Du vet du er student når…

Nå nærmer det seg eksamen, depresjoner, bipolar oppførsel og generell nedgang i selvtilliten. Hendelser dukker ofte opp – og mange av dem blir rettferdiggjort av det faktum at vi er studenter..

Du vet du er student når…

… du har så mye å gjøre og lese på at du mister alt mot, og heller legger deg til å sove igjen.12325177_10156299248000182_564811973_n… du ikke har dusja på 5 dager, fordi du lever på kontorstolen foran pulten. Hva er da vitsen, om ingen verken skal se eller lukte på deg?? Ufrivillige miljøaktivister har vi blitt.

… dere tester ut frisøryrket og klipper hverandre med kjøkkensaksa. Hvor vanskelig kan det være?

… kjøleskapet inneholder 90% alkohol og 10% mat.12311998_10156299247420182_1786712252_n… den høyeste lykkefølelsen kommer når foreldre fyller opp skapene med mat.

… all julepynten du har er noen snøkrystaller klippet ut av papir. (Her høres det ut som en dårlig ting – snøkrystallene mine (Kaja) er epic! Lages på bestilling, ekstremt dyre selvfølgelig…) 12309438_10156299217065182_1517698601_n… du begynner og grine hver gang du hører en julesang, fordi du aldri har gledet deg så mye til jul med familien (og fulle matskap).

… du stjeler krydder fra bordene på Egon restaurant (vårt kvernsalt var nesten tomt, og når man betaler 40 kr for en svart kaffe skulle det faenmeg bare mangle å få litt salt på kjøpet).12244187_10156299247485182_121639539_n… du tar med deg så mange Heinz ketchup-poser fra Burger King som du overhode klarer å bære med deg. Å spise på Burger King har vi råd til, men ikke å kjøpe en ny ketchupflaske – det handler om prioriteringer!

… det du ser mest frem til i livet er å kunne la hjernen dra på ferie, kaste vekkerklokka til helvete, ta så mange powernaps om dagen som man bare gidder – uten å få dårlig samvittighet.

… du finner 30,- i jakkelomma, føler deg som en millionær og feirer med å ta tre øl på en bar.12309414_10156299247400182_1092140004_n… du i midten av hver måned spør deg selv: why is there so much month left at the end of my money?

– Kaja og Mina

Mina, min ”gode venn”…

Mina og jeg er jo gode venner som dere sikkert har fått med dere. Det var egentlig som om noen slo på en bryter for noen år siden, og etterpå har vi hengt sammen som erteris konstant. Vi har gått i klasse sammen, bodd sammen, reist sammen og generelt brukt de ledige minuttene sammen. Noen ganger får jeg følelsen av at det er en mening bak vårt vennskap… nesten som om noen andre har en finger med i spillet – tilrettelagt det hele. Ja, jeg må innrømme at jeg har lurt på om Mina egentlig er min støttekontakt.

Mange mener vel kanskje at slike tanker i seg selv gjør at jeg kvalifiserer til å ha en støttekontakt – og det kan jeg vel være enig i. Men bare sjekk detta litt…

Mina ble rolig introdusert for meg på videregående. Over natten var vi nesten blitt bestevenner, og hang sammen hele tiden. Bestevenner, eller var det noen som begynte å sende lønninger for at Mina skulle ”holde meg med selskap”? Vi flyttet inn sammen i et hus som vi brukte i ukedagene, mens jeg dro hjem i helgene. Var dette en form for avlastning for mine foreldre? Jeg har også tilbrakt mange helger hos Solbakken, en gjeng som er kjent for å ha hjerterom og tidligere har fungert som avlasterfamilie. Tilfeldigheter? Da jeg satt av sted på min jorden-rundt-reise, hvem andre enn Mina var det som fulgte meg det første steget på vegen? Vil jeg finne trynet hennes godt kamuflert langt i bakgrunn på et av de mange bildene fra turen? Selv om ikke Mina ble med meg til Oslo, så viste det seg jo snart at jeg skulle komme tilbake til Siljan, og de praktiske detaljene ble med en gang mye enklere. Hun fortalte meg at hun tok en utdanning i Internasjonal Markedsføring – men jeg har aldri sett en markedsføringsbok når jeg tenker meg om. På den andre siden er Mina ufattelig flink til å lytte, la personer komme frem til målet på egen hånd og opptrer støttende til så å si alle ideer jeg har som ikke involverer kjøp av hund. Også kjent som kvaliteter man ser etter hos en støttekontakt – lyttende, inspirerende og negativ til at jeg skal ha ansvar for et annet liv.

