Barnehjemmet

Vi har vært en tur å besøkt det lokale barnehjemmet vi skal jobbe med.. Hvem hadde trodd at vi hadde en liten Mor Teresa i oss? Ikke vi, men det ville vært løgn å si vi kjedet oss med barna..!
– Ekteparet

20131129-132311.jpg

20131129-132326.jpg

20131129-132319.jpg

20131129-132514.jpg

20131129-132524.jpg

20131129-132530.jpg

20131129-132519.jpg

Mutant fra helvete!

Det var kveld. Stillheten hadde senket seg over Hippo Creek. Ekteparet spiller kortspill mens rolig musikk strømmer ut av høyttaleren. Det mest beskrivende ordet er vel idyll. Idyll fra ende til annen. Lite viste vi at denne kvelden brått skulle gjøres om til vårt verste mareritt…

”Oi, hva er det?” sier Kaja plutselig da noe sprinter over gulvet. Dette er ikke helt unormalt da vi møter krypdyr støtt og stadig. Skadedyret forsvant fort inn på badet, og et par minutter var det hele glemt. Det er til vi ble var en bevegelse til høyre, kun en meter unna.

”Hva er det?” spør Mina. Etter intens stirring et par sekunder, går det opp for Ekteparet at de stirrer på et monster av en edderkopp. Husker dere blogginnlegget om vår forrige inntrenger? Ja, gang det med ti! Den var så stor at vi ved første øyekast ikke klarte tenke tanken at dette kunne være en edderkopp!
”WÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ!!! WÆÆ WÆÆÆ WÆÆÆ, WAAA WAAAA WAA!!” Mini hyler som en 50-år gammel kjærring. Keijei hadde som vanlig plassert bena godt oppi stolen da hun skjønte hva som var i vente. Slik, med en hylende Mini og en paralysert Keijei, satt vi i noe som virket som en evighet – lammet av frykt! Problemet var bare at skadedyret ikke ville stå stille! Frem og tilbake langs gulvet, under pc-mappen – så strake veien mot Minis ben. Hylene nådde nye
høyder, noe vi ikke trodde var fysisk mulig (i ettertid er vi litt skuffet over at ingen kom oss til unnsetning fra nabohusene, da det hørtes ut som vi ble voldtatt, ranet og flådd på samme tid). I tusen og en fart sprintet den røde, feite edderkoppen på sine massive bein mot badet og deretter fordufter fra jordens overflate…

Vi begynner å skaffe oss rutiner på hvordan vi skal få ut uønskede leieboere; kost, bøtte og eske brukes. Mini løper med det samme for å hente verktøyet – Keijei forblir pent sittende i stolen, ingen overraskelse der. Det oppstår med ett diskusjon om angrepstakktikk. Romvesenet vil ikke passe ned i vår mest foretrekkende eske. Helvete, han var så stor at vi kunne satt håndjern på fyren. Hvis vi dreper han, risikerer vi å bli tiltalt for drap og vi vil nødig bruke resten av kvelden på å tørke opp blodsprut. Det er bare en ting å gjøre – skadedyret må ut. Etter nøye inspeksjon av badet trodde vi at det hele var over. Det var ikke noe mer å gjøre med saken når vi ikke kunne finne jævelen. ”Det er bare å finne fram rommen, jeg skal drekke meg sanseløs i kveld!” utbryter Keijei fortvilet. Problemet er bare at vi ikke hadde mer cola… Planen blir lagt: Keijei stikker ned til baren for å hamstre, mens Mini står i giv akt med kosten som våpen.

Keijei beveger seg fort, redd for at alt som stryker langs beina er motherfuckeren som forfølger henne. Halvveis nede i bakken hører hun på nytt: ”WÆÆÆÆ WÆ WÆÆ WÆÆ!!” Skrekkslagen snur hun seg og ser opp mot huset hvor hun vet hennes kone står ansikt til ansikt med mutanten. Bekymret for sin kones liv vurderer hun å snu for å komme Mini til unnsetning – men etter kjapp vurdering av saken finner hun ut at baren høres mer fristende ut. På samme tidspunkt tenker Mina at hun må vente på sin kjære for assistanse – men nei, det er mer hjelp i et dødt esel… Og hvis hun ikke vil sove alene i huset den natten, burde hun få fjerna den jævla pikken før Keijei kommer tilbake (til vanlig pleier ikke dette å være et hinder).

