Hvem sa det var kjipt å være døv?

Jeg ser på meg selv som en sindig og avbalansert person – det vil si med mindre du smatter når du eter, sier shino eller legger de 29 en-kronene dine på disken to cm fra min utstrakte hånd. Gjør du en eller flere av disse, så har jeg mest lyst til å dytte deg utenfor Preikestolen og telle sekunder til jeg hører plasket… Men utenom det er jeg rolig som skjæra på tunet som de sier! (Les: ikke innlagt på mentalsykehus, helt ennå iallfall)

Men til og med roligheter som meg selv har grenser. Min går ved radioreklamer… Jeg har en ikke videre moderne bil, og Torhild kan kun gi meg radio, på jobb er det radio og på kjøkkenet er det eneste mulighet. Så jeg holder meg så ofte jeg kan til P3 som ikke har reklamer, men det er ikke alltid et alternativ, og da beveger jeg meg ut i ukjent territorie og radioreklamene kan angripe!
Det er to varianter – de morsomme og de som synger morsomme tekster. Problemet er at ingen av delene er morsomme, men får deg heller til å fundere på hvilket redskap innen for rekkevidde som du fortest kan pirke ut trommehinnene med. Right Price Tiles velger å gå veien ved å late som om noen har ringt feil – og dette er sikkert noe mange kjenner seg igjen i, hvem ringer vel dit på eget initiativ? Garderobemannen kan for min del bygge et walk in closet, gå inn og aldri komme ut igjen. Det er en overflod av ord som «stilig», «rått» og «tøft», og dialekter kastes rundt i håp om mest mulig forvirring. Engelsk brukes også, på godt norsk selvfølgelig… De reklamene som får meg til å stoppe bilen i oppoverbakke, løpe ut og legge meg bak hjula ide Torhild ruller bakover – det er de som synger tekstene sine. Ali Kaffe som kurerer gruff er skrekkeksempelet på dette – gruff kurerer det kanskje, men la oss huske at det påfører magesår!
Jeg vet ikke helt hva slags poeng jeg ville komme til, men jeg trengte bare å få uttrygt min frustrasjon over totalt talentlause reklameskapere… Dagens leksjon – aldri, aldri prøve å selge noe ved å synge det…

– Keijei

Ali Kaffe Kurerer Gruff

Av alle ting…

I dag har vi vært på museum! Ja, du leste rett: museum… To stykker til og med!

Birgitte er jo kjent for å være en ganske rastløs sjel, selv beskriver hun situasjonen vi befinner oss i slik: «Det e det som er så kjedelig, æ har så sykt mye mer enn dokker å gi!» Dermed var det klart for dagens utflukt som ble Tromsø museum. Men det viste seg at når vi endelig kom dit, Birgitte endelig hadde klart å bestemme seg hvor vi skulle dra – så var det ti minutter igjen av åpningstiden… En hyggelig dame slapp oss fortsatt inn, så vi fikk løpt rundt og fått en museumsopplevelse på speed. Vi var ikke veldig kjappe i vendingene selv i dag, men Birga tok ansvar og ledet ekspedisjonen. 
«Kom igjen no, det er ingen tid å miste!» 
«Her e same avdelinga – sånn bodde vi før, det var fette kaldt om vintern, men vi gjorde det beste vi kunne. Der borte sitter onkelen min, og her kan dokker se klærna som æ og mamma har mekka. OK – vi må videre!» Litt kunstnerisk friheter må være lov…
   

   

Siden dette besøket ble relativt kort, så tok vi en tur til Polar Museumet også. Her fikk vi hjertet i halsen da en av utstillingsdukkene viste seg å være en fullt levende turist… En feil de beste kunne gjort, selv om den fargerike jakka og iphonen var tegn vi burde oppfatter. Mina benyttes enhver anledning til å ta på alt av utstoppet dyr, men ikke før hun hadde kastet et skarpt blikk rundt seg for å sjekke at kysten var klar. Det var masse bilder der, en haug av bøker, selskinn og en menneskeliknende Bjørn – og det var vel egentlig det vi fikk med oss. «Hvem var han igjen?» «Husker ikke, han gikk vel til en eller annen pol da, siden han er her…» Vi har ikke blitt så mye smartere med andre ord.
Nå får Birgitte og Mina litt utløp for sårt savna spooning mens de tar seg en kjapp PN – Keijei klarer seg fint på madrassen i stua…
– Ekteparet

Ut på vift 

  

Vi er samlet igjen! Det har snart gått hele to år siden vi sist besøkte vår helt egne, gale og høylytte same – så da fant vi ut at det var på høy tid med en ny tur til Tromsø og Birgitte!

