Hjemme igjen

Etter x-antall timer på flyet og soving på gulvet for noen, så har ekteparet kommet hjem til fedrelandet. Og etter turen til Tanzania er vi et steg nærmere verdensherredømmet!

20140424-093906.jpg
Det har ikke vært vondt å komme hjem til mødre som stappet i oss mat og duller med oss som om vi var 3 år.. Spørs hvor lenge det varer…

– Ekteparet

Her ser dere en Mini spesial, en god natts søvn på gulvet under flysetet..

20140424-094128.jpg

Stille som i grava

Det er vel en underdrivelse å si at vi koser oss her på Zanzibar. Vi gjør som alle andre ektepar ville gjort på en bryllupsreise – spiser god mat, slapper av på stranda, plasker i vannkanten, nyter en øl i ny og ne, og ellers opplever det denne fantastiske øya har å by på. Men en ting har forandret atmosfæren vår. Det er stort sett knusk stille. Etter å ha vært sammen 24/7 i fire måneder har vi ikke så alt for meget å komme med av samtaleemner. Stadiet med å fullføre hverandres setninger er vi for lengst forbi. Nå sier vi heller de samme tingene på likt, tenker det samme og er generelt sett enig i alt, og har derfor funnet ut at vi likegodt kan holde kjeft. Dagens store høydepunkt er når vi våkner om morgenen og kan fortelle hverandre om drømmene vi har hatt (som også ofte omhandler de samme tingene). Eller når en av oss er vekk i 3 min for å kjøpe vann, og kan utfylle det neste kvarteret med alt som skjedde på turen. Det er vel ikke til å skyve under en stol at det skal bli greit med litt ny innputt, selv om separasjonsangsten kommer til å bli en utfordring.

– ekteparet

Nungwi

 

Etter at vi kom oss til Nugwi (med penger i pungen), har vi hatt late dager ved stranden og fråtset i mat… Vi har lagt vår elsk på Langi Langi Restaurant som ligger i vannkanten, kommer litt an på når på døgnet man er der. Vannet kommer og går som det vil, type tidevann, så det er ikke alltid man kommer seg hjem etter å ha vandret langs stranden. Hjem fra Langi Langi må vi alltid vente til et viss tidspunkt med å gå, når vannet er lavt nok (det er så kjedelig å gå tilbake de mørke og smale gatene vi bruker til stedet når vannet er for høyt.) I dag har vi hatt siste dagen her før vi setter snuten mot Stone Town i morgen igjen… en ting har vi erfart med sikkerhet – Norwegians don’t tan, they burn. (Iallfall Keijei)

 

– Ekteparet

n2 n3 n4n10megn5n6n9n7n8n11

Kajas reisetips

Jeg har jo tidligere delt sminketips med dere, som dere kan lese om her. Men siden jeg også reiser en del, så tenkte jeg å dele et par reisetips med dere hvis dere skal til Zanzibar!

– Ikke glem å smøre magen med solkrem.
– Ikke glem å ta ut penger i Stone Town.
– Ta med to sett med håndkler, ett til stranden og ett til badet (hvis ikke fungerer lufftørking under vifta også)
– Ikke bruk det vanntette kamera under vann.

Mina har også et reisetips til dere:
– Spis ei Chicken Masala med mindre du har lyst til å tømme ryggen bak en busk på snorkletur mens hele båten sitter å venter.
PS: husk å ta med dopapir
PSS: ta på sko med mindre du vil ha blåmerker under bena
PSSS: ikke glem solbrillene ved siden av ruka, da må du løpe tilbake – og hele båten venter fortsatt

Håper dette kan hjelpe dere hvis dere skal til Zanzi noen gang!

– Keijei

20140419-224805.jpg

Dagens catch II

Etter snorkleturen i går var Keijeis rygg en smule rød, så hun valgte å ta seg en drink på en av strandens barer midt på dagen for å gi den stakkars kroppen en liten pause fra solen. Det var mens hun satt her at et par familier med tre barn kom å satt seg ved nabobordet. Etter en stund kom den lille, blonde gutten bort og sa;
«Hei, hva heter du?»
«Jeg heter Kaja.»
«OK, hade bra!» Svart han før jeg rakk å skyte inn noe mer. Det var det, tenkte jeg, og brydde meg ikke noe mer om det. Men snart var han tilbake og spurte;
«Hvor gammel er du?»
«22 år» svarte jeg, og igjen var han borte før jeg rakk å si noe mer. Men etter et par minutter var han tilbake igjen og sa så kjent;
«Onkelen min er ensom, han kan være kjæresten din!» Med tanke på at alle mennene ved nabo bordet var midt i 40-åra, (og ikke på den bra måten) så var ikke dette det som fristet mest, så Keijei fortalte en liten hvit løgn;
«Ah, men du skjønner at jeg har allerede en kjæreste, og jeg kan jo ikke ha to..!»
«Joda, det kan du jo!» Sa han kjekt mens han ble stående å vente på – jeg vet ikke hva, at jeg skulle sprette opp å sette meg på fanget til onkel.. Nå vel, enten har noen skaffet seg en grei wingman, eller så er dette en kid som har skjønt det!

