskende inn med skolesekken på skuldra, og rett og slett okkuperer alle mulige sitteplasser, på verst tenkelig nazistisk vis. Stillheten blir erstattet med fnising, latter, skravling og et umenneskelig bråk. Musikk av typen ”We will never ever get back together” blir satt på, og allsangen er i gang. Ikke nok med at jeg intenst hater den marete sangen der fra før, men nå er det i tillegg tonedøve drittunger som synger den.

Skravlinga går i rykter, hvem som er bitch og ikke, hvem som er hatet, og den over gjennomsnittet spennende skoledagen. Hva har skjedd med verden?! Jeg håper for guds skyld ikke jeg oppførte meg slik på denne alderen. Og om min stakkars fremtidige unge snakker slik i en alder av 9 år, ja da skal hun få se taksteinene fra et fugleperspektiv som hun sent vil glemme.

Når denne flokken av noen dyr endelig har roet seg litt ned, ja da er det jo klart at det er på tide å reise igjen. Stoler blir skuffet rundt, søppel og dritt flakser, megafon-stemmen er på plass igjen, og helvete er i gang. Sammen forlater de lokalet som en flokk elefanter som nettopp har trampet ned flere kvadratkilometer med busker og trær.

Til neste gang har jeg heldigvis klekket ut en uskyldig plan. Vi befinner oss jo faktisk på et bibliotek med mange, tykke, spisse, harde og tunge bøker…. De kommer aldri til å skjønne hva som traff dem. Noe de høyst sannsynlig vil gjøre i fremtiden, er å bruke handicap-knappen for å åpne dørene inn til biblioteket, om dette fortsetter.

– En arg Mini

Smart one!?!?

I dag befant jeg meg på et slikt et senter, type kjøpe. Etter en liten stund gjorde kroppen min meg oppmerksom på at det var på tide å besøke et toalett, type dame. Og det var her jeg kom over en gammel og veldig forhatt fiende av meg;

20121122-144820.jpg

20121122-144832.jpgEn slik en papirholder! Det som fanger min oppmerksomhet er navnet «smart one»… Hvilken innhøvla idiot av et inkompetent menneske kan ved sine fulle fem kalle DET DER for noe smart noe!? Slapp av, jeg er veldig stor fan av papir ved siden av toalettet, det er ikke problemet her! Denne saken er komplett umulig å holde styr på, papiret rives av ved hver 10 cm, noe som fører til at man må ta umenneskelig mange ganger. Dessuten har det blitt kjørt gjennom et hull på 4 mm, og det sier seg selv at ikke noe papir vil være rynkefritt da! Dermed må man rette ut papirbitene, prøve å brette dem oppå hverandre, så kanskje de kan brukes til noe nyttig..! Alt dette må gjøres mens må «sitter» på et toalett, type lite delikat… Jeg sier det igjen – hvem kan kalle det der for «smart one»? Gi meg den fyren (det er helt klart en fyr som generelt kan stå for å gjøre sitt fornødigene), så skal jeg fortelle’n en ting eller to om hvor han kan putte that smart one…

– Keijei

Dagens sitat

Hørt på Keijei og Minis brettefabrikk: «du vet ikke hvor mye 500 ark er før du har de på bordet…»

Det ble nok papirarbeid i dårlig arbeidsstilling, også kjent som raskeste vei til NAV…

«Alle sammen, innta arbeidsposisjon»
Pukkelrygg opp, skjev bestilling – check!
«Ååå – LØFT! Nei Eriksen, IKKE løft med bena, bruk ryggen på minst forsvarlig måte! Målet er NAV, er det ikke..?»

– Keijei og Mini

Racing!

Her er et lite klipp av kappløpet vårt! For å sette det litt i perspektiv: kameramannen sitter baklengs på en firhjuling som går i 50 km/h. Som du ser, så har vi ikke veldig store problemer med å ta den igjen… Fy pokker for en fart på de dyra, det er noe av det kuleste ever!

– Keijei og Mini

En lørdagskveld med håp!

