Toanana time time

Vi har nå vært her på Hippo Creek i nesten 7 måneder. 7 måneder siden vi pakka sekken, dro fra Norge og starta et frivillighetsprogram innerst i svarteste Afrika. Vi har møtt noen fantastiske mennesker på vår vei, og mange vil vi alltid ha med oss videre. Stedene vi har sett har satt dype spor og opplevelsene er nå minner som aldri vil forsvinne. Barna våre har fått en egen plass i hjertet vårt, og de neste ukene kommer til å gjøre fryktelig vondt…

Etter mye om og men har vi bestemt at vår tid i Masvingo snart er over. Flere ting har spilt inn i denne avgjørelsen, men resultatet er og blir det samme. Konflikter internt og med myndigheter gjør at vi ser på dette som den beste løsningen for alle parter. 7 måneder skulle eventyret vare, og ikke 3-5 år som vi kanskje kunne ønsket… Men nå vet vi. Nå har vi prøvd, og på den lille tiden har vi også fått gjort en liten forskjell – spesielt for barna på Beza.

Dette var vår 5 gang tilbake til Zimbabwe, og det blir på ingen måte den siste – det er vi overbevist om. Men det blir første gang vi ønsker å dra, noe som er en stor forandring og en enorm lettelse. Akkurat nå virker ikke et A4-liv i Norge så veldig ille, i alle fall ikke med tanke på at man kan vandre utenfor det hvite stakittgjerdet når man føler for det… Det er vel bare å komme seg hjem å bli smelt på tjukka – noen som melder seg frivillig? Helst en brannmann? Politiuniform er også godkjent… Det funker også hvis du bare er rik og kjekk. Eller bare rik…? Ikke? Nå vel.

Vi har vært heldige, og sta, som har fått til dette – vi har fått prøvd å leve drømmen. Sluppet alt i Norge og dratt tilbake til landet vi elsker, uvisst for hvor lenge. Det alene har vært et eventyr og en erfaring.

13 april sitter vi nok en gang på Harare Internasjonale flyplass og om ikke lenge kan vi skimte fedrelandet i det fjerne… Men ikke uten et lite stopp – vi har bestemt oss for å ta en tur innom et annet Afrikansk land før vi treffer gode, gamle Norge igjen. Vi trenger en liten ferie – og dette fører til at vi kan skrape av nok et land på kartet! Hvor? Det får tiden vise…

 

Zimbabwe, toanana time time – vi ses igjen snart.

 

–       Ekteparet


slange3 20140125-010637.jpg 20140122-185641.jpg 20140110-193112.jpg mange i en 1 20131129-132530.jpg 20131129-132311.jpg 20131126-103841.jpg20131118-085835.jpg 20131114-221220.jpg 20131112-164001.jpg 20131112-163922.jpg 20131112-163904.jpg 20131026-122540.jpg 20131023-140900.jpg 20131023-113205.jpg 20131023-113716.jpg 20131021-185322.jpg 20131023-112442.jpg 20131021-183259.jpg 20131018-092742.jpg 20131016-160039.jpg DSC_0454 DSC_0444 20130926-082115.jpg 20130914-101130.jpg20131117-205250.jpg

White ladies causes stir in town

Vi kan vel telle på en hånd de lørdagene vi har sittet på Hippo Creek mens vi har vært i Masvingo – men for to uker siden gjorde vi faktisk det. Etter en livlig fredag på Black Rock, og med Keijei på antibiotika passet det ypperlig med en taco-kveld for de tre hvite jentene, så vi holdt oss hjemme…

Til vår store overraskelse var det denne dagen vi holdt oss hjemme som skulle føre til at vi havnet i avisen – resten av byen tror iallfall det er oss. I løpet av uken som fulgte ble det skrevet et innlegg om ”White ladies causes stir in town”, altså ”hvite jenter lager uroligheter i byen”. Denne lørdagen hadde vårt stamsted hatt besøk av noen hvite jenter (to som tilfeldigvis bodde på Hippo Creek kvelden før) som et par gutter hadde begynt å småkrangle over – ikke noe store greier fra hva vi kunne lese av artikkelen. Men hele vår vennekrets og resten av det hvite samfunnet i Masvingo var overbevist om at dette var oss, som de sa ”dere er de eneste hvite jentene her”! Det er ikke til å skyve under en stol at vi har vært ute sene kvelder før vi, men den gangen vi er ansvarsfulle voksne og holder oss hjemme, da skal vi havne i avisen? Det ble for dumt… Vi fikk avkreftet ryktene overfor vår gode venn Ryan (som var sladrekjæringa som kom til oss), og hvis vi kjenner Masvingo rett, så har de nye ryktene gått som ild i tørt gress..

