Møt Barney!

Nei, ikke den ekte Barney Stinson fra ”How I Met Your Mother”, da hadde dere nok hørt om det litt før… Dette er en rastafarien (enda en av de) vi møtte for et par uker siden (på nevnte party, type ikke tea) – og han er Barney bare i en svart, slapp, rastafari-type. La oss forklare…

Barneys mål i livet er å ligge med flest mulig damer – og helst med de som er en liten utfordring å få med hjem. Barney plukker opp damer utkledd som en treåring, gammel mann, i over-alls, i et dykkekostyme – han er en mester av ypperste klasse. Men Kay (Rasta) har klart det kunststykke å overgå Barney – ja det er mulig. Let me tell you the story, I know!

Kay hadde spottet denne dama i baren, sett på henne i flere uker – han bare måtte ha ho med hjem. ”I just HAD to!” Problemet var bare at dama var lesbisk… Nå vel, ikke noe hinder. Mannen barberte skjegget, kasta på en parykk (før rasta flettene kom), kjole, heler og strømpebukse! ”Those fucking pantyhose – how do you do it!?!” En ting er greit, han ser ut som en dame, men mannen hadde jo et massivt utstyr (ifølge ham selv) han måtte gjemme. Fortvil ei, i Afrika lager man alltid en plan! ”Først må du ha en tynn tråd, fisketråd. Den knyter du den rundt halsen, det holder inn adamseplet. Deretter fører du tråden nedover ryggen, gjennom bena og knyter en knute rundt Mr. Big – stram godt til bakover og fest tråden i nakken igjen. It hurts like hell, but some things you just have to deal with!” Og trur du det ikke – dama blei med hjem! På et tidspunkt så kan det jo ikke lenger være tvil om at dette er en mann, og den lesbiske damen stirret på ham – ka faen!? ”What happened, did she leave?” spurte jeg. ”Leave? Well, she did – but first she came…”

Vi vet ikke om dette er verdens største røverhistorie, men vi følte den fortjente et blogginnlegg. Bare fantasien til å finne på hele regla – OG fortelle den til to jenter du nettopp har møtt, det krever en ekte rastafarien!

– Ekteparet

20131031-113657.jpg

Going home for Xmas

Vi vet vi sa at vi aldri skulle sette så mye som en lilletå på norsk jord igjen (okei, det var kanskje en liten overdrivelse), i alle fall ikke i løpet av ett års tid. Men så har det seg slik, tro det eller ei, at det er noen der hjemme som faktisk bryr seg om oss! Som er glad i oss, og som ønsker å se trynene våre i jula. Vi snakker selvfølgelig om våre elskede familier. Planen var å feire jul med vår lille familie her i Zim, men hvem prøver vi å lure. Det blir jo ikke ordentlig jul uten mors og fars julemat, familie, snø, tre nøtter til Askepott, julestrømpe, kjæledyr, julefrokost, aking, juletre og pakker.

Nå som billettene er bestilt, må vi si vi gleder oss stort til å dra på ferie til det kalde nord. Se opp folkens, 16. Desember setter disse afrikanske kvinnene sine føtter på Gardermoen – med retur hjem til Zim, 4. Januar. Bootcampen har offisielt startet (nok en gang), for disse kroppene skal virkelig fråtse i norsk mat i tre uker..

– ekteparet

Ask no questions – hear no lies

Da har vi virkelig fått oppleve hvordan smøring foregår her i Zim. Som sagt ville gutta på Imigration-kontoret kun gi oss et 3-dagers visum, men etter litt frem og tilbake med sjefen vår på tlf, fikk vi beskjed om å sette oss på venterommet.

Samme fyren som nektet oss utvidelse kom så og hentet oss inn på et kontor. Vi fikk følelsen av et helvetes avhør/skjennepreken på rektors kontor.
Gubben: ”jeg vet ikke hva sjefen deres har sagt til sjefen min, men jeg fikk i alle fall beskjed om å gi dere hva enn dere ønsket! Så hva blir det til? 60 dager?”
De to blonde uskyldige jentene: ”Ja takk!”
Gubben: ”Ok, jeg har aldri gjort dette før i løpet av mine 6 år her, men jeg skal ikke spørre noen spørsmål…”