Alene i det store huset skimter Mina en bevegelse inne på badet. Ut av intet kommer edderkoppen tilbake, opp langs veggen. Selv i en tilstand av sjokk blir hun overrasket – at noe så massivt kan holde seg oppe på veggen er imponerende. Siden Kaja er et ubrukelig vrak når det kommer til edderkopper, tar Mina saken i egne hender. Hun finner frem esken, klar for å sette inn nådestøtet. Det er da rotta angriper – rett mot Mina. Skrekkslagen og hylende hopper hun bakover og følger edderkoppen med blikket mens den forflytter seg over veggen og ender opp bak døren. Her ser hun sin sjanse til å lure den ned i esken. I et virvar av kosteskaft, esker, vegg og dør kan hun ikke lenger se skadedyret – og kommer til den beslutningen at den må være inni esken. Ut døra, ned trappen og vekk med deg! Mens hun står å sjekker, slår og banker på esken for å forsikre seg om at den er ute, kommer Keijei vandrende opp bakken med en kasse med cola.
”Er den borte nå!? Eller sender du den i min retning?”
”Jeg er litt usikker, men den kan ikke være noe annet sted enn her ute!!”

Etter intens gransking av kassa kommer Ekteparet frem til at krigen er over, og trekker seg tilbake til sitt ny-kaprede territoriet. Her går Mini nøye gjennom slaget, detalj for detalj, mens Keijei allerede blander to store og stramme drammer. Mini har jo selvfølgelig prøvd å få det hele på film, men da hennes foretrekkende kamerakvinne hang i baren, var ikke dette heller lett. Det er da, mens vi studerer filmen, det hele skjer. Ansiktene våre er naturlig nok vendt nedover, så bak iphonen kan vi se gulv og tærne våre. Var til alle bevegelser, ser vi til vår store skrekk udyret komme i firsprang – rett mot bena våre! ”WÆÆÆ WÆ WÆ WÆÆÆÆ!” Hoppende i hver sin retning – Mina for å hente våpen, type Polo-stick, Kaja i takbjelken da dette logisk nok var lengst mulig vekk fra gulvet. Hengende opp ned skriker Keijei observasjoner til bakkestyrken Mini: ” Den går mot døra, DEN GÅR INN PÅ SOVEROMMET!!! Nei, vent, HEILOMVENDING – den går mot utgangsdøra! DYTT DEN UUUUUT!” Mini har allerede tatt på seg militæruniformen og malt trynet med krigsmaling – og setter inn nådestøtet. Sko, sokker, vesker, dører og en jævla svær edderkopp fyker ut. Keijei har på dette tidspunktet om-posisjonert seg til vinduet for bekrefte at terroristen er ute. ”Jeg ser den ikke! Hvor er den? Sikker på at den er ute?! Nei vent, der er den! Å FYYY FAAAEN, den er så massiv!” Keijei følger skadedyret til den forsvinner i mørket – la oss poengtere at dette er over 10 meter unna, og vi kunne fortsatt lett se den blant steiner og blader.

Etter et hvert slag er stillheten unaturlig. Lammet og utslitte setter Ekteparet seg ved bordet, strekker seg etter glasset og heller nedpå. Det er bare en ting å gjøre – drukne sine sorger. Eller i dette tilfellet – frykter… Vi skjønner nå hvordan krigsveteraner har det etter krigen.

Mina: ”Det må ALDRI stå sko eller vesker ved døra – det er en NØDUTGANG! Jeg skjønner nå hvorfor de aldri må være sperret…”

– Ekteparet

PS: Vi har i ettertid funnet ut at det er snakk om en Red Roman Spider, som er kjent for sin røde farge, hårete bein og mystiske egenskap til å sanse vibrasjoner fra levende skapninger – og deretter sette kursen så i lende, rett mot bena dine. Det var ikke tvil i vår sjel at det var denne skapningen vi møtte på… I desperasjonen som fulgte klarte vi ikke få tatt et godt nok bilde – men på nettet finnes det mange.