Keijei og Mini bruker lørdagskvelden på å gjøre noe godt for noen andre – hva faen har skjedd!? Her sitter vi, dypt inne i Fjelldalen med hver vår mac å BOMBADERER alle andre med våre planer og mål! Dette er fullstendig nytt for oss å bruke en lørdagskveld på dette, men jeg må si at det føles bra! Lenge siden vi begge har hatt noe som motiverer oss på denne måten… altså, hvis man ikke tenker på våre egen egoisme da. Kanskje det faktisk er håp, kanskje det viser seg at det kan bli folk av oss også… Det er vel heller lite sannsynlig, men lov å drømme!

Sjekk ut Gi et Håp!

– Keijei og Mini

20121117-214449.jpg

20121117-214456.jpg

Kjent på døden; CHECK

Så var det min tur til å kjenne på døden. Det var helt vanlig torsdag, og jeg bega meg ut på langtur til gudsforlatte Drangedal, for å studere med min klassevenninne. Jeg kjørte for en gangs skyld forsiktig, fordi veien var umenneskelig glatt, med Radioresepsjonen på anlegget – midt i vitsespalten. En slette dukket opp, og en lastebil kom imot. Før jeg visste ordet av det, kom det plutselig en bil imot meg i mitt kjørefelt, for å passere denne bilen, type laste. ”KOM DEG UT AV MITT KJØREFELT”, brølte (tuta) Glenn (bilen min), mens jeg tråkka ned bremsen så jeg nesten endte opp som Fred Flintstone. Jeg skled hit.. Jeg skled dit.. Mens denne idioten av en inkompetent hjernedød høne, prøvde forgjeves for selv å bremse å komme seg tilbake i sitt kjørefelt. Noen måtte være den heldige vinner av det lengste strået med å kjøre ut, med få andre alternativer enn en fjellvegg i sikte. Dere kan jo gjette tre ganger hvem som vant.. Glenn hadde på denne tiden fått en såpass stor sladd at han snurret 180 grader rundt, mens han traff fjellveggen med venstre fremdel av bilen – og endte dermed opp i grøfta med snuta imot den veien jeg kom. Det eneste jeg husker før det smalt var: ”jeg er så jævlig glad for at dette ikke er min skyld, for detta blir dyrt!!”.

Fortumlet kom jeg til meg selv, klatret ut på passasjersiden, da bilen sto i 45 graders vinkel nedi grøfta, og kom meg ut på veien. Det skal sies at jeg ikke var meget høy i hatten,  hadde derimot en jævlig lav hatt, mens jeg fikk opplevelsen av hvordan det er å hyperventilere. Brødhodet og lastebilsjåføren kom bort for å klekke ut en plan. Jeg ringte pappa, slik som pappaer er til for, og kølla i nesten-drapsbilen fikk snakket litt med ham. ”Ja, hvis hun hadde sett meg litt før, og det ikke hadde vært så glatt, og ikke hatt så stor fart, så hadde dette gått heelt fint altså, men det var jo ikke så lett for henne å stoppe.. bla bla bla”. Som om dette var MIN skyld?! Jeg fikk ham fort ned på jorda, og fortalte at det var IKKE slik det foregikk i det hele tatt, mens han pent vinket meg bort og lo nervøst inn i røret til pappa. Forbanna drittfolk. Godt den kompetente lastebilsjåføren var på min side!

Det som gjør meg mest forbanna er at jeg vasket bilen i går (noe som har vært utsatt i et halvt års tid), og så skjer dette! Ikke nok med at Glenn må på verksted, men han må faenmeg vaskes igjen også. Og ikke nok med DET! Jeg ble til og med avbrutt MIDT i en av Radioresepsjonens vitser! Men en ting er sikkert, jeg skal IKKE la èn mann få ødelegge min glede av å kjøre. Det sies at man skal vende det andre kinnet til, noe som ikke er tilfellet her. Jeg skal faen ikke svare med kjærlighet og den dritten der, her er det hardt mot hardt, hat, utskjelling og om nødvendig – et kveldsbesøk med finlandshette og balltre, om han ikke mener dette var han skyld.

Men til syvende og sist, Mini er i live og alle vonde minner forsvant da min kjære Keijei kom innom meg med en pose fylt med nybakte boller, kanelboller og brød. Hva skulle jeg vel gjort uten min ektemake ❤ Glenn har det så som så, litt fillete og ikke så glatt i sveisen lenger. Jeg tror dette drepte Glenn litt. Om han må avlives.. Ja.. Da kommer det en fortsettelse dere sent vil glemme..

 

– Mini