Gårsdagens ubedne gjest

Vi satt inne vår kjære hus å ante fred og ingen fare. Det er da Birgitte hyle ut: ”SLANGE!” Lite ante vi at den var utenfor husets fire vegger, og på vei inn i skauen, så det er klart vi fikk hjertestans der vi satt. Men dette førte til litt spenning i hverdagen, så vi ringte med en gang Mike – vår alt mulig mann. Det skulle vise seg at han ikke var noe særlig mann i det hele tatt og ikke ville komme nærmere pytonslangen enn 3 meter. Pingle. Dermed ringte vi det nyeste medlemmet av teamet her, AJ. Han ankom i går, så dette ble en fin velkomst for mannen. Det viste seg at han ikke var mer mann en Mike, og heller ikke han ville komme i nærheten av skadedyret. Jævla pingler…

Pytonslanger er en av 5 Royal Game, som omtrent gir deg fengselsstraff hvis du tar knekken på de. Dermed var beste løsning å kaste den så i lende, inn i skauen med en pinne. Den var jo hele 50 cm lang…

–       Ekteparet

PS: Det skal sies at dette er den første slangen vi har sett her nede, men de skal vist nok være over alt på denne tiden av året. Nåvel, så lenge vi ikke ser de er vi happy!

slange1 slange2 slange3 slange4 slange5

La oss gjøre narr av Kaja

Mina og Birgitte har en hobby, den heter «la oss gjøre narr av Kaja». Stort og smått blir støtt og stadig kveldens store latter. Det er jo greit det også, jeg kan le av meg selv – og jeg gjør alt for å glede mine kjære.. Men anskaffelsen av rastafari har gjort at dette når nye høyder..

«Kaja, du må huske at det er det på innsiden som teller..»
«Det er ikke så jævla pent der heller, innskrumpa lever og tette blodårer..»

«Mora de ville ikke engang sagt at du var dattera hennes nå…»

«Hvis Pippi hadde bodd i Afrika, hadde ho sett ut som Kaja!»

«Men tenk da Kaja, hver gang du har en dårlig dag, så kan vi bare se fra bildene i dag!»

Utenom kommentarer, så bryter de ut i latter bare de se ser litt for lenge på meg… Mina kikket lenge og omhyggelig på Kaja før hun utbrøt:
«Jeg må bare finne ut HVA du ligner på!»

«Fy faaaen, du er så stygg!»
«Det kan funke hvis du har satt det opp da..»
«Nja, jeg vet ikke helt..»

«Du må lide for skjønnheten» før de begge brytere ut i latter som varer et kvartes tid…

Det er godt jeg har ryggmargen i god behold enda, hvis ikke hadde jeg lagt meg i fosterstilling i et hjørne og kuttenhånledda med en kvass kniv. Men ikke bekymre dere – denne ‘mobbinga’ har jeg holdt ut med ganske lenge nå, så livet går videre..

– Kaja

PS: jeg kan jo skjønne hvorfor man ler av min nye frisyre, så det er helt ok..!

20140128-185443.jpg

Africa style

En tur til byen førte til et nytt spontant kjøp – denne gangen var det håret og hodebunnen som fikk kjenne det. Vi skaffa oss braids!

Afrikanere har en veldig spesiell hårtype, og de fleste skinner seg og bruker parykk. De som ikke gjør det får håret flettet, type klistra til skallen. Det var dette vi gikk til innkjøp av i dag. Forskjellen er vårt nordiske hår. Birgitte har jo langt og tykt hår, Mina krøller og Kaja har fjoner hun pleier å lage hentesveis av – dette skulle bli spennende!

Birgitte fant løshår som passet perfekt til fargen, og Mina med sitt lysebrune var ikke så altfor ille hun heller. Kaja på den andre siden har meklehvitt hår, og lite overraskende så er det ikke så stort marked for det i Afrika, derav veldig begrenset utvalg – så hun valgte å go all in g ta samme farge som Birgitte, type rødlig. At ingen varselbjeller ringte her er igrunn synd, for det var vel ikke akkurat verdens største sjakktrekk..

Nå vel, alle blei satt ned og omtrent rivd hue av mens løshår ble festet og alt ble flettet stramt. Det så ikke så alt for ille ut tenkte Mina og Birgitte, før de snudde se mot Kaja som så ut som hun led av en veldig alvorlig hud/hårsykdom.. Men som et plaster på såret ble hun til stadighet fortalt at hun hadde en slik fantastisk hodebunn, virkelig vakker var den – tidenes kompliment der altså!

Nåvel, vi får se hvor lenge de fletter holder.. Keijei satser på kun et par timer til…

– Ekteparet

20140128-170437.jpg

20140128-170423.jpg

20140128-170445.jpg

20140128-170744.jpg

Bryan Adams

20140125-010637.jpg

20140125-010647.jpg

20140125-010733.jpg

20140125-010740.jpg
Tja, hvor skal vi begynne..? Det har vært en kveld utenom det vanlige, det er helt sikkert!