Hun gir meg også veldig ofte drikke – eller skal jeg si medisin?

 Jeg er ganske sikker på at i 2012 ble det en enormt lønnsøkning hos Frøken Solbakken – for da måtte hun nemlig bli med utallige turer til Zimbabwe. Hun brukte store deler av året langt vekk fra familie og kjære, samt at hun var på jobb 24/7. Her lot hun meg løpe rundt fritt, mens hun kom med innspill som: ”kanskje du skal ta med deg regnjakka Kaja?” og konstant fulgte meg rundt. Det er en grunn til at folk på AP ikke vet hvem som er hvem av oss to – Mina fulgte etter meg i frykt for at jeg skulle forville meg inn til løver og under elefanter. Med en så stor lekeplass ble det rett og slett for mye jobb for Mina, så en avlastning-støttekontakt ble introdusert: Birgitte. Dette funket ikke helt, for Birga fungerte mer som en lekekamerat enn støttekontakt, så det resulterte i at Mina måtte passe på to sett med regnjakker. Etter en stund ble det til og med for mye for gjengen på AP, så de sendte oss til Hippo Creek for at jeg skulle ha en hel lodge til meg selv… Er det tilfeldig at de to frivillige vi hadde skulle bli lærere? Kom de dit ene og alene for å teste tålmodigheten? Snart ble det et for dyrt program å holde meg i Afrika på fulltid, så mine foreldre valgte å ta meg hjem i et år – nå hadde de tross alt hatt avlastning i nesten et par år.

1529742_10151985458727832_1164853970_o393151_10151668809714973_309730284_n copy

Ser dere hvordan hun alltid er like bak meg og holder et øye med hva jeg gjør?

Etter en stund hjemme, men de samme avlastningshelgene hos Solbakken, ble det klart at Trondheim var neste stopp. Også hit skulle Mina bli med. For å ta master. Men hun trengte noen ekstra fag, så rent ”tilfeldig” skulle også hun gå tre år på skole her… Hun forsvinner ut døra et par ganger i uka, men hvordan skal jeg vite om hun drar på skolen eller for å rapportere hvordan den siste uken med meg har vært? Altså, hun sier at hun samarbeider med Ananas og Sang på oppgaver på denne ”skolen” – hvor dum tror du jeg er? Du kan iallfall finne på et par ekte navn så det blir troverdig… I det siste er jeg stygt redd for at jeg har oppført meg litt uforutsigbart. Hun har nemlig barrikadert seg på rommet sitt når jeg er hjemme, men kommer ut en gang i timen for å se at jeg fortsatt ligger på sofaen. Jeg får lov til å lage mat, men hun flyr rundt å rydder etter meg hele tiden. Som om jeg ikke klarer å konsentrere meg om to ting på en gang. Jeg får ikke lov til å vaske før, noe jeg har tatt som en positiv ting. Men i det siste har jeg fått vaske og rydde hele leiligheten selv, mens Mina kommer inn etterpå og sier ”så rent og pent det var her da! Så flink du har vært Kaja!”… Er dette en måte å sakte, men sikkert introdusere meg for et selvstendig liv med bare middels tilsyn? Og så har vi til sist det store spørsmålet – studerer jeg vernepleie, eller blir jeg studert…?

12319645_10153586610330660_451025345_n12312556_10153586612005660_1361260777_n

Er det rart at jeg stiller et par spørsmål? Nå gjenstår det jo bare å se hvor lang tid det tar før jeg sammen med mamma, pappa og Mina må ta ”en liten prat”…

 

– Kaja

Om ulykka skulle være ute

Jeg har tenkt mye på døden nå i disse eksamenstider, og dette med organdonasjon…
Nei, det var en meget dårlig spøk. Realiteten er at jeg nok en gang ble avsporet av Facebook midt oppi studering, intens blyantspissing og kalkulatortasting med såre fingertupper. Opp kom en video om en av de som lever den dag i dag, takket være organdonasjon.

Tja, tenkte jeg for meg selv. Om noen skulle trenge en skrumplever eller et kynisk hjerte står jeg mer enn gjerne til disposisjon, om den tid og mulighet skulle komme. Mitt ønske er uansett å bli brent etter min død (jeg tenker ikke da på i motpolen til himmelen, men å bli kremert). Det er jo bare et pluss at urnen blir litt lettere for de som må frakte meg dit asken skal spres. Så er det jo selvsagt dette andre lille plusset – at det kan redde liv.