20131129-124513.jpg

20131129-124518.jpg

Minis dårlige dag

Ulykken måtte treffe før eller siden. Etter tre måneder i lykkerus slo det inn for fult. Mini lukket opp øynene med en følelse av noe ukjent; hat, aggresjon og dårlig humør. Snakk om å stå opp på feil bein, men dette var mer som å stå opp med to amputerte bein og en halv arm. Det hjalp ikke stort da internettet var vekk, og bilen som skulle ta oss til byen for en liten kontakt med omverdenen var gått til helvete. Med intet ønske om sosial kontakt what so ever, dukket selvsagt Sancho opp – kl 09.00 på morgenen, like blid som alltid. Jeg ble forbanna bare jeg så trynet hans, og gjorde heller liten innsats for å la ham føle seg velkommen. Med øya godt plantet nedi en bok med et skilt i panna som sa IKKE SNAKK TIL MEG UNDER NOEN OMSTENDIGHETER, steg aggresjonen til nye høyder da han ba meg oversette noe fra Shona til Norsk. Noen ord ble rablet ned, før ark og penn fløy gjennom rommet tilbake akkompagnert med et ”Kanskje det er på tide for deg å sjekke at hestene er i live?!?!”

”Skal vi spille kort?” spurte Kaja så pent hun kunne (hun hadde selvsagt lagt merke til Minis forjævlige humør). Ok, vi kan jo alltids prøve, tenkte jeg naivt – uten å vite at dette kom til å gjøre dagen enda verre. Kaja vant.. og vant.. og vant… Noe hun ellers ALDRI gjør, men i dag var virkelig dagen for å slå Mini ned i støvlene! Det hele endte med det kjente kortspillet; 52 plukk opp – hvorpå Kaja dessverre tapte..

”Skal vi gå en tur opp fjellet?” prøvde Kaja seg igjen, i håp om å dra en naken og nedbrutt Mini ut av et mørkt hjørne. Ja, god ide! På med musikk, tjo og hei – gå i 45 min, 80 grader RETT opp et forbanna fjell. Hva tenkte jeg på?! Jeg var på tampen til å ta mitt eget liv ca 10 ganger, hoppe ned skråningen og la det se ut som en ulykke eller rett og slett legge meg ned og dø. Kaja hadde ikke engang tatt med seg bensin til sin kone (les: sjokolade/alkohol) – worst wife ever. Vel, jeg kom meg både opp og ned det jævla fjellet – gratulerer til meg.

Vel hjemme etter å ha krabbet opp bakken til huset vårt, var det jo klart at strømmen skulle gå! Ja da, perfekt på en dag som denne. Ingen mulighet til å lage mat, ikke noe vann til en dusj, ingen strøm til å se på film.. La oss spille kort igjen da. Klokken var da 16.00, og mini utbrøt: Kaja, jeg trenger en øl.. NÅ..

Etter et par slurker var livet på topp igjen, Mini vant alle kortspill og verden var et godt sted å være. Det er som Kaja så fint sa det: ”Greit nok at du har hatt en dårlig dag i dag, men det er jo faens første gang siden vi kom ned hit! Hjemme har jeg sånne dager hele tiden!”. Det kan vel ikke bety annet enn at vi egentlig er ganske så lykkelige? Dette var bare et veldig langt innlegg hvor det skjulte budskapet er; alkohol løser alt!

– Mini

If Hell was a place on earth

ADVARSEL: Sterke språklige bilder. Leses på leserens eget ansvar!

