Hva skjedde …?

Vi vet ikke helt om dere husker det, men det hadde seg slik at vi fikk en romkamerat, type menneske, for noen uker siden. Vi var veldig så spente på dette vesenet og hvordan vi skulle klare å kaste henne på hue og ræva ut igjen. Slagplanen ble lagt, himmel og helvete ble satt i bevegelse og drapsvåpen lå klare gjemt under puta. Men så kom den skjebnesvangre mandagen da Cassilda vandret inn på rommet vårt, og vi skjønte fort at hun ikke trang vår hjelp for å forsvinne.

Cassilda er en 53 år gammel dame fra Spania med ADHD herfra til helvete. Hun sitter aldri stille, og til og med når hun snakker vandrer hun rundt og bokstavelig talt dirrer. Det er ikke få ganger vi har våknet av at hun puster. Det vil si, pesing, stønning, huffing og haffing – alt kl. 06.30 om morgenen før vi står opp. Hun har generelt store vanskeligheter med å ta imot beskjeder fra hvem som helst, for hun vet selvsagt best. Det er ikke få ganger vi nesten har drept henne fordi hun befinner seg i feil område av polobanen, selv om hun helst bare vil ”hjelpe til”.

Etter en uke så vi henne kun som et rødt lyn farende gjennom parken på hennes nyinnkjøpte sykkel. Denne brukte hun til å komme seg til og fra Gweru støtt og stadig. Gweru er en by hvor folk stjeler, raner, dreper, trakasserer og voldtar – altså ikke verdens hyggeligste og tryggeste by. Derav, strengt forbudt å dra til alene. Men hun skulle jo bare…. For å hindre henne i å gjøre dette, fikk hun være med bussen inn til byen for å være med på skolen til barna. Det resulterte i et utbrudd fra milde helvete – alt med sjokkerte lærere, gråtende frivillige og livredde 12-åringer tilstede. Kort fortalt resulterte hennes 3 uker her på Antelope Park i tre skriftlige advarsler og en frustrert Cassilda som skjelte ut alle og enhver som kom i hennes vei.

Poenget er – vi er nå alene igjen, og vårt største mareritt sitter snart på flyet tilbake til Spania. Slagplanene ligger altså klare til neste inntrenger som prøver å ta over vår reserveseng.

– Mina og Kaja

Dagens vits!

Keijei er en tur på Main House for å hjelpe vår kjære Jo med å signere noen papirer, denne type papirarbeid er ikke Jonathans sterkeste side. Mens vi jobber, så sitter Mr. Conolly, Jos far, sammen med oss og jobber med sitt. Mr. Conolly hadde jo æren av å møte min far mens de var på besøk, og han ble veldig fasinert av at elger mister hornene for så at nye vokser ut igjen. Det var da samtalen under fant sted:

 

Mr. Conolly: ”So Kaja, the moose in Norway, when do they lose there horns? What time of year…?”

Kaja: ”Iikkh, I don’t really know, I think it’s in the spring… From March then.”

Mr. Conolly: ”Ok, and then they just grow back out? Amazing!”

Kaja: ”Yeah, it’s quite cool..”

Mr. Conolly: ”So if I come to Norway in March, will your father give me accommodation, and we can go find these mooses, so I can learn from them and grow out my arm again?”

 

Mr. Conolly er, bokstavelig talt, an arm short, da han var litt for nærgående med et par løver som ikke var i det beste humøret. Så han lærte leksen sin etter å ha mistet venstre arm – ikke stikk hånden inn til løver som slåss. Men det er jo godt å vite at mannen kan spøke…

 

Kaja: ”Haha, well we can give it a shot!”

Mr. Conolly: ”Oh good! And while we’re at it, maybe we can get my hair back as well…”

 

– Keijei

En stor familie!

Ja, her koser vi oss glugg i hel! Vi har også fått besøk av 4 stk fra Familien Solbakken. Det ble en lang tur for den gjengen, men vi holdt av bord i baren og middag, så det ble aldri så koselig torsdag kveld. Fredag var det klart for hestesafari – da rir vi rundt å finner dyr, for så å sette kursen for camp hvor vi sover ute, tar en tur på vannet med båten og får mat servert. Det har vært helt fantastisk, det er vi alle enige om, selv om rompa kanskje har hatt det bedre. Men det skal sies – alle hopper i det med begge føttene, tar utfordringene på strak arm; er det noen sak når man har slike foreldre og søsken!?