”Bli organdonor i dag du også” – lokket de med. Det virket ikke som om det fantes et bedre tidspunkt å gjøre dette på enn akkurat da (hva man klarer å finne på av unnskyldninger når man helst ikke vil studere mer) – og jeg klikket meg inn på nettsiden deres. Der satt jeg, klar for å fylle ut skjemaer og registreringer av alt fra personnummer til bestemors pikenavn før onkelen hennes giftet seg med bussjåførens søster. Men nei da, det skulle visst ikke være så vanskelig – til min store skuffelse. Alt som skulle til var å bruke tre sekunder av ditt liv på å fortelle dine nærmeste at du er organdonor.

Tankene begynte så å svirre i topplokket. Hva om de du har fortalt det til ikke er å få tak i, når det er få sekunder før organene ikke lenger kan brukes? Hva om det er umulig å identifisere personen eller å finne organdonorkortet i lommeboka?
For å være på den sikre siden burde man rope ut ”JEG ER ORGANDONOR” hver gang man går over veien, sykler i trafikken eller sitter på bussen. Bare sånn i tilfelle det skulle skje en ulykke. Man burde dog kanskje revurdere denne handlingen i land som Kina og India – hvor svartebørsen av organer er størst.

Fra spøk til alvor – JEG ER ORGANDONOR. Så vet dere det. Klikker du HER vil du komme til nettsiden med mer informasjon. Gjør noe nyttig for deg du og – fortell dine nærmeste at du er donor.

organ
– Mini

Hysj!

«Jeg er så glad for at du ikke er noe hjemme for tiden…»Alltid hyggelig å få en slik kommentar fra min kjære samboer. Det skal sies at konteksten gjør det hele litt mer innafor. Mini sitter nemlig hele dagen inne i hula si for tiden, med snyteskaftet begravd i bøker, tall og regnestykker.. Og av en eller annen merkelig grunn mener hun at jeg er en form for forstyrrelse når jeg er hjemme! What!? Greit, jeg var innom rommet hennes ca 7 ganger på fem minutter i går kveld, men jeg trengte konsultasjon på julebaksten – og det er faktisk ganske viktig!

Baksten ble meget vellykket, om jeg så må si det selv, og det var kanskje også en «forstyrrelse» når duften av pepperkakekulene snirklet seg inn på rommet hennes… Ho sa ikke nei takk, det er helt sikkert! Heller ikke var hun så vanskelig å be på et glass rødt heller… Men forstyrrende skjønner jeg ikke helt at det er – tydeligvis er jeg den eneste som mener det i leiligheten. Godt at jeg er mer på jobb enn hjemme i disse dager, hvis ikke er det mulig noen hadde strøket på eksamen og lagt skylden på min førjulsglede… Nåvel – la oss alle krysse fingrene for Minis små grå de neste ukene – lykke til!

– Keijei

Second base med Odd

Helgen jeg hadde sett frem til i så lang tid kom da til slutt. Ikke nok med at min kjæreste lillesøster skulle komme på besøk, men vi skulle attpåtil få se vår store helt – Odd Nordstoga!

Etter litt kommunikasjonssvikt mellom flybussen, Sigrid og meg – kom hun seg av et sted til slutt, og jeg fant henne. En ukjent kropp i storbyen pluss ei uten retningssans utgjør tydeligvis ikke det beste resultatet. Det ble i alle fall burger på Graffi, og et par ekstra biffbestikk i veska på vei hjem.

På lørdag tilegnet vi oss ny kunnskap på Vitensenteret (selv om dette helt klart var et sted for de under 10 år), og spankulerte i minusgradene og nysnøen Trondheim hadde å by på. Så var det rett hjem å få spretta en øl fort som faen, og ikke minst ha en liten spa-sesjon for å se best mulig ut for Odd.

12277130_10153576730100660_626012754_n (1)

Konserten var en fryd for kropp og sjel fra begynnelse til slutt. For en mann, for en stemme, for en musikk, og FOR en sjarmør! Vi endte selvsagt opp på første rad, tradisjonen tro. Da det hele var over, ble vi stående igjen i lokalet som to hardbarka groupies og ventet på stjerna. Ikke visste vi at han sto på utsiden og solgte både CD´er, T-skjorter, LP-plater og andre Odd-artikler hele tiden. Da vi endelig skjønte det, var vi ikke seine om å løpe helten vår i møte. Vi fikk forklart at vi også er fra Telemark, og spurte kokett om vi kunne få kysse han på kinnet. En litt pinlig berørt Odd fikk stotret frem: ”Jaudå – sjå der! Her får eg jaggumeg kyss også!”. Livet vårt var dermed komplett.