At vi dansa på scenen foran 2500 folk (som eneste hvite) eller har satt mer enn en lilletå inn i gettoen har aldri fått noen førsteside – men litt drama av andre hvite damer, det er klart det skal påvirke oss… Aldri tro på hva du leser, spesielt i Zimbabwiske aviser!

 

–       Ekteparet

Møt Victor!

Vi har jo ofte snakket om vår gode venn Victor, men vi fant ut at vi aldri har introdusert dere for fyren… så – møt Victor! Eller Victorius som han også kalles. Dette er vår Blazo og vi er hans Blazinios, his sister from another mister!

Victor møtte vi første gang i januar 2013. Han jobbet da på AP, og han hadde fått oppgaven i å hente nye frivillige på flyplassen i Harare – hvorav to var Mina og Kaja. Det var klart fra første stund; vi syntes mannen var intenst motbydelig. Han gikk rundt i en skinnjakke som var alt for stor til den lille kroppen sin, caps og fyren hadde uendelig mye energi! Etter x-antall timer på fly var ikke ekteparet i et veldig bra humør. Dette førsteinntrykket førte til at vi holdt oss unna Victor de første ukene på AP… Men så begynte vinden å snu… Sakte men sikkert begynte vi å henge mer og mer med denne apekatten fra Harare. At han var glad i en fest fant vi fort ut, og fort var han blitt our Blazo.

Da familien Solbakken kom på besøk var det Victor som fikk ansvaret for dem, og de har siden hatt en spesiell plass i Victors hjerte. Han snakker om dem støtt og stadig, og det er ingen tvil: Ingun er den mest fantastiske moren som finnes!

Omtrent da vi dro fra AP, fikk Victorius fyken. Han var med oss til the bitter end, og sendte to tårevåte nordmenn tilbake til Norge. At dette var det første trynet vi skulle se da vi kom tilbake, ante vi ikke…

Victor plukket oss opp i August da vi pakket sekken og dro fra Norge. Han tok oss med ut, som alltid til et av de mest shadye stedene man finner, men det er sånn vi liker det. Han introduserte oss for en combie, og tok ellers godt vare på oss i storbyen. Etter dette har vi benyttet hver anledning til å møte ham i Harare – og sist her i Masvingo i anledning Birgittes bursdag.

Victor er evig optimist. Han gir aldri opp, og har drømmer og planer for fremtiden – noe som ikke er veldig lett i et land som Zimbabwe i dag hvor 85% er arbeidsledige. Han lever etter ”let’s make a plan”, og det står ikke på entusiasmen. Etter et par drinker for mye er det spesielt dette det blir snakk om, hvis ikke fyren setter i gang med å danse. Han er den afrikanske mannen vi har møtt med mest rytme – fy faen fyren kan danse! Dette har vi dratt god nytte av flere mørke (bokstavelig talt) kvelder på byen.Image 

Et fyrverkeri av en mann på størrelse med halve Mina – det er vår Blazo! Er det en vi vet vi alltid kommer til å ha kontakt med, så må det være denne mannen.

– Ekteparet

Nærkontakt

Mina og Birgitte har et over gjennomsnittet stort behov for nærkontakt ( i Kajas øyne). De deler også en stor forkjærlighet for powernaps – og det er her jeg ser min mulighet til å dokumentere denne innviklede (bokstavlig talt) og twista (bokstavlig talt) nærheten mellom disse to sammensveisa (bokstavlig talt igjen) skapningene..

Se på dette for eksempel:20140322-103255.jpg
Her er det snakk om å breie seg ut – iallfall fra Birgittes side. Dere som kjenner Mina vet jo at hun veldig sjelden flytter seg med mindre hun må..

Her er et annet fra samme powernap:20140322-103413.jpg
Spooning er veldig populært, selv om det bare er spooning av ti centimeter. Vanlige kommentarer før en powernap er: «Mina, har ikke du kjempe lyst til å spoone litt?» «Jo, det er ikke noe jeg heller vil…»

Et annet eksempel var en kveld vi så film, og jeg oppdaget dette:

20140322-103617.jpg
Ti poeng til den som klarer å skille ut to sett med armer og to sett med ben under haugen av tepper og laken.. Det er sjeldent disse stillingene holder hele kvelden, så under omrokeringer er normale kommentarer: «AU, pass på tissen min!» «Faen, det beinet mitt var fryktelig i veien i dag, æ må bare beklage det altså…» «Og kor e det du tror du skal? Kom nå her å ligg litt tettere inntil meg!»

