Sikker på at dere ikke er lesbiske?

Nei dessverre, dette er ikke et ”vi kommer ut av skapet” innlegg som så mange sitter og venter på. Vi kommer verken til å komme ut av skap, kommoder, nattbord eller skuffer på lang tid. Det er ikke få ganger jeg/vi har blitt spurt om ikke vi har funnet denne sagnomsuste kjærligheten i hverandre.

– Sikker på at dere ikke er lesbiske?
– Nei, vi er ikke det..
– Jammen, hvis dere var det, så hadde jo det vært helt greit!
– Men vi er ikke det..
– Men altså, HVIS dere var det, så hadde jo ikke det gjort noe!

Herregud, om det hadde vært så lett så hadde vi jo allerede vært gift (altså, på offisielt, lovlig vis)! Er det noe vi skulle ønske vi var, så er det jo en fabulous gay guy. Dessverre er vi begge alt for glade i hardbarka mannfolk med hår på både bryst og tær (no offence, men Kaja har ikke så mye av det). Det er jo klart folk stusser når man har en så god venn som Kaja og jeg har i hverandre. Det kan jo virkelig ikke bare være et vanlig vennskap? Men hva pokker anser folk for å være et vanlig vennskap da?

”Haha, herregud.. Dere gjør jo ALT sammen dere!”
Ja, hvorfor i all verden skulle vi ikke gjort det? Er det ikke normalt å ville oppleve livets unge og glade dager sammen med sin bedre halvdel? Og vil man ikke det.. Hvor jævla gode venner er man egentlig da?

Når vi sier vi aldri har kranglet før i vårt åtte år lange vennskap (med unntak av den ene gangen i søvne), får folk halvveis hjertestans og kan ikke skjønne hvordan DET er mulig. Vel, vi har en sånn greie at vi sier ifra når den andre plager ræva av oss, blow off the steam and get over it. Hvor gode venner er man om man ikke engang klarer å si ifra til hverandre?

Våre overnattinger er ikke en rosa drøm med putekrig i hotpants og bh hvor vi gir hverandre nattaklem og sier at vi er så glade i hverandre. Er vi i det gode laget, mumler vi kanskje et ”natta” i svære t-skjorter og pysjbukser, sminkeløse og jævlige – før vi (les: Mina) slipper en fis og begge sikler og snorker inn i puta. Vår kjærlighet blir vist i det vannglasset den ene gidder å hente til den andre, den som slår av lyset ved leggetid eller den som sier at ”du kan ta den siste sjokoladen du”. En ekte venn er den som ser på et barnebilde av sin venninne og utbryter: det er det jævligste jeg har sett!! DET er et sant vennskap det.

Dette ble kanskje veldig aggressivt.. Men det jeg ville frem til er denne artikkelen skrevet av Janne Formoe som jeg kom over her om dagen. ”Kona mi og jeg” heter den – godt flere har skjønt det! Her forteller hun om sitt forhold til sin beste venninne, at de ofte overnatter hos hverandre med og uten barn, ringes kl 07 om morgenen for å diskutere drittbleier og andre livsomveltende temaer (du kan jo bare prøve å ringe meg kl 07 om morgenen, Kaja..). Nå har vi jo ikke helt kommet til stadiet med kids, men vi har blitt enige om at den dagen tragedien må skje, så skal vi hvert fall gå gjennom det sammen. Rett og slett fordi vi ikke kommer til å tåle trynet på hverandre om den ene er gravid og ikke snakker om annet, mens den andre ikke er det. Deretter skal vi jo selvsagt ansette et par aupairer hver, eller eventuelt ha en hjemmeværende ektemann.

Jeg synes det er på sin plass at dette temaet blir mer belyst. Enten må folk skaffe seg bedre venner, eller finne seg et eget skap å krabbe inn i. Skål til alle dere ”ektepar” der ute, og takk til Janne Formoe – du er vår helt.

IMG_0566
IMG_0926

IMG_3771
IMG_3814

– Ekteparet

Under bøljan blå!

Det tok oss bare 5 uker etter hjemkomst – men endelig har vi fått fremkalt bildene fra dykketuren vår. Det er på grensen til abstrakt kunst vil vi påstå! Uklarheter, en finger eller tre forran linsa og et par sjokka motiver med maske – det kan ikke bli bedre enn dette!

DSC_0773

DSC_0793 DSC_0792 DSC_0791 DSC_0789 DSC_0788 DSC_0786 DSC_0785 DSC_0784 DSC_0783 DSC_0782 DSC_0781 DSC_0779 DSC_0777 DSC_0776 Gøy var det! Tror dere faktisk kan se lettelsen etter vi fikk lettet på trykket i blæra… Ah, det var tider…

– Ekteparet