Dagene blander seg her på AP, og det har også våre foreldre begynt å merke. Så isteden for å skrive en lang avhandling (slik vi pleier), legger jeg bare ut en haug med bilder, så kan dere se hvor nydelig, fantastisk, hjertevarmende og magisk vi har det!


P1010184

Her har vi Gjertrud – en bamseklem hver gang vi går forbi. Men husk, nå snakker hun med foreldrene og søskna våre, ikke Mina og Kaja, så la de svare selv!

P1010228

Mina og Kaja øver PoloX – turnering om en uke.. ønsk oss lykke til!

P1010256

Ute i Stage 2 å ser på de ville løvene.. Sitter kun få meter fra dem (inni bilen altså..). De er gode og mette her, zebrane sliter litt for tiden.

P1010269

P1010300

Elefantene vandrer forbi vinduet – helt normalt!

P1010305

Mating av løver – førstemann til mølla! Det er litt av en fart på de.

P1010338

Klart for safari, og da må vi svømme med hestene! Deilig for både menneske og hest å kjøle seg ned litt.

P1010358

Ut på båttur, et par kalde (når vi ikke kan være i baren, så tar vi baren med oss), kan det bli bedre?

P1010384

Litt av en solnedgang som Zim hadde å by på denne kvelden!

P1010386

Hva kan jeg si – vi lider ingen nød…

P1010388 P1010402

Middagen er servert!

P1010411

Etter en natt rundt bålet med litt snorking, fra både mennesker og hunder, firbente som snuser deg i trynet  – det var noen trøtte tryner da gitt…

P1010423

Men mamma Fjeld måtte selvfølgelig ha bilde av soloppgangen! Vakkert!

Så hva annet kan jeg si – vi koser oss! Nå er vi tilbake hjemme (AP) og lader opp til en real PoloX-kamp! Det er helt klart at Mini og Keijei koser seg med familien, og helt klart at familien koser seg i Afrika!

– Mini og Keijei med familie!

Tiden flyr i godt lag!

Dagene går her på AP – mor og far Fjeld finner seg godt til rette! Odd har allerede fått tatt en titt på aggregatet, og funnet ut at det ”er jo sånt vi har på Besso detta!”  Han har også blitt ganske så god kompis med sjefen av campen her, og imponerer stadig med bilder og historier fra Hardangervidda. Hege har også fått seg ei ny venninne – Getrud i porten! Da jeg introduserte foreldrene mine til den damen som jeg snakker med 15 ganger om dagen, så blei hun overlykkelig og serverte verdens største klem til de begge. Så konklusjonen fra Familien Fjeld er helt klart at folk er hyggelige og veldig imøtekomne!

Tirsdag startet med en tur til ALERT Education Centre – skolen Mina og jeg har samlet inn penger til. Jeg ville vise hvor pengene gikk og hvordan barna her er. Mor og far var ganske så imponerte (om jeg må si det selv) da jeg hoppet inn i førersetet (høyre side) og durte av sted i bilen til Jo – ut av parken og videre. Men som jeg prøver å si, jeg begynner å bli ganske kjent her. Vi var på skolen en hel skoletime, og fikk høre litt om forskjellige dyr og hvordan man må ta vare på naturen. Etterpå hoppet barna bak på lasteplanet, og ble kjørt hjem. Vi hoppet selv i bilen og kjørte tilbake til AP.

Det var klart for en tur for å se på de store løvene, siden Odd var så skuffet over størrelsen på de løvene vi gikk tur med. Men her var det størrelse nok – etter at en løve hoppet på gjerdet i et forsøk på å spise Kaja og Odd, så måtte Hege roe seg litt ned i grønnsakhagen. Men vi fikk vandret rundt å tittet på fullvoksne løver på nært hold, ingen ble tisset på, noe som alltid er en fare da løver markerer territoriet sitt…

Så var det klart for at guiden Kaja tok folket med på en Game Drive – ut i bilen for å finne noen dyr. Vi fant giraffer, sebra og antiloper, selvfølgelig siden Keijei er en så glitrende guide og kjenner parken bedre enn sin egen baklomme… Hege fikk litt småfnatt da Kaja brant ut på åpen savanne, vekk fra veien for å komme nærmere giraffene. ”Kaja, er det nødvendig da, du kan ikke kjøre vekk fra veien!” ”Mamma, this is Africa, her er ikke veier så veldig nøye..”