12272902_10153576729150660_1934374884_n

12286118_10153576730000660_1784955623_n

Det ble et litt tårevått avskjed i dag (i hvert fall for min del). Jeg har blitt så jævla førjulssensitiv i det siste, så en kunne vel ikke regna med mindre.
Nå er det tilbake til det virkelige liv igjen, med ørten eksamener de kommende ukene. Livet kommer til å være hardt i en liten periode, men gulroten i enden er jo å endelig komme ”heim te mor” som Odd så fint sier det ❤

12277997_10153576728625660_1300517922_n
– Mini

These are some of my favorite things…

Det er ikke sjeldent det kommer et utbrudd fra meg – om vi ser på TV, spiser middag eller er ute i byen. Men noen ganger når jeg ser noen av mine favoritt-ting, så må jeg bare uttrykke min ubeherskede glede! Jeg tenkte nå å spre gleden, så la meg ta deg med inn i det koseligste hjørnet av hjernen min…

Bibliotek er noe som står høyt på listen min. Jeg er definisjonen på lesehest, og bare tanken på et helt hus med bøker fra gulv til tak er kanskje mer tiltrekkende enn jeg tør innrømme… Stillheten, lukten, labyrinten av hyller, alle historiene som venter på å bli lest, fortalt og gjenopplevd. Og om hyllene er så høye at de må ha en sånn stige som man dytter på, da kan det nesten ikke bli bedre. Egentlig har jeg et stort ønske om å bli bibliotekar. Jeg ville selvfølgelig hysjet på alle, helst stengt tidlig så jeg kunne ha stedet for meg selv og selvfølgelig fjernet ”ingen mat”-regelen sporenstreks! Det er ingen tvil om at når jeg blir voksen, så skal jeg ha et bibliotek i mitt eget hus – komplett med barglobus og hemmelig rom bak bokhylla…

Wonderful-Home-Library-Of-Library-One-Filled-Free-Hd-1099411-1024x640

Globus er neste på listen – selvfølgelig helst en med skjult bar. Det er noe litt banalt med en globus, den er så liten, men så er verden så stor… Jeg har en forkjærlighet for kart og min kontrollerende retningssans spiller kanskje inn her. Det skal innrømmes at jeg har brukt alt for mange minutter med å titte på alle verdensdelene, snurre globusen og peke med lukkede øyner. På et tidspunkt fungerte den som nattborslampen min, og jeg leste alt fra Harry Potter til Shantaram i blått lys. Men dette er vel ikke et mysterium, jeg lider tross alt av kronisk reisefot – det finnes verre bivirkninger, sånn som tom lommebok…

60002326 classic globe paris-58800

Tog er absolutt det KOSELIGSTE fremkomstmiddelet du finner! Hver gang det dukker opp tog på TV, i sosiale medier eller om vi kjører det til Røros – så dirrer jeg. Om det så er førsteklasse som på Downton Abbey, eller en indisk tralle med et hull til å drite ned gjennom i gulvet – det er så jævlig koselig! Jeg tror faktisk jeg vet hvor denne besettelsen kommer fra, utenom reisefotsyndromet selvfølgelig. Storesøster fikk nemlig kjøre toget til Sesam Stasjon da hun var liten, men ikke jeg… Det er fortsatt et sårt tema den dag i dag! Min største drøm er å løpe inn i (og helst gjennom) mursteinsveggen som fører til perrong 9 ¾ for å sette meg på den lange togturen til Galtvort. Polarekspressen er også min nr 1 julefilm! Jeg har jo faktisk brukt et par døgn på tog i India, heller beklemt den ene turen, kne-mot-kne med tre rasende indiske menn – vi forsto tydeligvis ikke hele ”systemet” demmes med plassene… jeg er fortsatt usikker på hva vi gjorde feil den dag i dag. Men jeg satt i timesvis i døråpningen mens India, samt chai og potetgullposer og bæsjebleier, føyk forbi i alle regnbuens farger… Det er noe av det mest avslappende jeg har gjort (med unntak av- og påstigning som kan rangeres total og komplett kaos). I Japan kjørte jeg verdens raskeste tog – minuset var at turen var mye raskere over enn jeg foretrakk. Drømmen er vel Den Transsibirske Jernbanen, verdens lengste sammenhengende jernbanelinje som tar ca 7 dager…