Det er ikke til å skyve under en stol – vi har vært borti mye intenst motbydelig og umenneskelig frastøtende på våre utallige dobesøk her i Zimbabwe. Men det hele toppet seg virkelig denne helgen…

Keijei ante fred og ingen fare da naturen kalte litt utpå kvelden. Kjent som vi er på de fleste barer i Masvegas, satt hun snuta i retning toalettet uten mer om og men. Tidligere erfaringer forteller at nevnte toalett faktisk holder helt ok, ovelevbar standard. Men plutselig er døren sperret av planker og en sofa satt på høykant. Her burde kanskje noen bjeller begynt å ringe – det er tydeligvis noen som ikke vil at toalettene skal brukes. Nå vel, Keijei is on a mission, og har ikke tenkt å la en fattig sofa stoppe en sårt etterlengtet tømming av lillemor. ”Yebo Shamwari – how the hell can I get to the bathroom?!” Etter litt om og men fant hun bakveien, og trasket lykkelig og uvitende imot helvete på denne jord…

Lukta slo imot trynet hennes så fort hun dytta opp døra – men dette er jo ikke så unormalt på dette kontinentet, så ingen røde lamper lyste. Nevnte toalett har fire båser, og Keijei vandrer selvsikker inn i nr.1… Den er full av dopapir i alle regnbuens farger og stanken når nye høyder. En heilomvending av beste sort fører Keijei ut av båsen, og klar for å prøve dør nr.2. Hvis du slår opp ”kabel” i ordboken, så finner du et bilde av den dassen. Klar for å prøve dør nr.3 i noe som begynner å utvikle seg til et ganske makabert gameshow, titter Keijei nervøst ned i porselenstelefon nr.3 – og brekningene kommer som orale fødselsrier. Stanken er altoppslukene, fluene surrer og i skålen ligger noe som minner om atombomben i Hiroshima, type sprutshetta. Heilomvendingen fra milde helvete står for tur, og igjen venter dør nr.4. ”Men hvorfor i svarte helvete fortsetter du å åpne dørene?” tenker du kanskje… Når naturen kaller, så kaller den. Alle gode ting er … 4? En ting er sikkert, det var ikke mye godt å finne innenfor den døra. Hjelpesløs står Keijei å stirrer på de fire dørene, lillemor hyler og noe må gjøres. Regnbuefarget dasspapir hørtes plutselig ikke så dumt ut…

Lårmusklene hyler, men Keijei adopterer heller 50 nyfødte jentebarn fra Kina enn å nærme seg doringen med mer enn 10 cm. Hun bruker pekefingrene til å holde seg for nesen og magemusklene til å holde brekningene i sjakk – endelig får naturen svar på sine bønner. Etter 10 desperate sekunder, spretter hun opp, drar på seg buksa og stuper ut av båsen. I en tåke av kvalme, brekninger og intens motbydelighet går hun mot vasken, tenker at det er over. Men den gang ei. Det er tydelig at det er flere som har vært innom doen, og de er ikke like flinke som Keijei til å takle brekninger – for vasken er full av sennepsgult spy. Det er nok, Keijei må ut – NÅ! I en svimlende tilstand løper hun mot baren hvor hennes kjære Mini står å venter. ”Hva er galt Keije!?” ”… Det. Er. Det. Jævligste. Jeg. Har. Sett. GI MEG EN ØL!”

To timer senere…
Mini: Keijei, vil du ha en cider?
Keijei: Sorry, holder meg til øl enn så lenge, sliter litt med kvalme og brekninger ennå…”

– Keijei

PS: Ja, jeg ble intenst kvalm bare av å skrive dette blogginnlegget.
PSS: Og jeg beklager på ingen måte mangelen på bilder i dette innlegget – dere vil virkelig ikke vite…

Luna Park

Lørdag tok Sancho oss med til Luna Park! Dette er som Handelstevnet i Norge – karuseller, leker, mat og selvfølgelig øl. Karusellene skrangla og så egentlig ut til å krepere på stedet. Ide vi vandrer inn på plassen (etter en 20 minutter gåtur gjennom Masvingos mer tvilsomme gater), tok vi over showet. Det vil si – nok en gang var vi de eneste hvite en mils omkrets. ”Marongu, Marongu” hørte vi bli hvisket (les: ropt) fra alle kanter… ”Hvite mennesker, hvite mennesker”. Nå vel, ikke noe vi ikke har hørt før. Det er da, ide solen gikk ned, vi plutselig ble overfalt! Ut av intet kommer det en svarting med solbrillene godt plantet på nesa og gir oss verdens største kosemoseoverdose-klem! Det var vår gode venn Trevor, broren/fetteren til sjefen vår!