Onsdag var det på tide å få mor og far Fjeld opp i salen – noe Kaja har gledet seg veldig til! Og jeg må si, de besto med glans! Ikke noe klaging, ikke noen som mistet kontroll på kjøttmopeden, ingen spiddet av torner, ingen som ufrivillig badet – generelt så var det en veldig fin tur! Igjen fant vi noen dyr, og giraffene ble veldig interesserte i oss, siden vi hadde med oss to små firbente (hunder). Det endte med at de fulgte etter oss noen hundre meter før de fant ut at dette ikke var verdt bryet.

Nye opplevelser venter, men først må vi innom baren – det kan ikke gå for lang tid før vi viser trynet vårt…

DSC_0013

En tur på skolen, prøver å komme på fugler på engelsk.. (It’s a swain gikk ikke gitt..)

DSC_0024

DSC_0043

Skolebuss type Zimbabwe – vinking type Mette Marit…

DSC_0020

Ungene er 12 år, og jeg må si de skriver pent og rett! Flinke!

DSC_0067

De store løvene, mor var litt småskeptisk…

DSC_0088 DSC_0097

Keijei er guide og durer rundt, veier, hvem trenger det!?

P1010085

Mor og far Fjeld på hesteryggen – de klarte seg veldig bra må jeg si!

P1010111

Klart vi måtte møte på et par stripete og noe langnakka på tur!

P1010127 P1010116

Vi nyter fortsatt dagene, Familien Solbakken har jo også kommet nå! Vi har nettopp kommet tilbake fra en natt under stjernene etter en dag på hesteryggen. Mye nytt og spennende – svømming med hester er en av de! Mer kommer snart!

– Keijei

The Originals

 

 

For et par dager feiret vi bursdagen til Komalo med hopp og sprell – Keijei og Mini hadde kjøpt en rød cowboyhatt med pels og glitter på, som Komalo selvfølgelig hadde på seg hele kvelden. Men det var da vi fortalte at foreldrene våre kom at mannen brøt ut: «The Originals!? The real ones!? That’s fantastic!»

Så da har mor og far Fjeld fått tatt veien til Zimbabwe og Antelope Park! Etter en lang flytur og en natt i Harare hoppet de av bussen i Gweru, hvor Keijei sto (les: kjørte inn på parkeringen det sekundet de kom) å ventet på dem med en bil og Jo som guide. Etter en humplete tur så satt de foten for første gang på AP! Og etter hva jeg har forstått, så liker de seg her – pappa liker seg spesielt i sofaen i baren, så det er vel der jeg har det fra.

 

Vi har jo også fått gjort et par ting, søndag var det selvfølgelig klart for Lion Walk. Odd var litt skuffet over størrelsen på løvene, men Hege mente de var helt passe – de er nå 8 mnd, ca 30 kg store. Ellers har vi vandret rundt i parken, sett på Kajas lekeplass (stallen) og hatt litt tid ved bassenget. Mandag morgen ble vi møtt av 4 elefanter, og alle klatret opp, noen litt mer villige enn andre. En time på elefantryggen med en veldig skravlesyk Odd og en heller stille Hege. Men det ble en spennende tur, en pytonslange på 1 1/5 meter og en skilpadde fikk vi også se!

 

Ellers nyter vi tiden i solen med en øl. Det er mange nye fjes for Hege og Odd, og de prøver å huske hvem som er Dan og hvem som er Andy – de ser vist ganske like ut. Uansett, de to første dagene har vært fine og de neste skal vi nok klare å kose oss ganske så bra. Men nå, som Odd sier, er det på tiden med en øl!

P1000873_1P1000889_1

Lion Walk med the D’s – Dala og Dingani

P1000915_1P1000960_1

Klart for å ut med elefantene – Amai var sulten …

P1010065_1 P1010064_1 P1010017_1

Ut på tur – Aldri sur! Men mor var litt stille, far heller skravlesyk…

P1010008_1 P1000997_1

Krigshjelm!

P1000988_1

Uten sal – Hege var litt nervøs på nedturen, men klarte seg glitrende!

P1000977_1P1000934_1

Så var vi også en tur innom stallen for å se på Kajas lekeplass, og selvfølgelig introdusere besteforeldrene til barnebarnet. For å si det sånn, den lille krabaten av en hest er egentlig bare en stor pain in the ass for tiden – sparker og biter. Sånn er det når mor skjemmer bort barnet sitt / er livredd for hovene dens… 

I dag har vi hatt en like spennende dag – men bilder og historier kommer senere! Nå må jeg gå å finne The Originals, for hvem vet hvor de kan ha forvillet seg hen og hva slags trøbbel de kan finne på her i Zim!?