– Ekteparet

Dagens catch

Vi har funnet ut at Zanzibar dessverre ikke er stedet man finner single ungkarer. Her finnes for det meste familier, kjærestepar og slitsomme backpackere. Men rett som det er, dukker det opp noen catch av noen mannfolk – som på stranda i dag. Vi lå og solte de bleikfeite kroppene våre da en herremann i aldersklassen 35-40 år kom tuslede i vår retning. Den sosiale angsten slo inn for fult, og nok en gang var antennene våre skrudd inn på absolutt feil frekvens.

Gubben var lite pen å se på, fra israel, lespet, manglet all form for sosial intelligens og tok ikke hintet selv etter den femte tingen han inviterte oss med på som vi avslo. Men like herlig slo han seg ned omtrendt på fanget til en klein Mini.

«How old are you?»
«We’re 22..»
«Oh, you look much younger!»

Om dette var ment som et kompliment vet vi ikke, men fyren ble med ett enda mer creapy – noe vi ikke trodde var mulig. Men det stoppet ikke der. Etter en 2 min samtale med to lite entusiastiske og avvisende jenter – reiste han seg for å gå, og klarte å ta avskjed med å plante hånda godt på leggen til Mini. At kroppsspråket vårt tilsa at det var en grei ting å gjøre, er jo helt forbanna utrolig. Etter at lunsjen kom opp igjen i vannkanten, ble de to jentene endelig overlatt til seg selv, med mer sosial angst enn noen sinne. Hvor er gifteringen og en veltrent ektemann når man trenger dem?!

– ekteparet

Talentlause

Da har ekteparet ankommet Nungwi etter en times tid i bil. Hvite strender så langt øyet kan se, med restauranter og barer langs strandkanten. Vi bor på et gjestehus med navn James’s Guesthouse. James har vi ikke sett en pøkk av, men ble derimot eskortert til rommet vårt av en herremann som ikke var smartere enn en halv skive loff. Vi har verken fått sjekket inn eller betalt for rommet, men vi har et par senger, en do, en gjeng kattunger utenfor døra og 1 min gange til stranda – så ekteparet er mer enn fornøyde!

Etter en titt i pungen, type penge, var det på tide å finne en minibank. Vi fant kjapt ut at det var både naivt og talentlaust av oss å anta at stedet med mest turisme på Zanzibar, hadde minibank. Alle minibankene som finnes på øya, var i byen vi nettopp dro fra… Det var bare å bite tenna i det satans sure eple og sette oss i en taxi. Godt vi begge liker å kjøre bil, at det koster lite, at utsikten fra bilvinduet var fantastisk og at det var overskyet (ja, vi prøver å overbevise oss selv om at vår hendelse ikke irriterer oss det minste..).

Enda godt at sjåføren kjørte som om han hadde stjælt både bil, bensin og den muslimske koppen av en hatt han hadde på hodet. Vi har i alle fall lært en ting av dette – vi er dessverre bare mennesker vi og..

– ekteparet

20140416-182032.jpg

20140416-182052.jpg

Hakuna Matata

1000px-Rafiki

Om man har sett Disney´s ”Løvenes Konge”, er man godt rustet til å kommunisere med de lokale i Tanzania. Ramser man opp navna på alt som kryper og går i filmen, kan man nesten være sikker på å ha fullført en setning på Zulu. Det første vi lærte var ”Asante sana” – hvorpå Kaja braste ut med bavianen Rafiki´s sang: ”Asante sana, squash banana.. etc”. ”Rafiki” betyr venn, ”Simba” er løve, ”Jambo” er hei, ”Mambo” er hvordan har du det, og sist men ikke minst ”Hakuna matata” som betyr ingen bekymringer. Man skjønner at man har havnet på riktig plass når Hakuna Matata er en del av det daglige språket!

– Ekteparet

Hakuna-Matata-500x281

Emerson Spice Hotel

I går brukte vi halve dagen på å lete oss frem til Emerson Spice Hotel som ligger midt gamlebyen her i Stone Town. Det betyr smale gater hvor mopeder durer frem og tilbake, små butikker av alle slag og en moske i ny og ne… Men etter lenge og vel fant vi da frem og fikk bestilt bord på hotellets Roof Top Restaurant. Her serveres en 5 retters middag til de heldige gjestene som har fått bord – det er sjelden det er et ledig bord selv nå som det er lav-sesong. Etter alt for mange måltider i Zimbabwe (et land hvor chili er det eneste krydderet som brukes omtrent), var vi mer enn klare til å smake det beste Spice Island hadde å by på. Og vi ble ikke skuffet…! Det ble kaviar, fersk hummer, hvitløk, fisk i kokossaus, tandori kylling og en hel del annet med alt for fine navn til at vi klarer å huske dem – alt til den nette sum av 540 kroner… En ting er sikkert, vi har oppdaget smaksløker vi ikke viste vi hadde! I løpet av måltidet kom vi frem til at verdens beste jobb må være å være matanmelder – så dette er nok vårt kall. Det var ikke lett for oss å oppføre oss dannet i over 2 timer, da vi somregel raper, slafser og fiser mens vi trøkker i oss med begge henda – men vi klarte å holde begge føtter ute av salaten.

z213 z214 z215 z216zmatz217Det har vært en lang dag – så det er nok ikke lenge før ekteparet treffer puta.. I morgen pakker vi og drar nordover mot flere hvite strender, klare for å bo i sjøen med en temp på rundt 28 grader… Livet dere, livet… #denfølelsen #lykke

– Ekteparet