Til Birgitte

Som dere kanskje vet, så sitter vår siste halvdel (vi har jævlig mange deler) i Tromsø… Ja Birgitte, vi snakker om deg. For å gjøre vondt verre, strø salt i såret, tråkke i salaten, you name it – så har vi lagd en liten film til deg. Det er ikke bare vi som savner deg her i Zimbabwe. Vi vil ikke være dårlig innflytelse å be deg si opp jobben… Men se til helvete å få levert oppsigelsen og kom hjem!!

–       Ekteparet m/venner

This is Africa

Vi har satt sammen noen klipp til en av våre favoritter når det kommer til Afrika-musikk. Det som er så fantastisk kvalmt er at dette er vår hverdag. Vi har ikke gjort noe utenom det vanlige når vi har filmet dette… dette er livet vårt. (Ja, dere rekker en tur ut for å spy av misunnelse før dere ser)

– Ekteparet

Dagens sitat

Hørt over en Hunters gold i baren:
Keijei: Tenk hvor rart det må være å sitte å se på oss, plutselig begynner vi med syke håndbevegelser og ler oss skakke.. Vi hadde egentlig vært et jævlig dårlig reality-show, ingen andre skjønner hva vi snakker om.. Og halvparten av det vi snakker om er hvor fett reality-showet vår hadde vært…

– Ekteparet

Gledelig gjensyn

Ekteparet står på sidelinjen etter et par kamper med poloX og diskuterer resultatet. Midt i samtalen skimter Kaja en lime-grønn skjorte i det fjerne… (Det skal sies at Kaja ikke ser så jævlig godt på avstand, men til og med hun klarte å skjønne hvem dette vesenet var)

Kaja: «…og så begynte han å ri den… Å HERRGEUD – det er KOMALO!»

Uten å vente på svar fra sin kone, løp keijei over savannen med vinden i håret og Mina i ræva – det hele var som en dårlig romantisk komedie. Halvveis på vei ser Komalo oss, og løper oss i møte – endelig fikk vi gitt denne mannen en kosemoseoverdose-klem!

I løpet av helgen har Komalo kommet med sine «normale» kommentarer:
«Jeg skal finne en barnevogn til kaja, så kan vi dytte henne rundt den…» (Hvorfor nettopp keijei skulle sitte i denne, vet ingen..»
Vi har også lagt en plan på å fake bryllupet vårt, med en fake fest og et fake ekteskap – kun for å skaffe oss Zim pass. Dere er herved invitert til Chundu for å forene Keijei, Mini og Komalo i holy matrimony… Mazel tov!

– Ekteparet

Ikke Minis mest stolte øyeblikk..

På bilturen fra Hippo Creek til Antelope Park, passerer vi en bomstasjon hvor politiet sitter å krever penger, en colaboks eller litt potetgull – alt etter humøret. Bilen foran oss hadde verdens største snegle i ræva, hvorpå Minis tålmodighet tok slutt, og hun ropte ut for fulle lunger: THIS IS NOT A FUCKING PARKINGLOT!

… Det hun ikke tenkte på var at her i Zim kjører man jo med vinduene så åpne som det går an a få dem. Det ble et par stygge blikk fra de uniformerte, men vi kom fra det med både livet og lommeboka i god behold. Mini, du Mini…

– ekteparet

PoloX at Antelope Park

 

Det var fredag, og tiden var kommet for en liten utflukt til Antelope Park – PoloX turnering! Vi hadde gitt dette heller lite tanke, da vi trodde vi dro for å se på og drekke oss drita… Så feil kan man ta! Den første vi møtte da vi ankom AP, var Andy (Legg merke til at vi hadde vært på reise i ca. 6 timer, og var godt nede i vår 5 øl) ”Girls, trekningen er om 20 min, det er blandede lag, så dere spiller begge nr. 1”. Takk for det. Hardt og brutalt ble vi splittet, puttet på hvert vårt lag og tvangssosialisert på det groveste. Kaja kom på lag med den beste dama i Zim, hvis ikke verden – så ikke noe press.

Fredag kveld gikk til å grue seg til lørdag morgen – vi har spilt en gang de siste 5 mnd, og nå skal vi plutselig spille mot/med noen av de beste i Zim. Da vi uttrykte vår nervøsitet fikk vi kjapt vite at vi ikke var de aller dårligste, bare nesten. Slapp av – ”This is just for fun”.

Men til tross for nerver, det gikk over all forventning. Vi hadde nye hester som fortsatt trenes, uten om det trenes vi selv også. Opp halv 7 for å gjøre seg klart til kamp, sale hester, varme opp og prøve å holde adrenalinet i sjakk. Noen mål fikk vi putta hver, men det var vel ikke verdens beste spill.. nå vel. Gøy var det, og vi kan med trygghet si at vi har blitt bedre etter denne helgen.