– Keijei

PS: Vi hadde en samtale her om at det ikke er så mange kommentarer på bloggen lenger, og det var da Hege så kjekt sa: «Jammen, da må dere skrive noe sånt som kommenter da for faen!» – men vi ville jo aldri brukt slikt språk, så vi fant ut at det ikke passet seg…

Ut på tur med Keijei!

Det har seg sånn at jeg er jo guide her.. Og nå har Andy funnet ut hvordan vi alle skal bli bedre på å ri….

20130316-182834.jpg
Dette er da min hest for denne turen. Og hvis dere ikke er helt inkompetente, så ser dere at noe mangler – salen. Vi må alle ri barbakk på turer.

20130316-183005.jpg
På med radioen! «Kaja, Kaja, please come in». Alltid like gøy og kunne leke litt sjef..!

20130316-183126.jpg
De frivillige jeg nå har ansvaret for.. De setter seg fast i busker, hestene går ukontrollert hele tiden – det er litt av en jobb.

20130316-183253.jpg
Keijei klar for å vise vei….

20130316-183334.jpg
…i shorts og uten sal. Full fart, trening for lårmusklene jeg ikke viste jeg hadde!

20130316-183445.jpg
Etter å ha navigert oss gjennom busker og kratt, slanger og edderkopper så kom vi til vannet. Her mistet jeg fullstendig kontroll over flokken min, og alle havnet uti.. (Det var meningen altså, Keijei blei på land i dag gitt..)

20130316-183643.jpg
Etter badeturen var det klart for å dra videre, og som den utrolig gode bushkvinnen jeg er, klarte jeg å lese spor og tyde bitemerker på trærne, slik at jeg kunne ta med de frivillige en tur bort til giraffene! (Jeg fikk posisjonen deres fra Andy over radioen, men det at jeg faktisk viste hvor i parken det var, er ganske utrolig i seg selv…)

En helt vanlig dag for Keijei!

Nordlænding!

Birgitte er tilbake på AP, ei helt sinnsyk jente vi hadde gleden av å møte her i mars i fjor. Hun er nordlending helt inn til margen, med 100% sameblod. En kveld med henne betyr trening av magemuskler og et hysterisk latteranfall 3 ganger per minutt. Man aner rett og slett ikke hva som popper ut av munnen hennes, og alt kommer rett fra levra. Mer om denne geniale skapningen kommer ettervert (vi må samle litt mer dritt om henne først), men er her noen av de hittil beste ordtaka vi har:

– Kjøss mæ på tassen og riv mæ i rassen!
– Æ må no bare gå å tøm ho lillemor (les: jeg må gjøre mitt fornødne)
– Jaja, det e no både opptura og nedtura i livet (sies om absolutt alt vi måtte klage på)

Møt Jo!

Dette er Jonathan – eller bare Jo. Han har vi kjent siden vi først kom til Antelope Park og det var denne mannen som lærte oss vårt livsmotto ”Man the Fuck Up”.  Jo er sønnen til eieren av parken her, og han fyker egentlig mest rundt over alt. Det er aldri lett å vite hvor han er, når han dukker opp eller om han faktisk overlevde gårsdagen. Et sikkert tegn er Chundu, hunden hans, ser du den, så vet du at Jo er like bak… Dette er egentlig ganske kjekt, du får en forvarsel, så om humøret ikke er helt på ADHD nivå, så kan du rømme.

Jonathan spiller jo selvfølgelig PoloX – det var slik vi ble kjent med han. Jeg husker ennå den dag i dag, da vi først satt på en hest og Jo sto ved gjerdet med solbriller og hatten, mønstret oss for å se om vi dugde til noe. Vi ble tydeligvis godkjent, for samme kveld satt han seg ved bordet vårt med en kompis – etter det har vi kommet inn i varmen (om man kan kalle det varme). Jonathan er ingen menneskeperson, og det er kun en håndfull mennesker han faktisk liker – resten liker han ikke, og de får høre det. Det har vært hendelser med nedbrutte selvbilder og sladring til ledelsen, men som sønn av gården, er det lite man får gjort.

”Don’t be smart – that’s my job” er et av Jonathans favorittsitater om vi kommer med noen små frekkheter. Men da vi sa noe som ikke falt helt i smak og han sa ”Don’t be stupid” så klarte ikke ekteparet ¨holde munn, vi svarte pent i kor: ”No, that’s your job…” ” You fuckers ain’t serious!”

