Kveldsrutine

Vi har fått en litt spesiell kveldsrutine her på Hippo. Etter et par uker ble det nok for Mina – hun takla ikke myggnettingen til Birgitte, at kjærringa hoppen en meter opp for å snu seg og de 10 cm ho fikk til å sove på var ikke veldig behagelig. Dermed har Mina flytta inn i naborommet, hvor Birgitte ikke tør å sove alene – Kaja er stuck med snorkinga til samen…

Men tilbake til kveldsrutinen vår. Myggnetting. Dette er en stor del av vår hverdag, spesielt de siste ukene. Problemet er bare at det er ikke like lett å få plassert jævleskapen utover fra innsiden, så med mindre du vil ha nettingen inni kjeften og nesa hele natta, så må du ha litt hjelp. Dette har resultert i det daglige kappløpet – hvem får lagt seg først?

Vi stresser ikke, men både Birgitte og Kaja følger med på hvor langt den andre har kommet – tannpuss, sminkefjerning, dobesøk… Hvem blir ferdig først? Birgitte hadde lenge dette kappløpet med Kaja, uten å informere Kaja. Uansett hvor tidlig Kaja startet med kveldsstellet, så var hun alltid sist i seng – og den personen som måtte brette over Birgitte og slå av lyset. Det var ikke før Kaja kommenterte dette at Birgitte innrømte hva hun drev med. Etter dette har det gått sport i å legge seg først (tro det eller ei).

Men når vi alle har fått lagt oss, noen med myggnettingen godt oppi nesa, så har jo Birgitte alltid lakenskrekk. Dermed er det klart for leken ”Du Kaja..?”

”Du Kaja.. sover du?”

”Du Kaja.. Finnes det svartbjørner i Norge?”

”Du Kaja.. Tror du de to har hatt sex?”

”Du Kaja.. Har maur luktesans?”

”Du Kaja.. Kordan ser en dvergpenis ut?”

”Du Kaja.. Ka gjør du?”

Spørsmålene varier som dere ser. Hvor de kommer fra, er faen ikke god å si – hodet til Birgitte er et sted jeg ikke egentlig har lyst til å være. Noen spørsmål svares på med utfyllende svar i håp om at kjærringa skal sovne, andre får et grynt. Ignorering har også vært prøvd, men det er lite effektivt, da det fort følges opp med ”Kaja.. Kaaaja? Sover du?”

Etter litt om og men faller nå også Birgitte i søvn, og det er bare en svak snorking som fyller rommet…

– Ekteparet

Morsinstinkt

Morsinstinkt. Genet vi var sikre på at vi manglet, at det hadde hoppet over vår generasjon. Vi har alltid sett på barn som en unødvendig del av samfunnet. Hylende, siklende, snørrende, sutrende energibomber som avbryter skjønnhet søvnen vår når vi trenger den som mest – en søndag morgen kl. halv 12. Det å få barn har vært definisjonen på at livet er over (noe det til en viss grad fortsatt er), og hvorfor gutter ikke bare kan komme til verden som heite 25-åringer har lenge vært noe som har plaget oss… ”Hvorfor i svarte helvete skulle dere starte et frivillighets program med barn fra 3-14 år da” tenker du kanskje. Det er et spørsmål vi ofte har stilt oss selv…

Men i det siste har det skjedd en forandring. De små kroppene som fyker rundt er ikke så motbydelige og inkompetente som vi alltid har trodd. Det vil si – noen av de. Vi bruker nå flere dager i uken sammen med barna på Beza, og disse barnene begynner virkelig å smelte is-hjertene våre. Hva har skjedd? Når inntok vi omsorgsfølelsen for medmennesker generelt? Svaret er fortsatt uvisst, men det er ikke til å skyve under en stol at disse barna har og vil alltid ha en spesiell plass innerst i hjerterota…

