PIP

Klokka er kvart på 11 en mandags kveld, og som den flinke studenten jeg er, er jeg på vei i seng for å klare å stå opp til timen i morgen.. Jeg legger hodet på den myke puten og lar roen senke seg.. Leiligheten er stille, ute kjører en bil eller to forbi, men lydene er fjerne. Jeg kjenner hodet er slitent etter eksamenslesingen og det er deilig å lukke øynene. Jeg er sikker på at jeg kan sovne på to minutter, bare jeg får lagt me – PIP!! «SVARTE HELVETE!» er min første og eneste tanke…
Helt siden onsdag har jeg hver kveld lagt meg til de vakre tonene av en brannalarm som er tom for batteri. Kan. Dere. Tenke. Dere. Noe. Verre? For det kan ikke jeg! Er det noe jeg er stolt av, så er det at jeg ennå ikke har hatt et mentalt sammenbrudd og rivi ned hele bygget, det har tross alt snart gått en uke! Neida, først i dag tok jeg å delte min frustrasjon med resten av borettslaget – men til min store skuffelse kunne ingen av de avsløre jævelen. Det er bare en løsning, den må være hos nabo’n – som jeg ikke kjenner…

Jeg har de siste ukene startet å gå på yoga (slapp av, det kommer et innlegg på det, det er masse snacks å ta av). Der har jeg blitt fortalt at det handler ikke bare om å stå på hode, men å finne balansen i hverdagen. At man velger å fokusere på det positive og ikke la seg irritere – velge de delene av livet bort. At jeg i nesten en uke har klart å velge dette bort, er helt føkkings utrulig! Jeg som så vidt klarer å høre på vaskemaskinen pipe tre ganger. Jeg som hører tørketrommelen når jeg befinner meg utenfor husets vegger – og da ikke klarer å høre på de 4X7 pipene den må jamre ifra seg for å fortelle at den er ferdig selv om klærna fortsatt er klamme. JEG har ennå ikke punktert mine egne trommehinner – noe må jeg ha lært av den yoga’n da…

Hva skal jeg gjøre da!? Jeg er helt sikker på at det ikke er min alarm – den er i ypperlig form noe den må demonstrere hver gang jeg lager middag. Er det ikke sånn at batteriet til slutt dør? Hvor lang tid kan dette ta? Går det stort lenger tid nå, så tusler jeg fort rundt i tøfler, truse og t-skjorte på jakt etter synderen en sen kveld.. Ønsk meg lykke til da dere – det er like før jeg sjekker meg selv inn på psykiatrisk ..

– Keijei

Feie for egen dør

«Feie for egen dør»
Definisjon; sørge for at man selv er feilfri før man kritiserer andre.
(Som dere alle vet er jo vi feilfrie, så vi står fritt til å kritisere andre)

Gud bedre. Igjen stormer det rundt ”Fotballfrue” og hennes fire-dager-etter-fødsel-bilde. Kan ikke folk være glad på andres veiene å støtte oppunder, eller bare holde kjeft. Feie for sin egen dør. Men på en annen side hadde jo ikke avisene, bloggerne og kritikerne hatt noe å skrive om i en slik verden – og det ville jo vært krise. Hva skulle nett-trollene da tatt seg til?!

Provoserende, kroppspress og usunt kroppsideal er ord som går igjen. Unnskyld meg – usunt sa de? Bildereportasjer som ”Slik ser ekte kvinnfolk ut” kan vise halvfeite damer som mest sannsynlig ikke har et veldig stort fokus på en sunn livsstil og som gjerne tar en pose potetgull til lunsj. Og disse bildene blir hyllet og rost ut av milde helvete. Så det er greit? Men bilde av ei som trener daglig og spiser sunt – det er helt forbanna forkastelig. Bare fordi flesteparten av oss ikke har motivasjon til å gjøre det Caroline får til, gir vel ikke det noen grunn til å trøkke henne ned i søla fordi hun gidder? Har man lyst til å ha 20 kg ekstra og er fornøyd med det – så vær så god. Men da kan man heller ikke kritisere folk som ikke ønsker det. En kan vel med ganske stor sikkerhet si at de som blir provosert nettopp er de med noen ekstra kilo på kroppen. Er du misfornøyd? Gjør noe med det da. Og jeg mener ikke da å sitte på en datamaskin godt gjemt i sofakroken din og kommentere på nettet.

Stadig kommer kommentarer som ”stakkars unge jenter som må leve opp til dagens kroppsideal!”. Jeg skjønner at noen er mer skjøre enn andre, og enkelte sliter virkelig. Men i bunn og grunn – er det ikke bedre med oppmuntring til sunnhet og god livskvalitet fremfor overvektighet og større risiko for sykdommer?

Det at unge sliter med kropp og selvtillit er vel ikke akkurat noe nytt. Ungdomstiden er en vanskelig tid for de fleste, og slik vil jeg tro det har vært i alle år. Uansett hva man sier og hva man gjør, vil noen bli støtt. Noen er ikke pene nok, tynne nok, for tynne, har ikke penger nok, har ikke kule nok ting, har ikke fint nok hus, har ikke nok interessante hobbyer, er ikke flinke nok på skolen, er for flinke, har ikke nok venner, har ikke kule nok klær, eller mener ikke det som er riktig. Skal man eliminere alt dette, hva skjer da? Vel, kommunisme er jo et fint sted å starte.

Kan ikke folk bare slutte å sammenlikne seg med andre? Og like viktig – lære om sunt medievett og kritisk tankegang. Hvor mange av de bildene man ser i blader og på nett er virkelige og uredigerte? Jævla få, skal jeg si deg.