Vi dro til Harare uten å vite helt hvor og når den berømte Bryan Adams konserten var – men slike detaljer brydde vi oss ikke så mye om. Mye frem og tilbake, et par øl og litt venting senere viste vi både hvor og når konserten skulle være, og nøt en øl i baren mens vi venter på at vår gode venn skal fikse billetter vi ikke hadde.. Det var da Mini fant ut at lillemor kalte, og det var på tide å finne toalettet. Birgitte og Kaja ble sittende ved baren og observere den økende mengden med lite tiltrekkende zimbabwianere som ankom området. På vei tilbake fra toalettet ser Mina noen som driver å ta bilder. Da de små grå begynner funke, utvider pupillene seg, pulsen går til hundre og helvete og hun setter av gårde i et firsprang mens støv og hudceller står igjen i luften. Hun kommer løpende som om djevelen er i hælene hennes, stuper ned i vesken etter mobilen, kaster den på Keijei, samtidig som hun hyler: «du må ta bilde NÅ!!!» for så å gjennomfører en heilomvendig av beste slag og løper så fort de lubne, korvokste bena hennes makter (ikke så jævlig fort der altså) – alt på under 10 sekunder. Keijei skjønner at noe er på gang og spretter opp. Ute i foajeen møter hun en sjenert Mini som sirkulerer rundt sitt bytte – selveste Bryan Adams! Vi ble alle i sjokk, (les: Mina og Kaja), men klarte å stille opp til et bilde. «We’re from Norway you know!» presterer Mina å si – det var den mens velvalgte setningen hun klarte å servere sin helt. Nåvel… Ide vi takket for oppmerksomheten og lot Bryan få gå til sitt, hvisker Birgitte til meg; «var det han?» Det er tydelig at ikke alle er like store fans..

Adrenalinet gitt på fullgang og hver slurk med øl rett i fletta! Om vi fikk billett eller ikke inn nå, så ga vi blanke faen – helga, uka, året, livet til Mina var reddet!
Men konsert ble det, dog den ble fordelt på fire seter på hver sin ende av salen, så hadde vi alle en fette god kveld! Mina fikk tilogmed VIP-billett, og klarte å ta mr Adams på leggen fra første rad… Bryan showa som aldri før, og da det hele var over satt vi alle igjen med harmoni i sjelen. Det eneste som kunne sette krona på verket var en burger – noe vi stappa i oss 30 min senere!

Det er ikke tvil, dette har vært en forbanna bra dag. Det eneste som er litt trist er at Mina har nådd sitt livs høydepunkt i en alder av 22 år, så herfra kan det bare gå nedover… Kondolerer..

– Ekteparet

Detaljer, detaljer

To av verdens beste ting (i Minas øyne) blir denne helgen forent – Zimbabwe og Bryan Adams! I kveld braker det løs i Harare – ‘Summer of 69’, ‘Heaven’ og ’18 til I die’ skal synges av fulle lunger – det vil si helt til Mini slår oss ned så hun kun hører helten sin mens tårene triller..

Mina er #1 fan av Bryan Adams som dere sikkert har fått med dere, og det har vært endel konserter i løpet av de siste årene. Håpet og troen på at hun en dag skal stå på scenen med sitt idol lever like sterkt!

Dagens konsert er litt annerledes enn de andre. Først så er den i Zim, så det kan jo ikke bli annet enn genialt. For det andre, vi har ikke billetter, men er ikke dette landet korrupsjonens mor? For det tredje, så vet vi hverken hvor og når den starter – men vi er lystige til sinns, slike detaljer bryr vi oss ikke så veldig om.

Hæla i taket og tenna i tapeten – let’s get this party started!

– Ekteparet

Tut og kjør

20140122-185641.jpg

20140122-185715.jpg

20140122-185256.jpg

20140122-185747.jpg

20140122-185313.jpg
I dag var det klart for en tur til Copota, skolen for de blinde. Dette medfører en times kjøring, hvor 50% av veien er en grusvei fra milde helvete. Men på grunn av en driver som hadde fri, fikk vi bilnøklene stappa i handa og blei dytta ut av redet. Keijei, som far i familien, hoppet selvfølgelig bak rattet og durte av sted. Alt gikk glitrende, vinduaviskerne virket sånn nogenlunde og et par jakker i rygge gjorde at hun også rakk frem til pedalene. Det første banneorde kom en 10 min ut i kjøreturen – det vil si første gang Keijei måtte bremse. «Faen, faen, helvete HELVETE!!» Kommer det sporadisk fra førersetet, mens hovedveien nærmet seg faretruende fort – bremsene var heller dårlig på kassa (les: omtrent ikke-eksisterende). Men ut på veien bar det, til og med på riktig side av veien (venstre der altså).

Dagens store spørsmål var om vi kom til å bli stoppet av onkel politi. Vi vet at det er to veisperringer på veien til Copota, og pulsen var høy da keijei rundet svingen hvor vi viste de sto. Men takket være regnet, så kom de vist sent på jobb denne dagen – det er ikke så mye som skal til her i Zim. Lykkelige føyk de tre av sted i ukjent fart, for det er klart at speedometeret konstant sto på null.