Whatmore er en liten kinaputt av en gutt. Han fyker rundt og gjør generelt det han vil. Han er en av de barna som ikke trenger noen andre for å skape moro. En pinne er nok til at han skaper en helt egen verden hvor han kan være i en evighet. Det skal sies at han er litt kjepphøy innimellom, men det forsvinner fort hvis han sitter stille lenge nok på fanget til at vi kan holde hånden hans. Birgitte og Kaja sloss om hvem som skal kidnappe ham…

whatmore

Lovemore har vi alle en liten crush på… at han er 14 år velger vi å ikke tenke så mye på – som Birgitte sa: ”Det er ett år eldre enn vi trodde i begynnelsen, så det er da noe”. Han snakker veldig sjeldent, men han ler konstant! Når han smiler med sine smilehull lyser hele han opp. Han er en av de kule gutta, og er litt hard to get, men han klarer ikke legge skjul på at det er kult når Birgitte løper skolegården rundt etter ham.

lovemore

Chipo er nok en latterbombe og kan lyse opp et rom. Hun er litt sjenert når det kommer til oss, men virkelig sjefen når det kommer til klassekameratene.

chipo

Sean er nok en sjarmør vi har forelsket oss i. Som en av de eldste er han ganske sjenert, og det tok en stund før vi faktisk la merke til ham. Men bare se på gutten da!

sean

Sophia var i begynnelsen en jævla irriterende viktigper. Det viser seg at ho er mer genial enn ved første øyekast. Som en av de smarteste i klassen kan hun faktisk delta en del i samtaler og oversette hvis det trengs.

DSC_1221

Lawrenc er den kule gutten. Han er ikke redd for å slenge litt med leppa, ofte på shona så vi ikke forstår – noe som er hysterisk morsomt. Men han har sine sider han også. En dag ba han hviskende Kaja (som for øyeblikket sto stille i et hjørne) om at hun kunne sitte ved siden av han, selv om det allerede var 5 kids på den lille krakken. Vi skrøt av han da han fikk tilbake leksene og hadde fått 10/10 rette, hvorpå han omtrent rødmet (og det sier litt med tanke på hudfargen hans.)

DSC_0015

Lacarus prøver å være hard to get, men han klarer det ikke helt. Han vil være like kul som alle andre og løpe når Birgitte kommer for å fange dem, men så blir han bare stående der ved siden av og flirer når Birgitte løfter ham opp. Grimaser er hans ting, så når Mina svarer med gummitryne av beste Solbakken stil er det uhyre morsomt.

Lacarus

Faith var en av de første vi ble kjent med, og hun er alltid med hvis vi skal stelle i stand leker.

DSC_0022

Blessing var den vi først la merke til i klassen – den smarteste der altså. Historien hun leste fra boken sin gjorde oss alle sjokkerte, beskrivelsene og detaljene var ikke akkurat hva vi forventet.

blessing

Obey er Minas koseklump og kan sitte hos henne en hel dag. Han sier ikke en pelle mannskit, men skal bare holde hånden og ha litt kos. Han er på Minas lydnivå der altså.

DSC_0006

Det er ikke noe problem å finne en hånd å holde i på Beza  – problemet er å ha nok hender til alle barna. Eller rygger, for det er veldig populært å henge der. Navnene våre kan de godt nå, og de hyles ut når vi kommer og når vi drar. Det er nesten som å være kjendiser (ikke at det er nytt for oss). Noen vil bare sitte litt på fanget, som Mina setter veldig pris på, mens andre elsker å bli jaget, noe Birgitte smertelig har fått merke. Musikk er alltid populært, og iphonene blir flittig brukt – men hvis det er noe de ikke skjønner, så tar det ikke lang tid før alle hyler etter Kaja (teknisk ansvarlig).

Hvem skulle vel tro at vi skulle bli slike klissete kjærringer? At denne bloggen skulle omhandle små drittunger med et lydnivå som bryter lydmuren… Vi kan nok garantere at dette er en av de få innleggene om denne inkompetentheten, men at disse barna har klart å trenge inn gjennom disse murene krevde litt oppmerksomhet…

– Ekteparet

Beza

Her har dere noen bilder fra våre dager på Beza. Det er der vi er mest, og helt klart de barna vi kjenner best. Tro det eller ei – morsinstinktet kommer krypende… Mer utfyllende innlegg kommer – men frykt ikke, vi er ikke syke. Det kan jo virke sånn med tanke på all denne snakken om kirker og barn, ka faen har skjedd med oss!?