Denne fyren møtte vi første gang vi besøkte Hippo Creek, smal i øya og full av faen. Han var et par mnd på AP før vi dro i mai, men siden har han forduftet fra jordens overflate… Men der var han i egen person – et gledelig gjensyn der altså. Vi fikk møte et par av kompisene hans, og det var Vinni som klarte det utrolige – overtale oss til å bli med i Pariserhjulet. Sancho var jo selvfølgelig i ekstase, han har aldri sittet i en større maskin enn en combie. Vinni holdt på å begå selvmord da han er redd for høyder, noe han fant ut på toppen av karusellen. Mini og Keijei var heller skeptiske til hele skranglekassa – men hvis det er et Pariserhjul i Zimbabwe som skal ta knekken på oss, så får det faenma bare være…

Det ble en kveld med mye moro, dansing, øl, musikk og muligens det beste niama (kjøtt) vi noen gang har smakt!

– Ekteparet

20131126-103841.jpg

20131126-103851.jpg

20131126-103859.jpg

Veggteppe

Vi tenkte vi skulle dele litt interiør med dere i dag – i ekte rosablogg stil.. I dag fikk vi vår gode venn Simon til å henge opp vårt nye afrikanske teppe!
Jobber med å gjøre huset vårt til et hjem! Farger gjør så mye med et hus, gjør det ikke!? Livet dere, livet.. *lykke*

– Ekteparet

20131123-170137.jpg

Møt Sancho

20131121-171433.jpg

20131121-171440.jpg

Første gang vi møtte denne karen, var vi på en av våre heftige kvelder ute på dansegulvet i Gweru. Han hadde nettopp startet å jobbe i stallen på AP, og hadde selvsagt hørt om disse to geniale jentene fra Norge.

Dette eksepsjonelle stykke Zimbabwiansk sjokolade er nå en av våre kjære stallkarer. Med null i fettprosent, muskuløs struktur, fløyelsmyk hud og et smil som slår pusten ut av ekteparet, lyser han opp dagene våre her på Hippo Creek. Han er alltid blid som dagen er lang, snill som et lam i rullestol og gir oss alltid en god latter. En velstelt fyr med kritthvite tenner som på en perlesnor.

Som Kaja så fint sa det:
”Altså, han er jo ikke dum! Det er bare det jævla språket som gjør ting vanskelig, og det irriterer meg som pokker!”
Derav er han er vår privatlærer i Shona, og vi prøver så godt vi kan å lære ham norsk – da han ikke er den alt for støeste i engelsk. Men, han kan både skrive og lese, noe som er et pluss!

Er det greit at han setter et par barn på oss, mor og far? Hvem vet, kanskje ikke alle gavene ligger under juletreet i år..

Dagens sitat!

Mina: Vet du hva jeg sjesser på i dag..? Rom&Cola.. Har egentlig sjessa på det ganske lenge..
Kaja: Man sjesser ikke på rom Mina, det kalles et alkoholproblem…

Godt vi innser det selv, er ikke det det første av de 12 stegene..?

– Ekteparet

Kaya

Endelig. Det har tatt tid. Jeg har ofret mye. Men endelig blir jeg verdsatt på den måten jeg fortjener. Nei, jeg snakker ikke om at Mina har sluttet å slå, trakassere og mentalt mishandle meg – dette skjer fortsatt daglig. Neida, jeg har fått en løve oppkalt etter meg! Let me tell you the story…

At den var oppkalt etter meg var vel kanskje å ta litt hard i, men vi har det samme navnet, det er sant. ”Kaya” er hvordan man uttaler mitt navn på engelsk, og utallige ganger har det blitt skrevet slik av våre ikke-norske medmennesker – så denne bittelille skrivefeilen velger jeg å overse! Kaya betyr home, og det er jo det alle kaller meg her nede, Mina Lo Kaya, mitt hjem… Jeg må jo bare få møtt denne løva – en ting er sikkert; med et navn som det kan vi ikke vente annet enn storslått genialitet!

– Keijei

20131119-174857.jpg