Videre har vi denne posituren:

20140322-103932.jpg
Her får jeg en slags twista yin-yang følelse… Det når disse typer stillingene finner sted de to har funnet ut at de er en type yin-yang: «du e varm når æ e kald!» «Og bæsjen min er bløt når din er hard…» En helt vanlig dag med kroppsanalyse der altså…

Til slutt har vi den gode gamle pjuskinga:

20140322-104204.jpg
Pjusking er noe både Birgitte og Mina er lidenskapeligopptatt av, og det er en vanlig kveldsrutine de har å krangle om hvem som skal pjuskinga hvem – Mina vant i eksempelet over. En akutt maur-situasjon i nabosenga har nemlig ført til at Mina har kommet krypende tilbake – Birgitte er overlykkelig! Det er byttehandler som for eksempel: «Mina, hvis du henter den til meg, så kan jeg pjuske deg i ti minutter..?» «Hvis jeg pjusker deg nå, kan du pjuske meg når vi legger oss?» «Mina se da, håret mitt bare ligger her å ber om å bli pjuska med!!» (Birgitte er ikke alltid helt innforstått med ordet ‘byttehandel’)

For meg personlig passer det ypperlig at disse to har funnet hverandre – det betyr at jeg slipper maset med pjusking… Det er ikke akkurat min store lidenskap her i verden..

– Keijei

Birgitte 22 år

Birgitte har i lang tid planlagt sitt eget overraskelses selskap i anledning hennes 22 års dag (Les: fortalt oss flere ganger i uken hvor lenge det er til bursdagen og hvordan hun gleder seg til en overraskelse…) Men da dagen endelig kom i går, så var det plutselig ikke så populært med surprise-party…

Hele dagen startet med at vi lagde en ekstra god frokost med champagne (for Mina og Birgitte, Kaja går på nevnte antibiotikakur og er den heldige edru personen hele uken.) Det var bacon, leverpostei, brunost, makrell i tomat – alt som skal til for å fryde en vikings mathjerte. Kl. 9 sto alt klart, den eneste som manglet var hedersgjesten. Og lang tid skulle hun bruke – en fette halvtime måtte samen ha for å komme ut av senga… men da hun endelig kom ned ble det et herrens måltid.

Dagen fortsatte med en rebus hvor Birgitte fant en Hunter på hver post – som selvfølgelig måtte fullføres før hun kunne gå videre. Zim-flagg til supermann-kappe og fiskehatt var det klart hun også måtte få. Rebusen endte ved bassenget med kake og en siste Hunter som måtte hentes på bunn. Hele tiden gikk Birgitte rundt å sa: ”Æ hater detta! Æ må vite ka som skjer!!” Hvorfor i svarte helvete ho absolutt skulle ha et overraskelses selskap er det ingen som egentlig vet…

Tiden gikk, og det var klart for å plassere bursdagsbarnet på lasteplanet med bin for øynene og musikk i ørene – her skal vi ut på tur. Vi tok henne med til Beza og alle barna der som sang bursdagssang og fikk godterier av oss. Det ble et par tårer i øyekroken når Birgitte skjønte hvor hun var og hva som skjedde.

Utslitt av alt adrenalinet kom vi tilbake til Hippo Creek, og Birgitte trodde endelig hun kunne slappe av ved bassenget med den massive vannmelondrinken vi i hemmelighet hadde laget. En hel dag med fullstendig uvitenhet var ikke helt hva Birgitte hadde trodd det skulle være, og det ble en rolig ettermiddag. Men overraskelsen var ikke over der – den største gaven var fortsatt i vente. Mina og Kaja hadde klart å få vår gode venn Victor hele veien fra Harare for bursdagsfesten, og det er vel ikke til å skyve under en stol at sjokket var rimelig stort da han troppet opp på trappa. Men fest ble det, og Birgitte var herved blitt 22 år… ”Faen, æ e gammel…” 

–       Ekteparet

DSC_1395_1DSC_1398_1DSC_1413_1DSC_1421_1DSC_1432_1

 

Must be the slagord

Vi har fått oss et fast sted når det kommer til mat – Chicken Inn og Pizza Inn. Uansett hvor du drar i Zimbabwe, så ligger disse to vegg i vegg (les: de er i samme kjede). Det er det nærmeste vi kommer fyllemat her i Zim.. Men det vi fort la merke til var de fantastiske slagordene de har klart å lage..

