Voksen..? Faen ta da…

Først ble jeg husmor – nå tror jeg faenma jeg har blitt voksen også…

Jeg har hørt rykter fra mange, advarsler – men jeg har alltid vært sikker i min sak at det ville ikke skje meg… Helt til i dag.

Det sies av disse mange at når man flytter for seg selv og får egen leilighet, så blir man først og fremst blakk. Check! Men grunnen til at lommeboka har mista formene er ikke bare studentfester og ”et par øl” på en torsdag… Man skal liksom prioritere annerledes, tenke praktisk og alt sånt som voksne gjør. Greit, leiligheten skal ikke se ut som en afrikans jordhytte – men jeg har levd med to tallerkener, en halv stekeplate og uten varmtvann ganske lenge, så kravstor er jeg ikke. Kun det nødvendige, les: et bredt utvalg av vin-, øl, og drinkglass og et par kjeler. Nåvel…

Dere kan se for dere sjokket som slo meg i dag når jeg på vei hjem fra byen fant ut at det eneste jeg hadde kjøpt var nye puter til sofaen. Etter en rask tur tilbake i arkivet konkluderte jeg med at de to forrige shopping-turene mine hadde resultert i rivjern, kjevle og komfortable sko… ”Shopping” var vel å overdrive. Skammen bredte seg i kroppen og det var like før jeg snudde å bytta alle varene i noe totalt bortkastet som boil-in-bag pasta eller en neonrosa gummibåt, komplett med hoppeslott… Men etter litt kom jeg på at vi hadde pasta, og at gummibåten mest sannsynlig ikke ville få plass inn døra en gang – flere av disse voksne tankene! Når ble jeg en slik ansvarlig voksen? Et sted mellom pepperkakehusa og rebusløpa var jeg blitt for gammel til å kjevle ut pizza’n med en halvfull morganflaske… At halve klassen så på meg i går som om jeg var en marsboer fordi jeg viste hvordan man lager tomatsuppe fra bunn, hjalp ikke veldig. Godt jeg ikke nevnte at jeg kan lage smør og rømme også…

Kanskje det har blitt folk, type kvinn, av meg også. Uansett – putene blei bra da! (Herregud, hva skjer her…)

  
Får akutt behov for matkrig eller å lage hytte i stua – men så kommer jeg på hvor mye som må ryddes etterpå… Hvordan har dere levd i denne kalde, fantasiløse og grusomme verden i så mange år?! Skjønner godt at man må kjøpe nye puter i ny og ne…

– Keijei (eller må jeg bare hete Kaja nå kanskje..? Take me back!!)

Foreleseren fra helvete

Faget Makroøkonomi er noe jeg for så vidt har gledet meg til – nemlig læren som omhandler nasjonale og internasjonale økonomiske sammenhenger. Det er et nokså tungt fag, men jeg tenkte (ubrukelig og naiv som jeg er) at foreleseren måtte jo være rimelig bra, med tanke på at jeg går et studium i en av Norges største studentbyer.

Men det stemte jo absolutt IKKE på en såkalt prikk. Det var så langt fra sannheten som man over hode kommer. Det var som å håpe på et gourmetmåltid, men å bli servert en tre-dagers gammel svett bagett uten majones og en halv skinkeskive. Nei, vent. UTEN skinka også.

Der satt jeg med glorien tent over hode, pennen i hånden, notatblokka åpen og klar for å suge til meg all den kunnskapen jeg kunne få. Inn kommer en grå, sliten, sammenkrøket og underkuet gubbejævel som rettet blikket kun en vei – og det var ned i gulvet. Nåvel, et klassisk eksempel på en foreleser, tenkte jeg, mens motet fortsatt var på topp.

Men så. Ja, så åpnet han kjeften. Noe som gjorde at også jeg åpnet kjeften. Det vil si, musklene i tryne mitt ble såpass lammet at haka traff pulten, tunga falt ut, og øynene holdt på å sprette ut og treffe pennalhuset til hun som satt foran meg. La meg prøve å beskrive denne åndssvake mannen med de få fattige ordene jeg har til rådighet.

Hver eneste setning ble startet med en høy og klar stemme, som etter få sekunder endte opp i en grøt av mumling og uforstående ord. Dialekten hans var vanskelig og både tid- og stedfeste, og var som en bakgårdsmix av Norges sosiolekter, dialekter og andre lekter. En noe uheldig talefeil, type lesping, gjorde ikke saken enklere. Selvsagt skulle han absolutt dra inn et eksempel med et ord som inneholdt flest mulige S´er – nemlig ”stressless”. Plutselig snakket han om en film som var umåtelig bra, og brukte et kvarter av forelesningen på det. Et kvarter av livet mitt jeg aldri vil få tilbake. Powerpoint fremvisning var tydeligvis ikke oppfunnet i 1893, og derav ikke noe han hadde lært seg. Men overheaden fikk heller kjørt seg, mens han la skriveark på den og skrev ned hvert bidige ord han sa. Det ble på en måte en forelesning i sakte film. Som om ikke det var nok, så skrev han på den mest perverse målformen, som kødden Ivar Aasen har ødelagt livet til så mange mennesker med; Nynorsk.