Nå sitter vi i hver vår rullestol… Nei, vi datt ikke av og knakk ryggen på 5 steder som førte til lammelser fra livet og opp – vi er bare noe inni helvete støle. Et par blemmer, noen blåmerker, det får’n tåle. Vi ser frem til å slappe litt av et par dager til på AP før vi får med oss hestene til Hippo Creek.

Vi kan jo også nevne at disse folka vi har spilt med, har vi jo møtt før – og ja, de fleste husket oss. Det de sliter med er å skille oss, så de roper alltid ”Mina Kaja”, selv om bare en av oss er der (en sjeldenhet), så vi reagerer ganske raskt på hverandres navn at the moment.

Helt til slutt vil vi bare takke vår fantastiske manager (som for tiden befinner seg i Norge) for mental moralsk støtte via telepati (og snaps).

–       Ekteparet

PS: Ja, vi vet dette er en jævla kaksete sport, men faen det er gøy!

DSC_0454 DSC_0444 DSC_0441 DSC_0432

Breast feeding

Mini og Keijei sitter å slår av en prat med vår kjære Kule J. Han forteller en historie om da Jo, Andy og Kule J skulle ta lastebilsertifikat. Kule J var den eneste som faktisk klarte prøven – det gikk ikke like vel med de to andre…

Kule J: ”It was heavy, and Andy was crying… He was ready for breast feeding!” I ekte ekteparstil lo han godt av seg selv, mens vi lå ved siden av i fosterstilling av latter. Det er godt å vite at vi ikke er alene – altså når det kommer til det å le av seg selv, ikke breast feeding…

– Ekteparet

Kontakter er kontakter……?

Mini og Keijei kommer hjem etter en lang dag med jobb, og aner fred og ingen fare. Vi lagde middag og koste oss, som vi aldri før har gjort. Det var klart for å se litt søppel-TV… Det vil si, helt frem til det banket på døren. Der står resepsjonisten og stotrer frem; ”The gentleman at the bar are asking you for a drink…” ”Eheee… We’ll be right down..”

Situasjonen er slik at da vi ankom Hippo Creek, var det en gjest her, type 40+ (eller 38 som han selv påsto), som ble en del av selskapet vi hadde ved baren de første kveldene. Denne herremannen er en av de få stamgjestene Hippo Creek har, som vil si at han er innom en gang annenhver uke. Han ba oss nå på en drink (helst 15), en tidlig onsdags kveld. Grunnen til at han husker oss er usikker (hallo, se på oss da), men Mini hadde en lenger samtale med mannen (20 min), og nevnte i forbifarten at vi drikker rom og cola. Denne informasjonen, tre uker senere, resulterer i at mannen har kjøpt rom til oss og spør Mina om hun ikke har ”savnet han disse ukene…?”. Litt forfjamset og lettere i sjokk stotrer Mini frem et «eeeh… Noo…?». KLEINT der altså..

Sitat Kaja: ”Men vi må holde på han her!!!” Grunn: han har kontakter over hele Zim. Han jobber i FN og har lovet oss jobb om det ikke skulle funke her. Han har allerede invitert oss til x-antall nasjonalparker, sør-Afrika og gudene vet hvor de andre stedene var. X-antall nye sommerhus der altså. OBS OBS; mor og far, han insisterte også på å komme til Norge, så i tillegg til de kamelene og pungrotta, så banker snart en usannsynlig creapy fyr på døra – dere er advart!

Det er godt vi er gift og kan spille dette kortet når det passer oss. Til tross for dette, som ikke skremte han så veldig, så prøvde vi veldig intenst å psyke han ut. Vi viste ”Mini Spesial”, vi snakka om 22 juli, vi spilte på full guffe vår verste Dj Broiler sang (på norsk), noe som resulterte i mer interesse… Hva faen er galt med denne mannen!? Her viser vi oss fra vår absolutt verste side, og dette er takken!? Ka faaaaaen!?

I slutten av kvelden insistere han på å følge oss hjem til vårt rom (husk vår massive bakke), hvorpå Mina påsto at han kom til å få et hjerteinfrakt… ”Hvorfor sier du det?!” kremt Når sjekka du sist fødselsdatoen din?! Ikke at vi sa det høyt, men det var det vi tenke. Kontakter er kontakter, er det ikke det?

Vi har lenge slitt med å få godkjennelse til å ri inn i nasjonalparken men neshorn next door. Det viste deg tilfeldigvis at nettopp denne herremannen kjente sjefen sjøl. I morgen skal vi møte han for å bli introdusert til nettopp denne sjefen, klokka halv 8, så ønsk oss lykke jævla til. Vi får se om vårt norske talent funker her også…  Sitat Mini; ”Vi skal begge sitte i baksetet”…

– Ekteparet

PS: Turen gikk greit, med en stor porsjon kleinhet. Vi fikk se bøfler for første gang, og fikk vite at våre sjefer ikke har jobbet sååå forbanna hardt med å få den tillatelsen. Så fort vi får bilen vår skal vi nok ordne opp med papirarbeid og smøring.