Sist dukka hun opp på flyplassen i superundertøy og slippers, men i år gadd ho ikke dukke opp en gang.. Det viste seg at ho brukte tiden på å rydde og lage mat til oss, så da ble det med en gang godkjent. Det tok ikke lang tid før vi var inne i de vante rollene: Mina støvsuger i skrivende stund, Keijei stekte pizzan i natt og Birgitte benytter enhver anledning til å trøkke Kajas selvbilde ned i søla… Ah, livet dere!
Det ble en tur til toppen av fjellheisen, vi måtte benytte den ene dagen med fint vær – og vi syntes generelt det er godt å få unnagjort disse obligatoriske kulturelle tingene først som sist, så vi kan bruke resten av tiden med vannpipa og noe godt i glasset. Birgitte viste oss også hvor hun bodde på bildet, men hud er jo ikke så flink til å lese kart, så fet ble en noe vag utpekelse…
Etter om denne flotte utsikten satt vi kursen tilbake til Birgas Crib hvor vi fant nevnte glass med gode ting i. Det ble en livlig kveld som endte opp med brannmannsløft og rulling på asfalten – som kveldene våre ofte gjør.. I dag føler vi oss som tre traktorsjåførerer som Birgitte så pent sa det! Nå venter en koselig kafé, så vi må bounce!
– ekteparet + samen
  

  

  

   

PS: sjekk den gaven dama hadde fiksa til oss! Våre helt egne øl! Disse blir med hjem på peishylla!

   

 

Det verste jeg vet

Hvor ofte sier du ”det er det verste jeg vet”? For min del har jeg funnet ut at det er en godt brukt frase i hverdagen. Jeg har også funnet ut at terskelen er ganske lav når det kommer til dette utsagnet, og som regel omfatter det såkalte first world problems eller generell latskap. La meg komme med noen eksempler.

Det verste jeg vet er å gå flere ganger. Her snakker jeg altså om når man for eksempel skal gå fra kjøkkenet og inn i stua med en tallerken, et glass, en kaffekopp, mobilen, snusboksen og en melkekartong. Det er jo faen ikke snakk om å ta flere turer for å få med seg alt, selv om det er en distanse på 6 meter. Man bruker lenger tid på å finne ut hvordan man skal klare å bære alt, enn det hadde gjort å 5 turer frem og tilbake.

Det verste jeg vet er å våkne og oppdage at mobilen ikke har stått i laderen over natta. Du våkner opp med 7% strøm og panikken hagler gjennom deg. Tankene begynner å surre: Hvordan i helvete skal jeg overleve dagen uten telefonen? Hvordan skal jeg få ladet den? Hva skal jeg se på mens jeg spiser frokost? Hva skal jeg spille musikk fra når jeg kjører bil? Nå må jeg i tillegg pakke med laderen, stress!

Det verste jeg vet er når dopapiret er hengt feil vei. Altså, faen heller. Er det vanskelig å henge den fordømte rullen med papiret utover? Verdifulle sekunder av ditt liv blir brukt til å rydde opp etter andres feiltrinn. Du har jo tross alt så jævla mye annet å finne på mens du sitter der og fyller skåla.

Det verste jeg vet er når du etter å ha tatt på deg sokkene, kjenner at det ligger en liten stein der, eller at et hårstrå surrer seg rundt tåa. Du må gå rundt å kjenne på dette, irritere deg noe grenseløst og ikke klare å fokusere på annet. Men å ta av seg skoa for å fjerne det? Ikke pokker.

Det verste jeg vet er når andre har smurt seg ei skive med nugatti eller smør, og kliner restene på kniven av på kanten av boksen. Om du er en av disse personene – skjerp deg, din forbanna gris! Greit nok at skiva mi praktisk talt er en sammensetning av smuler, men jeg blir kvalm bare av tanken på å få andres nesten-brukte nugatti med smuler i på skiva mi.

Og mens vi er inne på smør – det verste jeg vet er når smør som IKKE SKAL STÅ I KJØLESKAPET nettopp blir satt i kjøleskapet. Det er som å smøre betong på brødskiva, og du ender opp med en stor klatt smør midt på skiva. Om man så prøver å smøre denne klatten utover, blir brødskiva demontert og brødstoffet blir skrellet av. Da er det like før tallerken, glass og den jævla smørpakka går ut/i vinduet.

Det verste jeg vet er å fylle bensin. Kan dere tenke dere noe så kjedelig? Bensinmåleren skal helst være tre dagers forbruk etter at viseren står på den røde linja, før jeg gidder å brenne inn på en bensinstasjon, irritert og forferdet over at jeg må gjøre en slik pervers oppgave.

Det verste jeg vet er når man har lagt seg til i senga, men oppdager at man har glemt å slå av lyset. Istedenfor å reise seg opp med det samme og få det unnagjort, ligger man der og kvier seg så lenge man orker. Du prøver så godt du kan for å sovne. Hvem er det du prøver å lure? Innerst inne vet man at man faktisk må opp å slå av det forbanna lyset. Klappesensor skal absolutt innføres i mitt fremtidige hus!