Jeg kikket måpende rundt meg for å se om noen av de andre også revurderte sin eksistens, eller i det minste satt med en pistol inn i kjeften eller bandt seg ei renneløkke. Men neida, alle noterte så både blekk og svette sprutet. Er det kun jeg som kjenner igjen en kisteferdig, talentløs stakkar når jeg ser en?

En får i det minste prøve å holde motet oppe og krysse fingrene for at jeg består. Ellers kan jo en stram dram på innerlomma også gjøre situasjonen noe lysere.

– Mini

Har det blitt husmor av meg også…?

Etter noen hektiske dager valgte jeg etter veldig kort betenkningstid å bruke drøye ti timer foran tv’n etter en kjapp tur på skolen i går… Sons of Anarchy rullet over skjermen, tepper og puter lå i alle hjørner av stua og jeg fikk testet ut ca 97% av alle tv-tittingstillinger som sofaen tilbyr – og det var ingen mama Fjeld som lurer på «hva har så du tenkt å gjøre i dag daaa!?»! Halvveis uti denne fantastiske ettermiddagen, etter en liten PN, ble det torsk og ertepure på tallerken, før Jax fortsatte å skyte, kutte, stikke og ellers mishandle de fleste som stakk trynet innom skjermen – livet smilte!

Dette resulterte i at jeg våknet til fridagen min i dag med et lite stikk av dårlig samvittighet etter lite produktivitet dagen før. Siden jeg ikke følte veldig for å åpne bøkene, så måtte jeg bli kreativ. Dermed ble leiligheten satt på hode (les: ryddet), støvsuger, mopp, klut, bøtte, såpe og nal føyk gjennom rom etter rom og forfriskende luft fylte alle krinker og kroker. Klessvasken ble hengt ut i det vakre solskinnet, og ide Mini vandret inn døren etter skoletid var jaggu deigen til runde to med fylte horn ferdig og sto til heving. 

    
   
Det har vært mye prat her om mine manglende husmorsevner – men mine kjære venner, jeg tror tvilernes tid er forbi. Altså – Mina har ikke en gang tatt frem støvsugeren for å ta de smulene jeg glemte (les: jeg har ikke glemt noen)! Om ikke det var bevis nok, så har min kjære søster vurdert å ansette meg som vaskehjelp og mamma uttalte at hun var «IMPONERT» – tidligere har hun uttrykt overraskelse og sterk tvil over at det faktisk har vært meg som har vasket… Kanskje det faktisk har blitt husmor av meg også..?

Er det ikke deilig med en slik støttende og tillitsfull krets med familie og venner..? Nåvel – jeg utnyttet deres kritiske neser ganske mange år nå, så da er det vel bare å dra opp ermene og hjelpe til i tiden fremover… Velkommen til voksenlivet!

– Husmor Keijei

Der postmannen bor..

I helgen tok vi en tur til Røros med familien Solbakken – noe som alltid er en trivelig affære. Det ble taco, gamle kjente og alias til sola spratt, kan det bli bedre enn det? Ja – det kan faktisk det!
Lenge har leiligheten til Kåre Eyolf Olsen jr. vært en myte, et sagnomsust sted – som ligger en eller annen plass på Røros… Og nå var tiden kommet for å finne den. 

 
 Etter et par søk i NRKs arkiver kunne vi fastslå at huset var lyst med mørkerøde karmer. Keijei fikk omtrent mentalt sammenbrudd da hun kjente igjen hjørnet hvor de overfylte søppelkassene sto – og ikke lenger etterpå fant vi vinduet hvor Selma gang på gang prøvde å flørte med en heller sosialt hemmet postmann (hvorfor er det virkelig ingen som skjønner…) 

   
En barndomsdrøm har gått i oppfyllelse – nå er det bare å finne selve Blåfjell, så kan jeg dø lykkelig.

– Ektrparet

TV er ingen menneskerett..