Vi har vært på mang en tur med Jo, og da skal det ikke stå på noe. Om det er telttur eller et besøk hos en av hans bekjente – vi lever somregel som konger. Og turene er jo heller ikke begivenhetsløse. Han har tatt oss med til en øde øy med hvit sand som piper, til naturreservater med neshorn, krokodiller, flodhester, strikkhopp, Vic Falls og til og med en ulovlig tur til Zambia ( Vi måtte ha mer øl, og Zambia var nærmest).

Jo er alltid å se i baren på en lørdag, og aldri å se på en søndag. Han er ofte ”an arm short”, og det er veldig sjelden munnen hans er i kontakt med hjernen. Han kan nok diskutere med et dødt esel, og fortsatt overtale dyret til å bli enig med han. Jo er også gavmild når det kommer til kallenavn, vi kalles blant annet: Cubs, Kids, Dimwit, Dumshit, Dog Shit, Peanutts og Pippsquees…

Det første vi lærte av Jo var ”eyes, eyes, eyes”, som betyr at når man skåler, må man se hverandre i øynene før man drikker. Og for all del, ikke skål uten å drikke! Og ikke drikk uten å skåle –man skåler til alt, men først og fremst Zimbabwe!

Det er mye vi kunne fortalt om denne mannen, men lite passer seg i offentligheten. Uansett, dette er en fyr det er gøy med.

– Mina og Kaja

DSC_0511 DSC_0557

15 minutter på isolat

Været i Afrika er skiftende. Et øyeblikk skinner solen, det neste bøtter det ned. Og jeg overdriver ikke – hvorfor i svarte helvete skulle jeg ellers sitti på do å skrive om det jævla været!? Her var jeg, ante fred og ingen fare (litt fare men ikke så rask fare) og går for å lette på trykket.. Når jeg låser døren høre jeg første faresignal; regndrypp på taket. Det går nøyaktig fem sekunder, så banker Noha på vinduet med arken sin og forteller meg at det ikke er plass – every man for him self! Egoistiske drittfyr…

Så da sitter jeg her da, med få ting å finne på, spiser litt dopapir, leker med dopapir, sløser med dopapir.. Jeg føler endelig jeg kan identifisere meg med psykopatene som kastes på celle, type glatt, i trøye, type tvangs, og deres mentale tortur der de blir tvunget til å stirre hardt i veggen.. Eller i mitt tilfelle – speilet. Jeg kan love dere, etter en natt i bushen, uten dusj eller bad på snart to døgn – det er et uutholdelig syn…

….

Da har jeg tippa over 15 minutter her inne i mitt lille avlukke av helvete… Og jeg har tippet over til å bli gal (mer enn normalt). Jeg oppdager at jeg ser på meg selv i speilet, og jeg har dopapir på hodet… Jeg tror nesten jeg selv ringer leger i frakker, type hvite… Dopapir i munn – ekkelt! Jeg tror jeg begynner å bli gal…

….

Jeg begynner å se ting. Veggene snakker til meg, dopapiret kveiler seg rundt halsen min, doen vokser opp av taket. Regnet hamrer på taket, veggene prøver å få meg til å danse salsa. Slangen kommer tilbake, veggene krymper og synger for meg – nå kan jeg ikke danse salsa lenger! Noha står utenfor vinduet mitt å ler av meg, han har på seg et kukostyme og skåler med en Captein og Cola mens han sier «eyes eyes eyes!» Noen prikker meg på skulderen og når jeg snur meg står det en blå hoppestokk som hopper opp og ned på stedet. Jeg hopper på, nå kan jeg fly – fuck you Noha og arken din, jeg kan fly fra syndefloden på min blå hopp !BANG! …

….

Hei alle sammen – det er Mina som skriver her. Jeg beklager å måtte fortelle dere at Kaja hadde et bittelite mentalt sammenbrudd i går… Hun ble funnet sammenkveilet under vasken med dopapir rundt halsen og en dokost i hendene. Det var noe snakk om Noha og en Kaptein av noen slag som danset salsa, men mye mer fornuftig var ikke mulig å få ut av henne… Det går bra – det er iallfall det pleierne på Gwerus Mentalsykehus forteller oss etter å ha roet henne ned med kraftige medisiner, fått på henne tvangstrøya og klart å rive seg løs fra tennene hennes… Vi håper på det beste!

20130310-141420.jpg

20130310-141437.jpg

20130310-141446.jpg

20130310-141516.jpg

20130310-141429.jpg