Det verste jeg vet er når man står i dusjen, gjennomvåt og klar for å shamponere inn håret, og oppdager at flaska er tom. For det første; hvem faen har satt den tilbake når den likevel er tom? For det andre; det var helt sikkert deg selv, fordi du ikke gadd å gjøre det. Så da må man bite i det sure eplet, gå ut i kulda, væte til hele badet, risikere en brekt lårhals og hente en ny shampo.

Det verste jeg vet er når man har en notification på en hvilken som helst app på telefonen. Den bare står der og lyser at det er noe du har gått glipp av. Og selv om du vet at du ikke har gått glipp av en dritt, må den fjernes fort som faen! Det gjør meg vondt innerst i sjelen når jeg ser folk som har 635 notifications på mailen. Da tenker jeg; hvordan klarer du å leve med deg selv?

Det verste jeg vet er når man tror man har fri, men får en telefon om man kan komme på jobb. Jeg har som regel ikke en dritt på tapeten (både metaforisk og bokstavelig) annet enn en avslappende kveld hjemme. Men når man først er innstilt på det, så virker det som om en hel verden går under når man ser det ringer fra jobb.

Det verste jeg vet er når folk ikke blinker. Her er jeg for dødsstraff eller i det minste livstid for de som unnlater seg å blinke i trafikken. Koster det deg virkelig mye? For min del koster det meg satans viktige sekunder av livet som jeg heller må sitte å vente, fordi DU ikke blinket. Ikke nok med det, hjertepumpa setter i gang, nye banneord blir oppfunnet og irritasjonen kan vare opptil flere minutter. Det er rett og slett ikke sunt.

Det verste jeg vet er å se amerikanske filmer/serier hvor de har skoa på seg innendørs. Fortell meg EN god grunn til det? Ikke er det behagelig, og det er så visst ikke renslig og.. ja.. der stoppet vel mine argumenter. Men hvem faen legger seg i senga med skoa på da? Sko du har vasset med i uteliggerpiss, søppel og skit? Det er ikke ofte mine husmorsgener kicker inn, men i dette tilfellet gjør de tydeligvis det.

Det verste jeg vet er Facebook-statuser fra mødre som legger ut i det vide og brede om fargen på ungens dritt, at den er syk, at den er så søt når den får sin første tann (de er kanskje søte når alle tennene er ute (i en alder av 24), men NÅR de får tennene kan jeg si deg at de er alt annet enn søte), osv. Tenk over det. Du har kanskje 500 såkalte ”venner” på Facebook, hvor 10 av dem er nærmeste familie/venner som faktisk bryr seg. Ingen andre bryr seg. Punktum.

Listen er veldig mye lenger, men dette får holde i første omgang. Som dere ser så kan livet være ganske så hardt. Noen som kjenner seg igjen i noe av dette?

– Mini

Paul Walker

Datoen var 30. november, 2013. Dagen da et av verdens vakreste mennesker forlot oss så alt for brått. Mannen jeg hadde sett så opp til, ledd sammen med og grått sammen med. En mann jeg satt øverst på min ”Top 10 smokin´ hot guys” liste (and lets be honest, det skal jævla mye til for å toppe den). For å sitere min svigerinne: ”Hvis du ikke kjenner det kiler litt i eggstokkene av han der, så er det noe som ikke stemmer”. Jeg snakker selvsagt om Paul Walker.

Nyheten ble brakt til meg av Kaja, på en litt omtåket dagen derpå i Afrika (en helt vanlig dag på den tiden der altså).
Kaja: Mina..? Paul Walker er død..
Jeg kunne ikke tro mine egne ører, eller noen andres, for den saks skyld. Jeg var knust, forvirret, i fornektelse og kvalmen steg i brystet. Det var andre tilstede i rommet, så jeg kunne ikke legge meg ned i fosterstilling og hulke som en drittunge som ikke får is på butikken. Skulle jo trodd jeg var en nær venn (helst elskerinne) av fyren..

Paul-Walker-Cute-Smiling-HD-Desktop-Wallpaper
Det er i slike stunder man får fastslått at det ikke finnes noen gud. Og om det gjør det, så skal jeg jaggu be han reise til helvete den dagen jeg møter´n.

Den siste Fast & Furious filmen ble sett på kino, og vi var forberedt med snytepapir og sminkeløst tryne. Det er ikke ofte vi hulker høylytt av filmer, men bevare meg vel, her lot vi slusene åpne seg. De som ikke feller en liten tåre eller i alle fall får litt ”rusk” i øyet av dette er ikke menneskelige.

Dette skrev hans gode venn Vin Diesel kort tid etter ulykken, da han dro for å besøke familien til Paul:
”His mother hugged me and said I am so sorry… I said sorry? You’re the mother who lost a son?… She said yes, but you lost your other half…”
*Henter badehåndkle og tørker tryne*

Hvil i fred, kjære Paul Walker.