Flott det – ask no questions, hear no lies – som sjefen vår så pent sa det. Han jobber for tiden med en litt mer permanent ordning for oss, så vi slipper alt dette pisset hver gang. Men hvem kan klandre dem – passene våre er jo fulle av Zimbabwe visum, ikke rart de blir litt mistenksomme…

– Ekteparet

Famous in Zim Vol 2

Tirsdags morgen måtte vi inn til byen for å utvide visumene våre. Etter en heftig diskusjon med rasshølet i skranken, fikk vi beskjed om at vi kun fikk 3 dager – og måtte så få de bleike trynene våre ut av landet. Dermed tok vi en telefon til sjefen vår, og etter fem minutter hadde han fikset en fyr som kommer til Hippo Creek i morgen. ”Hvor mange dager trenger dere? 60? 90?” – problemet var altså løst. Nok en gang har vi de riktige kontaktene!

Vi hadde også et par andre ærender. Da Mini mistet sin Zim-telefon etter heftig shaking på scenen i helgen (slapp av, den kostet kun $30), måtte hun anskaffe seg først et nytt sim-kort. Følgende samtale fant sted med gubben i skranken:
”How did you loose your phone?”
”I was at the concert this weekend, and suddenly it was gone..”
”OH!!! You were the ones dancing on stage! Seunononga!! I think you will be in the news paper this Thursday!”

Ferden gikk videre for å kjøpe ny telefon, hvorpå folk ropte ”EEEY!! Seunononga!!” til oss på gata. Da vi kom inn i telefonsjappa spilte de, ironisk nok, nettopp denne sangen på anlegget. Vi kom halvveis dansende inn i butikken, og nok en gang fikk vi høre av mannen bak disken ”Oh, you were the ones dancing on stage!!”.

Nok en gang må vi si; det er deilig å være norsk i Zimbabwe!

– ekteparet

Kallenavn

Ekteparet er ikke veldig stø når det kommer til å huske navn – derfor gir vi alle kallenavn! Så langt har vi blitt kjent med Kyllingen, Stifler, Rastamann, Rastafyr, Pepsi, Jack Sparrow, Sønnen, Han Svarteste, Creapy, Popstar, Han Andre og Gammel’n… De fleste kaller vi bare alle Pipsqueak – og vi vet alltid hvem det er snakk om!
«Hvor er pipsqueak nå a?»
«Han snakker med pipsqueaken i luka..»
«Ok, pipsqueak stakk å henta noe mer øl – skulle se om han fant pipsqueaken med håret på veien..»
«Aah, pipsqueaks…»

– Ekteparet

Sjokkopplevelse!

Altså det er greit at det var en heftig helg for ekteparet, men det virker som om noe har forsvunnet fra hjernemargen – kan ikke si vi husker noe sjokkopplevelse!?

20131028-091320.jpg
Nåvel – det er godt vi har norsk presse til å oppdatere oss på slike begivenheter i våre ellers hektiske liv..

– Ekteparet

Famous in Zim

Det er jo ikke til å skyve under en stol at vi skiller oss ut som en disco-donky i et sauefjøs her nede – vi er de to hvite får.. Og etter vår fantastiske opptreden på fredag med selveste Gypsy Warrior så har vi virkelig laget et navn for oss selv!

Etter et aldri så lite do-besøk struttet ekteparet tilbake til baren. Det at folk snakker til oss er vi blitt vant til, så da en fyr slang et «seunonong» etter oss reagerte vi ikke så veldlig – med det første.. «Yeah, chakoti chakoti.. No, WHAT!!?» Disse folka hadde også vært på konsert på fredag – og ja de husket oss godt!

Det er en ting å bli gjenkjent i lille Masvingo – her finner man en halv blondine hvis man er heldig, mest sannsynlig en albino. Men neida, ryktene om oss går lenger! Vår gode venn Victor, som bor i Harare, har fått med seg vår lille shakesession. Trur du jaggu ikke fyren møtte noen folk som hadde sett et par hvite jenter på scenen i Masvingo!? Jungeltelegrafen på sitt beste der altså..

Ikke noe sceneskrekk her!