– Ekteparet

sport3 DSC_1323 slag male4 1 tau2 male 3

PRAISE THE LORD!!

Det var søndag morgen. Det regnet hunder og katter, og det var tid for kirken. Ja, du leste rett: vi skulle til kirken.

For en gang skyld hadde vi tatt en rolig lørdag (les: en heftig fredag), og spratt opp – klare for en formiddag i Guds hus. Regnet gjorde at vi var rimelig fuktige da vi endelig fikk satt oss i bilen og dura mot byen. Masvingo har en hel del fine kirker. Dette vet vi fordi vi har kjørt utallige timer rundt i denne byen, og passerer dem støtt og stadig. Ikke begå den feilen å tro at vi har vært ikke i en før… Men det var ingen av disse vi skulle til.

Vi kjørte inn på en stor parkeringsplass og kom frem til en sliten gul bygning. For et utrent øye ville det kanskje se ut som en butikk/lager/ruin, men det var ikke tvil om at det var hit vi skulle for å prise vår herre. Musikken slo i mot oss, en ekte afrikansk HALLELUJA sang. Inn bar det, et rom fullt av plastikkstoler og mennesker. Ikke at noen satt… Her dansa de like there was no tomorrow! Hvis denne gjengen bare kunne blitt med ut en lørdagskveld hadde vi hatt en genial kveld. Vi blir tildelt et par stoler – som vi ikke setter oss på – og faller inn i rytmen av klapping og dansing. At vi var 45 min for sent ute var det ingen som brydde seg om – Africa Time. Det var et par av de kleine øyeblikkene da presten ber deg om å klemme nabo’n og fortelle’n at det var ”bra gjort å komme hit i dag…”

”Hallelujah!”
”HALLELUJAH!!”

”Can I hear an AMEN!?”

”AMEN!!”
”PRAISE THE LORD!!”

Presten hyler ut og mengden hyler høyere med armene hevet og øynene lukket. Dette holdt på en god stund (Les: 30 min) før det endelig var klart for å sette seg.

Mike, som tok oss med, hadde tidligere spurt om vi hadde bibler. ”Hva tror du Mike?” var svaret han fikk… Men på dette tidspunktet fikk vi beskjed om å åpne på en side og følge med på verset som skulle omtales. Vi klarte oss fint uten. Det ble en del snakk som senere utviklet seg til roping fra prestens side – som selvfølgelig resulterte i at halve salen spratt opp med hevede armer for å takke vår herre. Den andre halvdelen ble sittende, gråtende så skuldrene ristet i dyp bønn med den allmektige. Vi brukte vår tid til å observere, for skulle vi startet å be om tilgivelse for våre synder hadde vi fortsatt sittet der…

Etter litt over en time med dette, så var det klart vi måtte opp å synge igjen. Dette ble like livatt som sist, bare avbrutt av et par som talte i tunger eller hylte ut i hjerteskjærende gråt… Vi var heller klare for å dra etter nesten 3 timer, og endelig begynte folk å forlate lokalet. Mike spurte om vi ville hilse på pastoren, hvorpå vi alle hylte ”NEI!”, sprang i bilen og smalt igjen døra. Like herlig sto han å banka på ruta etter et par minutter. Det blei et par kleine ”bless you” og ”may God be with you” før vi endelig kunne trekke oss tilbake til vår foretrekkende søndagsaktivitet – TV og potetgull.

At vi skulle kommet oss til kirka hadde vi ikke trodd, men vi tar jo alltid en utfordring når vi får den servert…

– Ekteparet

$20 shamwari

Vi var atter en gang i byen for å gå til innkjøp av visse nødvendigheter (Les: alkohol). Da vi endelig er ferdig med å handle, betale og pakke, står vi på trappa med flaut mange poser som skrangler fryktelig. Vi får den vanlige beskjeden om at bilen ikke er fikset, og det vil minst ta et par timer… Varmen slår oss i trynet, posene har vi ikke tenkt å drasse rundt på og tålmodigheten er heller tynnslitt – vi skaffer taxi.

