Selfie selfie on the wall

Som alle andre, så vil jo vi også ha noen oppdaterte bilder i ny og ne.. Men det er sjelden vi klarer å få til noe vi er fornøyd med, for det går som regel sånn her:

Vi gjør så godt vi kan og smiler tappert..   

   
Så blir de stive smila og den klamme stillheten litt for klein, og en av oss må dra en vits – det var Mina i dette tilfellet.. 

 Vitsen blir fulgt av to skråblikk som kun fører til en ting… 

 Latterkrampe… 

 Da er det ikke annet å gjøre enn å innta vår sanne form, for etter dette stadiet så er det ingen vei tilbake! 

  

Dermed gir vi opp, spretter en ny øl og klapper oss på skuldra for forsøket. Det er virkelig ikke lett å passe inn i dagens selfieverden…

– Ekteparet

De små gledene

Vi har alle de små gledene i hverdagen som gjør livet lysere. I vår teknologiske verden har disse gledene blitt fryktelig små, men vi deler de med hverandre uansett – jeg snakker om snapchat.

Som de studentene vi er, så er det mye tid som blir brukt på skolen eller bøyd over bøkene. Det er også helst da vi benytter anledningen til å oppdatere hverandre, fordi vi egentlig er lei av nevnte bøker. Noen ganger så er det grov og støtende humor som bare må deles, men de vi går på skole sammen med har ennå ikke sett vår mørkeste side. Andre ganger er det hat og uheldige hendelser som ikke kan gå uanmerket… Her er en liten tur inn på vår snapchatkonto det siste døgnet!

12562633_10156472654280182_615756924_o

Ofte er det i skolebøkene vi finner dagens opptur/nedtur – det av den enkle grunn at det er faktisk der vi skal ha øynene… I forelesninger er det jo greit å følge med på tavla også, selv om det ikke alltid er like lett.

På dagens ferdsel møter vi også visse hindringer – spesielt brilleslangen til venstre. Det slår ikke feil – uten briller ser jeg ikke en dritt, men med briller ser jeg faktisk ennå mindre. Apropos dritt – møt Didrik. Katta som kommer på besøk ene og alene for å drite i hagen…

Så har man jo også problemer av andre slag…

Helt til slutt vil jeg introdusere for fyren som gir meg hjerteinfarkt hver eneste gang jeg er innom Clas Ohlson – noe som er ganske ofte. Dette er Clas, selvsagt… Han er laget av 100% papp og står på samme sted alltid. Men hver gang jeg runder hjørnet så tror jeg det er en ekte Clas som står der, og siden jeg har sosial angst så er det klart at dette trigger visse reaksjoner… 12557060_10156472653885182_1785511885_o

Det er godt vi vet å dele de viktige tingene med hverandre…

– Ekteparet

Hvorfor!?

Noen ganger har jeg mistet all respekt for andre mennesker før de i det hele tatt har åpna kjeften. Det er sjelden jeg blir i området lenge nok til at disse menneskene rekker å uttale noe som helst skal jeg være ærlig. Ikke misforstå, jeg er en veldig tolererende person og de aller fleste møter jeg uten (alt for mange) fordommer. Generelt er det de som er litt spesielle som tiltrekker seg min oppmerksomhet – det er i slikt selskap man har mest moro. Men nevnte situasjon, den med å miste all respekt, er en situasjon jeg befinner meg i litt for ofte for tiden. Hver gang jeg skal på bussen egentlig…

Det er DETTE jeg snakker om! Det er -12 grader ute, snøen driver i lufta, jeg hakker tenner selv om jeg har tre lag med ull og en fette parkas… Når jeg da ser de inkompetente små bærtene som vandrer rundt med nakne ankler over joggeskoa, da er det like før jeg snur, går strake veien hjem og legger meg under dobbeldyna resten av uka. Dette er en indre kamp jeg har flere ganger om dagen – jeg trenger den energien jeg har på å holde meg varm! Mitt spørsmål er enkelt: hvorfor? Det kan umulig være behagelig. I alle fall ikke varmt – anklene er ett av de stedene på kroppen med mest varmetap, så jeg kan garantere at jenta er gjennomfrossen. Er det forfengelighet? Pent er det ikke, så det er rett og slett idiotisk. Resten av kroppen er dekket av utallige lag, jakker, gensere, skjerf og gjerne en lue. Sistnevnte tar de ikke av seg inne heller, for gjett hva – de er kalde! Man kan ikke kalle det annet en motsigende bekledning. Er det et slags sjekketriks? I disse kalde stunder med nevnte lag-på-lag-stil, er det et parrings rop? Tror de at så fort gutta ser tre cm med bar hud, så kommer de løpende med buksa på knea, klare for en loddrett en bak busskuret? Kjære, dette er Norge, ikke Iran hvor det meste av damehud en mann ser før han er gift er kvisa 14-åringen har mellom øynene.

Nok med morsrolle-synet – hvis de vil fryse så skal for all del ikke jeg stoppe dem. Men jeg skjønner bare ikke hvorfor? Min konklusjon er at de generelt er under gjennomsnittet smarte. I Norge i dag er det mange mennesker med svak utviklingshemming som ikke har noen diagnose fordi de fungerer i samfunnet. La oss ta en tur rundt på Trondheims bussholdeplasser så skal jeg faenma peke ut en 20-30 diagnoser på en rolig formiddag jeg…

Kall meg gjerne gammel – det hører jeg ofte for tiden uansett. Jeg har ikke tenkt å fryse mer enn nødvendig, så her er det den sexy superundertøy-stilen som vinner alle runder. Det kan være jeg i løpet av dette innlegget har fornærmet et par fjortiser, store deler av det islamske samfunnet og de utviklingshemmede jeg utdanner meg for å hjelpe… Men jeg vet Mama-Mini er mektig stolt over at jeg endelig har lært å kle på meg selv!