Først må vi beklage lite oppdateringer, men vi har hatt litt av hvert å finne på.. Men det skal bli bedre, spesielt siden vi har fått ennå en fan (ja, vi snakker om deg Berit) som venter på nyheter med hjertet i halsen… 
Hverdagen har slått inn og skolebøker ligger slengt over hele leiligheten. Bussrutene kjenner vi som vår egen baklomme (nåvel) og mattilbudene er det som bestemmer middagen. Vi føler oss veldig som studenter. Så da sitter vi her da, med en øl og ser på tv – tar oss en velfortjent pause… Ganske normalt tenker du kanskje – at du kunne ta så feil..

At vi kan se på tv er virkelig ingen selvfølgelighet! Selv har jeg aldri vært noen ekspert på området, til tross for at jeg er teknisk ansvarlig – det sier vel kanskje mer om Mina enn meg selv. Uansett, tv måtte vi ha her i Trondheim, men jeg var ikke veldig gira på å punge ut i dyre dommer – ølen er nemlig ikke så billig på Solsiden. Finn – mulighetenes marked ble løsningen. Unnskyld, sa jeg løsningen? Jeg mente selvfølgelig starten på uante mengder med problemer… Her fant jeg en fin tv, 40 tommer og Shit Shit som jeg ikke kan en dritt av – til en pris som passet min anorektiker av en lommebok ypperlig! Tut og kjør – Keijei lånte bil og suste opp Trondheims verste bakke for å møte selgeren. Tv’n så fin ut den – bildet var nå der de fem minuttene jeg brukte på å snakke med Hugo (selger, ikke bikkja til fotballfrue), så enkelt og greit blei den stabla inn i baksetet. Jeg takket og bukket før jeg satt kursen hjem hvor jeg egenhendig manøvrerte kassa inn i leiligheten mens bilen sto tvilsomt parkert i en meget skeptisk «lukeparkering»… Av sted bar det igjen for å levere den lånte bilen – og etter mye om og men kunne jeg endelig sette opp det siste som leiligheten trengte. Der satt jeg å så på Odd knuse Dortmund, tok meg en etterlengtet øl og tenkte at når til og med jeg følger med på fotball så er det noe alvorlig galt… Det var det… 

Lenge før verden ble normal og Odd blei feid av banen, så så ikke jeg lenger på fotball, men heller noe som minnet om en velkjent snøstorm på 95% av skjermen. Det var bare å få Hugo på tråden, for jeg hadde kanskje fløtta på kassa selv – men jeg hadde da ikke latt den henge etter bilen ned den berømte bakken noe kvaliteten på bildet antydet. Men du gjettet det kanskje, Hugo hadde ikke så lett for å ta telefonen han. Dagene snegler seg forbi, de ubesvarte telefonene og meldingene ble flere og flere, helt til pappa Fjeld tok røret og endelig fikk et svar. Han «skjønte jo godt» at jeg ikke ville ha den tv’n da – så avtaler ble gjort, penger ble levert tilbake og en uke for sent klarte fyren å dukke opp for å hente skranglekassa.. 

Keijeis humør var på bunn. Det var ikke snakk om noen flere «muligheter» på «mulighetens marked», så i dag tok Mini og Keijei turen til Lade for å kjøpe et som svei litt mer i lommeboka, men til gjengjeld ga litt mindre magesår. Og tv ble det – til en bedre penge enn antatt og vi fikk oss nesten ny bestevenn på turen også. Hjem igjen bar det på bussen med tv’n godt pakka inn… Det var ikke før vi satt å trøkte i oss dagens høydepunkt (middag) at Keijei fikk en Mail – tror du faen ikke kontrollen lå igjen i butikken!? Noen der oppe (mest sannsynlig der nede) ønsker av en eller annen grunn at jeg ikke skal se på tv! Mens magesåra gravde seg dypere og dypere var det bare en ting å gjøre – hoppe på bussen og forberede seg på å gå Trondheims lengste slette…. To ganger… Selv om mannen tilba seg å skyte noen, så avverget jeg dette – jeg ser på det som dagens gode gjerning…

I skrivende stund klarer vi ikke velge hva vi skal sette på av Netflix’s mange valgmuligheter. Det skulle bare mangle at internettet ble koblet til på første forsøk og at det allerede sto en kald øl i kjøleskapet som var klar til feiring. Endelig kan også vi innta sofaen hver gang 71 Grader Nord ruller over skjermen. Livet smiler – bank i bordet (med min tekniske flaks så slår det vel ned her i løpet av uken…) 

  – Keijei

PS: Godt vi kan sette på pause, for her lages det fylte horn til niste mellom slagene! Slapp av, jeg kommer på ingen måte til å dele oppskriften, men jeg vil påpeke at det også har blitt introdusert en ny rett i huset til middag – grønnsaksgrateng. Heller ikke denne oppskriften vil bli delt… Føler bare at litt husmor-poeng er på sin plass! Til Keijei altså, det eneste Mini har gjort er å sende dette bilde..