Det er ikke få ganger vi har blitt tilbudt taxi, men i dag som vi faktisk trenger en, så skulle det være pokker så vanskelig å få til det. Mini og Keijei forlater Birgitte som står vakt over handlekurven, og vandrer ut mot bilene.

Mina: ”Hvorfor kan de ikke tilby oss taxi i dag som vi faktisk trenger det?”

Kaja: ”Kanskje vi bare skal gå rundt å si ”taxi”. Bare tilfeldigvis hyle ut ”TAXI” mens vi snakker på norsk – noen må jo ta hintet…”

Mina: ”Ja, det hadde jo vært kjekt med en TAXI akkurat nå.”

Kaja: ”Noen med en TAXI?”

Slik vandrer de to norske jentene rundt å snakker på norsk; helt til noen endelig tar hintet.

Fyr: ”Do you need a taxi?”
Kaja: ”Taxi? Ahm, yes actually we do, how wonderful!”

Mina: ”Do you know Hippo Creek?”

Fyr: ”Ah, yebo, $25!”

Kaja: ”Shamwari, $20, no more!”

Fyr: ”$25”

Kaja: ”$20”

Fyr: ”$25”

Kaja: ”$20 – we usually pay $15, meet med halfway here!”

Fyr: ”Haha, iribo $20 then..”

Mina: ”Ah, maita basa, thanks shamwari! Just one thing, can we make one stop?”

 

Det er viktig å stå på sitt! Og spesielt viktig å kreve litt ekstra når man endelig har skaffa en pris… Det ble en heller avslappet tur hjem i en Afrikansk Else (Les: Bilen til Birgitte hjemme i Tromsø) og endelig er vi tilbake på Hippo.

– Ekteparet

Du vet du er i Zim når…

… Du blir ranet, ringer politiet og de ber deg sende en bil for å hente dem.

… Du handler på byens største supermarked – og de er tomme for shampo.

… Du våkner med geiter og aper på trappa.

… Du fantaserer om internetthastighet.

… Du tilbyr en person skyss – og 5 mennesker hopper på lasteplanet.

… Du hilser på kokka som heter ”Since When”.

… Du bruker to pappesker som skuffer.

… Du møter en ape i resepsjonen. (Dyret der altså, ikke resepsjonisten)

 

… Når ingen av setningene over overrasker deg det minste.

 

– Ekteparet

Møt Christian

Møt Christian – eller Mike som han egentligheter. Kallenavnet Christian er det vi som har gitt ham, uten at han vet det vel og merke. Grunn? Han er definisjonen på gladkristen – derav Christian…

Første gang vi møtte Christian var over lunsj den første dagen vi var tilbake på Hippo Creek etter jul. Vi var som vanlig klare til å spise en hest, og kastet oss over maten som om vi hadde tilbrakt de siste 3 årene i Auswitch. Stille fra Mike kommer det: ”Skal dere ikke be bordbønn?” Det er først da vi legger merke til de sjokkerte blikkene. ”Girls, Mike vil gjerne be bordbønn for oss…” Vi får om litt svelget unna kyllingen og lagt bestikk pent på plass mens vi veksler usikre blikk. Mike rekker ut hånden – det er klart vi skal holde hender rundt dette herrens måltid! Der, rundt de voldtatte tallerkenene takker Christian vår herre for vårt daglige brød med stor innlevelse. Vi har vel aldri takket for noe brød med mindre det har vært snakk om et rykende ferskt mårra brød… Vi innså at dette kunne fort bli en stor demper på måltidene våre. Fyren har heldigvis funnet ut at vi liker å nyte maten vår i fred (les: rape, smatte og gafle i oss uten forstyrrelser).