«Luv dat Chicken» og «Must be the Pizza» kommer vel ikke til å bli skrevet inn i historiebøkene… Vi har iallfall hatt masse moro med dette!

– Ekteparet

20140319-120116.jpg

20140319-120124.jpg

Tannlegebesøk

Vi er ikke noe særlig syke her, med unntak av et tilfelle av renne-ræv hos mini, men det er visse ting man ikke kan ignorere… Visdomstenner er en av dem…

Keijei var den heldige utvalgte – og første instinkt var å drekke dem bort. Dette funka fett – i 12 timer, like lenge som fyllekula varte. Etter dette var der ikke mulig å skyve det inder en stol, noe måtte gjøres. Rådet fra Norge var antibiotika kur for å holde det hele i sjakk frem til det var på tide å komme seg til fedrelandet igjen. Ikke noe problem tenkte vi, hvis ikke de selger antibiotika over disken her, så selger de iallfall under… Nå vel.. De gjør nok det, bare ikke til blonde jenter fra Norge.

Jeg spurte min venn Trevor om råd. En av gettoens største sønner som alltid er klar for en fest..
Kaja: vet du hvor jeg kan få tak i antibiotika uten å snakke med lege?
Trevor: alle apotek burde gi deg, hvis ikke får du komme til meg i gettoen, så skal jeg fikse..
Kaja: supert, ringer deg i morgen! Hva skjer i kveld?
Trevor: ikke så mye, opptatt med å drikke vodka..
Kaja: lag en plan, ta med litt alkohol og kom til oss! Siden du er på vei kan du jo ta med litt antibiotika også..?

Vi så ikke noe til Trevor den dagen, så det var kanskje litt for mye vodka på en torsdags ettermiddag. Det resulterte i at jeg måtte ta turen til legen, type tann…

Jeg hadde fått streng beskjed hjemmefra at det var mye jeg kunne gjøre her nede – men tanntrekking fikk finne sted i Norge! Dermed skulle jeg bare på et lite besøk hos nevnte doktor, kun for å få resepten… Nok en gang ble jeg skuffet. Jeg ble pent nødt til å sette meg i stolen (les: type tannlege) og fikk beskjed om å gape. Det kan du jo tro er fette lett – jeg har sliti med å få stappa mat inn i gapahølet en uke. Jeg gapte, og dermed startet den blåsvarte afrikaneren å pirke og grave rundt bakerst i tannkjøttet. «Au.. Aaa..!» Sa jeg stille for at gubben skulle være litt forsiktig, til ingen nytte.. «AAAUU!!» Hylte jeg mens jeg dro armen hans te helvete ut av kjeften min – «det gjør VONDT!!» Hvorfor i helvete trodde han at jeg var der? Fordi jeg liker at folk demonterer kjeften min og forteller meg at det er viktig å bruke tanntråd? Nei takk – gi med pillene mine!

Etter litt forklaring ved hjelp av et speil og litt mer pirking i mitt sårbare tannkjøtt, ytret doktoren sin mening: «disse tennene burde vi trekke..» Her fikk frøken Fjeld sagt klart i fra at dette ikke var nødvendig – «forsikringen dekker ikke slikt» (så fort det er snakk om penger slutter de å mase). Dermed kunne jeg vandre lykkelig ut i solskinnet med resepten godt planter i hånden. Det var bare en nedtur – ikke alkohol på en uke! Mye mulig jeg foretrekker tannverk i stede…

20140314-153956.jpg

20140314-154116.jpg

Birgittes verden

Hodet til Birgitte er uutforsket land, og vi blir stadig overrasket over hva som kommer ut derfra… Banneord med spark i kommer flere ganger i timen, og unormal oppførsel er ikke lenger så unormalt. Men det finnes en mer filosofisk side av Birgitte som vi har blitt kjent med i det siste… Ta en titt, og hvis du har et innspill setter vi stor pris på det – som Birgitte sier: ”Det finnes ikke løsninger, bare problemer…”

”Kor bor myggen? Asså vepsan har et vepsebol, men kor bor myggen?”

”Ka e forskjellen på eplenektar og eplejuice? Finnes det appelsin nektar?”

”Om det tordner her, hører man det i byen da?”

”Koffer tenke insekta at dem skal i bassenget? Skjønne dem ikke at dem ikke e vanntett?”

Alle de store spørsmålene er stilt, nå trenger vi bare svarene…

– Ekteparet

20140311-111000.jpg