glenfinnan

Brev er en tapt kunstform – jeg kan ikke få uttrykt hvor henrykt jeg blir når jeg får brev! Husk, regninger telles IKKE som brev… Men når det en sjelden gang dukker opp noe som er håndskrevet, med frimerke og stempel – aaah. Det å sende kort eller brev hjem er også noe jeg liker, og jeg må alltid dra rundt til de jeg har sendt til å se kortene som kom frem og nå helst hengende på kjøleskapet. Jeg hadde en brevvenn en gang – men jeg sluttet og skrive da hun foreslo at vi skulle møtes. Den sosiale angsten var til stede allerede da. Eller så hadde jeg bare brev-vett, altså dagens nett-vett, og ville ikke møte noen jeg sendte brev med – man vet aldri hvem som skjuler seg bak konvolutten… Selvfølgelig var det også kjærlighetsbrev ute å gikk. Jeg turte aldri å sende det, men jeg fikk faktisk ett levert i sekken. Jeg måtte selvfølgelig tenkte på om vi skulle bli kjærester i to uker. Og når jeg svarte ja, så måtte jeg for all del ikke snakke med han på tre måneder! Er det rart jeg er singel?

126385__vintage-letters-envelopes-postcards-stamps-perfume-brooch_p

Store hager med store trær… Det er bare noe magisk med en hage du kan utforske og utforske og aldri finne alle hemmelighetene. Hadde jeg fått velge, skulle hagen være et eneste stort kaos av trær og busker, stier og lianer. Det positive er at man slipper å klippe gresset! Jeg fant en sånn hage i Afrika, og der var det til og med løver i enden… Ja, du gjettet rett – jeg fant Narnia! Alt som har med eventyr å gjøre, trehytter, skattejakt, sjørøverskip og eventyrskogen – det er som om jeg er fem år igjen og deler skauen inn i ”Store skog” og ”Lille skog” med huskestativet som grense… Jeg holdt på å sprekke av glede da jeg besøkte Hobbitun på New Zealand! Små runde dører og vinduer innover i haugene, grønnsakshager og epletrær, stier som førte videre til nye eventyr. Det var like før jeg tok med kofferten, sparka av meg skoa og blei en Hobbit på stedet!

fef735cfc81ed3b9f218c50359be3da2

Etter å ha lest denne listen har jeg egentlig lært en ting eller to om meg selv. Den koseligste delen av hjernen min er for det første mentalt 5 år gammel… De 15 gangene jeg har lest Harry Potter serien har også satt sine merkbare spor. Tidspress er ikke så nøye, det handler mer om reisen enn det å komme frem. Så lenge det er et snev av noe mystisk, noe uoppdaget og magisk er jeg vel generelt solgt. Men vi trenger vel alle et lite magisk hjørne for å holde oss sånn noenlunde på rett kjør…

– Keijei

På vei mot undergangen..

Når menn blir forkjøla så er det allmennkjent at verden er på rask vei mot undergangen. Snufsing, syting, svette og kuldesjokk i en eneste stor røre. Det er egentlig en ganske god beskrivelse av den siste uken her hos oss…

I dag ligger vi begge rett ut – noe vi har gjort et par dager. Mina er som alltid rolig og stille, bare venter på at det skal være over. Men meg, som mannen i huset, er ikke helt det samme.  

Siden mandag har jeg liggi på sofaen, tatt to dusjer om dagen, og skifta svett sengetøy tre ganger – jeg kan ikke si jeg gleder meg til overgangsalderen. Jeg sjangla mellom stua og kjøkkenet, selv om jeg ikke spiste på ca. tre dager. Men til gjengjeld har jeg drukket mer te enn Crawly familien gjør på en god uke. Og selvfølgelig, jeg syntes veldig, veldig synd på meg selv. Jeg prøver ikke snakke så mye om det, men så tenker jeg: kanskje jeg egentlig har det SYKT mye verre enn alle andre og omtrent er på dødsleiet, men jeg bare er jeg mye mer bad ass enn resten… Dermed kan jeg jo nevne hvor grusomt livet mitt er, bare en gang til.

   

 Siden vi nå er sammen i jævelskapen og har fått bekreftet at nordlendinger er i samme tilstand, så benytter vi muligheten til å syntes synd på oss selv og spise alt vi kommer over… selv om vi ikke smaker fryktelig mye.

– Ekteparet