– Keijei

PS: Ta det med en klype salt, og på forhånd beklager til alle de fornærmede…

Et slags besøk…

12570861_10156445773670182_363750575_n

Det var kveld, hele leiligheten var mørk og ekteparet hadde trukket seg tilbake til sine respektive soverom. Jeg, Keijei, lå på magen å surfet på mobilen, sånn vi unge gjør, avhengige som vi er. Valget med å se traileren til Leonardo DiCaprios nye film, The Revenant, akkurat i det øyeblikket ble skjebnesvangert. Mens lyse sakte ble sterkere og musikken, som for øvrig var lite behagelig, steg – tror du faen ikke det kom et hue inn vinduet mitt!? Vinduet var lukket, så den frimodige fyren med grå topplue kom riktignok ikke helt inn. Men drøye halvmeteren fra vinduet fikk han øye på meg der jeg lå. Sjokkert som jeg på min side var, reagerte med å løfte armen i ekte ”hva-faen-ere-du-trur-du-driver-med”- stil, mest kjent fra trafikken når man må kommunisere med den inkompetente kjæringa som tror ho har vikeplikt fra høyre i en rundkjøring… Fyren tok en heilomvending med stilkarakter 10, og forsvant ut av bakgården – men ikke før han henslengt fikk kasta armen over skuldra i en slags ”jada, jeg så deg også – hyggelig å hilse”-avskjed.

Det tok en stund før jeg fikk med meg hva som faktisk hadde skjedd – men når de små grå klare å koble det hele, så skal jeg si de jobba. Hvor er nærmeste våpen? Rekker jeg hente kjøkkenkniven? Er det 112 som er politiet? Kan man komme opp gjennom gulvet her? Kanskje han BOR under leiligheten min!? At vi hadde sett Petter Uteligger hjalp ikke veldig på fantasien. Mens alt dette føyk gjennom min tåkete skalle, så var jo selvfølgelig eieren av nevnte hode allerede flere gater unna og umulig å få smelt ned med brannslukningsapparatet. Jeg måtte selvfølgelig sjekke stua, ca tre kvarter etterpå, før jeg la meg.

I disse stunder skjønner jeg hvor skjerma man er når man vokser opp i en slik en avsidesliggende krok som Opdalen er… Kommer det noen inn vinduet der, så er du sikker på at det er en av tre:

1 – Mamma som sier hade før jobb…

2 – Pappa som sier ifra at han starter traktoren, så det er på tide å stå opp, kl 7…

3 – Valgfritt dyr som har forvillet seg inn i hagen (kråke, ugle eller elg har vært tilfelle…)

Jeg kan garantere at det ikke er Petter Uteligger som står der iallfall! Jeg er vandt med å kunne løpe naken rundt huset i en time, uten at noen ser det. Hver gang det kjører en bil på veien, så sjekker vi hvem det er – og vi vet hvem det er. Men sånn funker det ikke i T-town… Jeg kunne sikkert løpt rundt bygget naken her også, men jeg føler det ligger en blotter-anmeldelse i postkassa veldig snart…

Så tiltak må jo til da! Vi vil jo ikke ha fremmede her inne i bakgården! Det skal sies at det er veldig stille her, og det er første gang jeg har sett noen som faktisk ikke skal på besøk her – but still… Dermed startet jeg på plan Ikke-Innbrudd. Første prioritering er at ingen vinduer eller dører skal åpnes, ever again. Hvis dere vil møte oss, så befinner vi oss her. Andre prioritering er innkjøp av balltre, sånne kinesiske kaste-kniv-stjerner og muligens hagle. Tredje prioritering er å finne en mann som faktisk kan ta seg av dette balltreet og nevnte lue-mann. Så jeg er offisielt på jakt etter type! I den anledning kan jeg jo like godt legge ved en liten beskrivelse av meg selv…

Jeg er 24 år gammel, studerer vernepleie og liker ellers å være med venner på fritiden. Aktiv, liker å løpe og stå på snowboard. Hobbyer er brodering og puslespill med et glass rødvin. Jeg kan ikke synge, men gjør det selv om – tonedøve er å foretrekke… Lager middag og kan bli spontan baking på søndager. Søker en sugar daddy som kan take care of me!

Hvis dere kjenner noen – send them my way! Uansett, ting er tilbake til det normale her. Låsbar port står på borettslagets to-do-list, så da kan man vel ikke klage! Som Mina sa: ”Om ikke annet, så blir det et blogginnlegg ut av det…” Livet er spennende for tiden…

– Keijei

Tiesto

Vi fant ut at vi måtte starte 2016 med et smell – og hvem kan gjøre det bedre enn the one, the only, the legen – wait for it – dary, TIESTO!  
  Selvsagt måtte vi ta flere albuer i nesa, forsøkt spidda, klemt, dytta, most og en finger i øyet – men hva gjør man ikke for å stå kun meter unna dat DJ..? Det ble dansing, hopping og en generelt epic kveld! Som Mina har sagt siden vi dro derfra: «kan det være en konsert til?»

 Jepp, du ser rett – det er Keijei og Tiesto! Det er også en semi-skalla sikkerhetsvakt med en litt for stram t-skjorte, men han prøver vi å ignorere!

 Skuffende nok ble det ingen remix av «Trollmor har lagt sine 11 små troll», men noe må vi jo også spare til neste gang!

– Ekteparet