Gjensynet med Copota var gledelig, og Birgitte ble som alltid godt tatt imot. Vi var med på å lage tallerkener papirmasje, hvorpå vi ble plassert i hver vår gruppe av en overentusiastisk lærer. Birgitte fikk to albinoer på gruppen, og stirrer lenge før hun sjokkert utbryter: «altså, albinoane er brunere enn mæ, kordan e det mulig!?» Vi klarte å holde oss ganske godt i skinnet, men et par uheldige uttalelser klarte vi jo å få lira av oss (les: Kaja). Hun knipset et par bilder, og snur kameraet mot elevene og spør «vil dere se på bildet?» En fot fint plassert i salaten der altså. Men så ille var det ikke, læreren dreiv hele tiden å spurte elevene om de «hadde sett Joseph?»…

På vei hjem tok Mini rattet, og vi humpet i vei nedover grusveien med lasteplanet fullt av lærere som ville til byen. Etter å ha sluppet av lasteplanet, så tok Mini en venstresving og havnet på høyre side av veien. «FEIL SIDE, FEEEEIL SIDE» hyler de to next-seat-driversa, før Mini brenner over i rett kjørefelt. Fortsatt med hjertet i halsen oppdager vi fotgjengerovergangen få meter foran oss – og med tanke på nevnte bremser, fikk panikken nye høyder. Mamma mini fikk roa ned mann og datter med et helvetes «HOLD KJEFT», og lot være å kjøre over uheldige forbipasserende. Da vi endelig trodde faren var over, så rundet vi svingen og fikk onkel politis uniformer lysende mot oss… Med hjertet i halsen satt de tre som engler på en snor mens de trillet rolig forbi veisperringen i håp om å ikke bli oppdaget – noe de fint klarte! Dermed var dagen en suksess, og nok en gang satt vi gutta på plass – ikke kom her å fortell oss hvordan ting skal gjøres!

– Ekteparet

Stolte!

20140117-082318.jpg

20140117-082326.jpg
Vi holdt på å få svingslag her om dagen.. Vi vandret inn på kjøkkenet og ante fred og ingen fare – men gikk nesten i bakken da vi oppfattet hva som hendte der inne. BIRGITTE tok oppvasken, helt uoppfordret! Stoltere foreldre skal du lete lenge etter…

– Ekteparet

Møt Franklin!

20140114-171159.jpg

20140114-171208.jpg

20140114-171214.jpg

”Would you ladies be interested in a tortoise?”
Det er ikke akkurat det mest vanlige spørsmålet man får over lunsj… Men det var selvfølgelig det vi fikk høre i dag. Etter å ha latt utsagnet synke inn noen sekunder, så lurte vi på hva slags skilpadde det var snakk om: Type tilberedt på fat eller type pustende i skallet sitt? En kjapp tur ut bekrefter at det er snakk om et levende vesen med skall og det hele. Det var ikke tvil i vår sjel – klar vi ville ha en skilpadde!

Så… Møt Franklin! En uke etter vi ble foreldre var det klart vi måtte ha et kjæledyr i familien. Birgitte gikk nesten ut av sitt gode skall, klar for å ta utfordringen. Men alle barn er vel ivrige når de får et nytt kjæledyr, det får være foreldrenes oppgave å sørge for at hun tar oppgaven på alvor.

Sandkassen ble fort omgjort til et tortoise-enclosure, komplett med vanntrau, hus og planter. Det var med stor entusiasme den lille familien på tre fløy rundt for å finne stener, pinner og vann for å ønske den lille krabaten velkommen. Vi omplantet planter og trær, så vi får se hvor lenge de lever. Iveren falt etter en stund da skilpadden hadde heller lavt energinivå. Men… det er jo en skilpadde, og de er vel ikke akkurat kjente for å være de mest hyperaktive skapningene. Selv om det ble tatt i betraktning, så var ble det litt bekymring rundt problemet: ”Er han syk? Eller bare redd?” Birgitte forteller stolt at hun har tatt litt vare på skilpadder før, og utbryter: ”Det er ikke noe problem, han har jo kommet ut av skallet sitt!” For å være helt ærlige, så aner vi ikke hvordan man tar vare på en skilpadde – da er det godt å ha vår gode venn Google. Det ble en skogstur for å finne sopp han kunne spise, for det ble vi fortalt at de liker. Google informerte oss også om at kost som tomat og agurk er som junkfood for skilpadder, så dette får være forbeholdt søndager. Med det lot vi Franklin bli kjent med sitt nye hjem, i sitt eget tempo.

Vi har også fått en ny forretningsidé som vi tror kan ta opp kampen med AP – tortoise walk! Passer best for pensjonister over 80 år i gåstol, da det mest sannsynlig vil ta to timer å bevege seg to meter…

– Ekteparet + barn

PS: Hvis noen tilfeldigvis vet noe som helst om disse treige skapningene og hvordan man tar vare på dem, så tar vi alltid imot råd!

Helgens

Mini tar en stor slurk av den nyblanda drinken av rom & cola, og skjærer en heftig grimase etterfulgt av et «ææææch»! Birgitte og Kaja kikker rart på Mini, før hun utbryter: «for mye cola…»

– ekteparet + barn