Etter en luftig tur på lasteplanet, ankom vi stadion som skulle fylles med svarte (+2 hvite) mennesker. 3 av Zimbabwes mest kjente musikere skulle entre scenen, og inngangsprisen var ganske så stiv – hele $5. Etter sniking i en kø som var lenger enn ti evigheter (igjen skrudde vi på våre Zimbabwe skills: ”Excuse me, where is the line to get in?” (altså, vi var jo ikke blinde – visste veldig godt hvor køen var), ”oh, follow me, you can just go in front here”) kom vi oss på innsiden. Øl og mat ble kjøpt – sadza og kylling spist på afrikansk vis med hender og føtter. Midt oppi denne idyllen lovet vi våre kamerater at ”We are going to dance on that stage tonight!”. Nåvel..

Som de to ENESTE (og da mener vi virkelig de eneste) hvite menneskene på stadion, var det klart vi fikk nok oppmerksomhet. På ett tidspunkt var vi litt usikre på om vi var mer populære enn musikerne på scenen – så hvorfor ikke bare joine dem der oppe? ”Seunononga” (vår favorittsang) ble spilt, og ingen ringere enn Keijei og Mini ble plukket opp til å danse på scenen (ja, vi sto selvsagt på første rad, så vi var veldig enkle å spotte). Foran ca 2500 mennesker – type Svartehavet. Hele konserten ble profesjonelt filmet, pluss at de fleste som var der filmet, så hvem vet – kanskje vi blir det neste YouTube-fenomenet? Folk hylte – Mini og Keijei shaket. En god klem av vårt store idol – og vips så var det hele over.

Da vi kom ned igjen fra scenen og gikk blant folkemassen, ropte folk ”Seunononga!!!!” etter oss (hvilket betyr å danse som om du plukker opp noe fra bakken – ass up der altså) resten av kvelden. Vi fikk danset enda mer, og det var jo klart at alle ville danse med disse to uimotståelige og fantastiske hvite jentene! Når folk kom litt for nære løfta vi hendene i været for ekstra demonstrasjon, og ropte ”WOAH WOAH WOAH!!!!”. Dette ble ganske så populært – og i slutten av kvelden sto alle på samme måte. Det tok vel ca 15 min, så skjønte gutta hvor streken gikk ”NO TOUTCHING” – og holdt seg på passe avstand. Disse gutta sa derfra ifra til nye individer som ville ha en smakebit av kaka, og dermed hadde vi en haug med body guarder. I Norge ville vi allerede vært voldtatt seks ganger, hvis ikke drept – men her i Zim føler vi oss alltid i trygge hender på våre medmennesker (slapp av, vi er ikke naive heller – vi vet bare hvordan vi skal ta vare på oss selv).

Nok en kveld å skrive inn i historiebøkene!

– ekteparet

20131026-122540.jpg

20131026-122635.jpg

Møt Stan Resepsjonist

Denne guttevalpen er på vår alder og har sin praksis i resepsjonen her på Hippo Creek. En rask beskrivelse av karen – han er 15 m høy, 20 m brei, kortnakka og breiskuldra. Han kan se litt truende og skummel ut for dem som ikke kjenner ham, men det er inntil han åpner kjeften. For det første så må man ha øret nedi halsen hans for å i det hele tatt høre hva han sier. For det andre har han kun tre setninger som går på repeat. Enten er han mentalt tilbakestående, eller så har han sosial angst – hvis ikke begge. Disse tre setningene er ”Wazzup, how are you?”, ”How are things going?” og ”Oh, is it?”.

Når vi kommer inn på kontoret om morgenen sier han ”Wazzup, how are you?” (hva faen ser det ut som, vi er på vei til kontoret, og ja vi har det så bra man kan ha det kl 08.00 om morgenen), deretter følger han opp med ”How are things going?” (vel, du spurte nettopp om det, hva mer vil du ha fra oss?!). Hva enn vi svarer, kommer han med ”oh, is it?”. Vi skal spise lunsj – oh, is it? Vi skal legge oss – oh, is it? Vi sliter med internettet – oh, is it? Med det samme overraskede uttrykket hver forbanna gang, som om vi nettopp har fortalt av tannfeen ikke eksisterer.

Vi har til og med prøvd å helle i guttungen et par kasser med øl, til ingen nytte. Selv om han ikke ville gjort en flue fortred og bare er godheten selv, kan vi med trygghet si at vi begynner å bli mektig lei av denne kleine karen med de høyst interessante samtaleemnene. ”Synd” at praksisperioden hans er over i november..

– ekteparet

20131025-084501.jpg

20131025-084522.jpg