Mike drikker ikke – så der stopper forså vidt mange av våre muligheter til felles interesser. På den positive siden så har vi alltid en sjåfør på fuktige kvelder. Første kvelden han var her, var også Jo og Farai her, noe som betyr en øl eller ti. Vi trodde vel egentlig han skulle pakke sekken å dra neste dag, men den gang ei. Han spurte heller pent om vi hadde lyst til å bli med i kirken en dag… Sorry, men den kampen er nok long gone…

Christian er skap-artist. ”Skap” var vel å ta litt hardt i, for hvis han bare hadde holdt seg i skapet ville livet vårt vært utrolig mye letter. Han synger mens han går ned bakken, mens han går opp, når han går til middag, mens han kjører og generelt ellers når det tilbyr seg en stille stund. Vi kan høre han lovprise herren både høyt og tydelig fra nabohuset til alle døgnets timer. Gitaren er aldri langt unna, men hvis den mot formodning ikke skal befinne seg innen rekkevidde så blir luft-trommene godt brukt – til vår store irritasjon.

Christian er mekaniker, og du tenker kanskje at en slik handy-man er kjekt å ha i baklomma her på Hippo Creek. Hadde det bare vært så vel. Mike har ikke et praktisk anlagt bein i kroppen. Han tusler rundt med en ytterst u-sexy, blå man-purse som han har hele livet sitt i. Han trenger veibeskrivelse for å kjøre på en gamedrive og klarer generelt ikke si nei på noen måte. Vi har allerede presset han til å løpe en drøy kilometer etter et esel som ikke engang var vårt – bare fordi Birgitte veldig gjerne ville hilse på Tussi. Du ville kanskje kalle det mobbing – vi liker å kalle det livets skole.

Men selv om Mike kan fikse biler, så klarer han også å ødelegge de. Under nevnte gamedrive klarte han å sette fast bilen i søla og halvveis oppå en stein. Der blei vi sittende i et par timer, på det kritiske punktet rett før lunsj – humøret var ikke akkurat på topp. Det tok et par timer før hjelpen kom. På denne tiden klarte Christian å snuble rundt mens han prøvde alt han kunne tenke på av førstehjelp for denne bilen – til liten nytte. Det hele endte med at han vandret rundt med singleten som magetopp – til Birgittes store irritasjon. ”Ikke nok med at han skal gå rundt med den jævla fiskehatten sin, nå skal han drive å leke magedanser også! Det e så KLEINT!” For det er ikke tvil… Mike er definisjonen på kleinhet Fiskehatten er jo et kapittel for seg. Blårutete fiskehatt burde ingen over en alder av 3 år ha på seg, på ingen måte en voksen mann som prøver seg på musiker-stil. Og dette er fyren vi skal jobbe med. Vi tenker at det kanskje er like greit at vi har fått en slik underkua og nedslått fyr servert på sølvfat, for da er jobben vår allerede gjort…

Misforstå oss rett, vi liker fyren – til en viss grad. Han får ting gjort, om det kanskje fører til en kleinhet eller ti, det får nå bare være. Vi får se hvor lenge han orker å jobbe under oss før han siger om i et mentalt sammenbrudd.

– Ekteparet

mike

Hva skal barnet hete II

Vi har før snakket om at navn her i zim er noe spesielle. Men etter å ha hengt på Beza med kidsa der, så har dette nådd nye høyder. Vi lager jo også kallenavn, type direkte oversettelse, så vi kan snakke om dem uten at de skjønner det…

Lovemore – Elsk Mer
Blessing – Velsignelse
Moreblessing – Mer Velsignelse
Blessed – Velsignet
Whatmore – Hva Mer
Faith – Tro (håp og kjærlighet)
Lovejoy – Elske Gøy

Så har vi jo også de kallenavnene som ikke er like logiske…

Adrian – AJ / Han Med To Bokstaver
Mike – Christian
Jose – Araberen
Steed – Alfabetet
Keith – Bluetooth

Navn i Zimbabwe har sluttet å overraske oss..

– Ekteparet

Dagens

I dag var vi med barna på en annen skole for å sportsdag! Det var ekte Afrika stil på organiseringa – type to timer forsinket fra start.. Men vi koste oss, selv om våre barn oftest havna på siste plass – vi skjønte fort at vi var med rett skole. Men det var bare en ting vi la merke til.. Siden de ikke hadde noe form for vester med nummer, så valgte de å skrive tallene i panna på ungene – bokstavlig talt. Det eneste problemet var at markøren var svart… Veldig vanskelig å lese der altså….

– ekteparet