Kan ikke alle bare være fornøyde? Det finnes et par andre problemer her i verden som fortjener oppmerksomhet. Så mange andre ting som burde provosere litt mer enn ei trent dame i undertøy.

– Mini

Kollektiv inkompetanse

Jeg unner ingen å være avhengig av kollektiv transport, slik som jeg er her i T-Town. Greit at vi redder miljøet og jorda, men er det egentlig verdt å redde? Dette miljøet vi har på disse bussene mener jeg… For det er faen ikke mye å skryte av.Det er ikke bussen jeg har noe problem med, den dukker nå iallfall opp – om så 3, 5 eller 10 minutter etter tiden. Nei, de jeg ikke takler trynet på er de som mener at håndveska krever et helt sete, men at jeg – eller dama på 80 – fint kan stå. At man i det hele tatt setter veska i setet når bussen er 80% stappa er jo i seg selv idiotisk. Men selvsagt, man må gjøre så mye som mulig for å unngå at noen fremmede setter seg ved siden av deg – mamma har nemlig sagt at man må holde seg unna fremmede. Men hvis ulykken da er ute, og noen setter seg ved siden av deg og dermed stenger veien til midtgangen, da er det mange som snart får panikk. Panikken stenger de selvsagt inne, for man kan ikke vise slikt i offentligheten. Men mens stoppet man skal av på sakte men sikker nærmer seg, så må jo noe gjøres. Og det er allmenn kjent at å fikle med sekken, veska eller jakka er buss for «her skal jeg av». Husk, mamma har sagt at du ikke må snakke med fremmede.


Men det da ikke alltid disse problemene i det hele tatt blir problemer – for du må først komme på bussen for å ta stilling til de situasjonene. Og det er ikke alltid tilfelle. Først meg selv, så meg selv og til slutt må jeg passe på meg selv – det virker som om dette er hva de fleste tenker når de skal på bussen. Har de kommet på, ja, da har de kommet på og bryr seg ikke om så mye annet. De stopper rett innenfor døren og står der, i frykt for å komme i kontakt med noen av de fremmede, for det har mamma sagt, har hun ikke. Dermed blir det fryktelig vanskelig for de andre som kommer etter, og siden disse også tenker «først meg selv», så vil det være høyt press på døra. Jeg lurer på hvor mange ganger en bussfører må si «kan dere trekke bakover i bussen» bare fordi en person stoppa på midten og glemte de 14 andre folka som også gjerne skulle hjem…


Nei, jeg er generelt letta hver gang jeg kan fikle med veska og signalisere at jeg skal av den grønne kassa. Men trodde du det var så lett? Gi deg.. Husk at de andre skal på! Her i landet er vi ikke kjent med kø-system, vi er på den andre siden livredd for at bussen skal kjøre fra dem. Jeg mener, er ikke det hele poenget med buss – alt folk skal på? Joda, så da er det bare en løsning – trøkk på og håp på det beste. Dette resulterer jo i at de som skal av, blir kasta inn i handikapplassen og ufrivillig sitter på et par stopp til. Nei, det er bare å huske å ta med seg albuene sine på bussen hvis du vil av!


Jeg vil ikke si at jeg er prakteksemplaret av en busspassasjer (les: det vil jeg absolutt si), men jeg har da en smule folkeskikk og er ikke livredd resten av menneskeheten – og det har gått tålig bra med meg. Jeg kommer fortsatt på selv om jeg stiller meg på siden av døra så folk kommer av. Jeg har ikke fått en psykotisk stalker (som jeg vet om) av å si «unnskyld, her skal jeg av». Er det så forbanna vanskelig folkens? Kan vi prøve bare litt?

Ah, sjelden har jeg savna Torhild, Det Grønne Lynet, så mye som når jeg sitter på bussen..

– Frustrert Keijei

Litt forsinket

Upsi, jeg har helt glemt å meddele hva som hendte på min 25 årsdag. Bortsett fra at jeg var en smule deprimert, generelt stresset, og så ganske mørkt på livet – fikk jeg en ganske så hyggelig morgen. Det å fylle 25 er ikke kult når man verken har jobb, skoleplass, kjæreste, et mål i livet og kun ett år igjen med «ungdomsbillett» hos Widerøe – men på tross av dette føler jeg at det kunne jo fortsatt vært verre. Tilbake til saken; min kjære fru befant seg fortsatt i Trondheim på denne tiden, og jeg regnet dermed ikke med å få noen overraskelse av noe slag. Tenk at jeg kunne undervurdere min «bedre» halvdel såpass mye. Det er jo klart at hun hadde trukket i noen tråder, og fått til en aldri så liten rebus.

Det startet med et brev som lå på bordet, servert av min mor. Her sto det at første ledetråd lå bak en liten stygg unge uten hår.. «Men jeg har da ingen barnebilder av Kaja..?» var min første tanke. Men så måtte jeg justere selvinnsikten litt, og fant ut at det var jo meg hun snakket om. Da gikk ferden rundt i huset for å lete bak barnebilder av meg selv – noe som ikke var fult så vanskelig, i og med at mamma kun har hengt opp 2 bilder av meg som barn. Jeg skjønner jo nå at Kajas ord og meninger i brevet samsvarer med andres oppfatning av meg som barn.. Stygg og hårløs. Jeg kan i det minste skryte på meg hår den dag i dag, så nå er jeg vel bare stygg. Med litt tynt hår og høye viker..

blogg5

Bak dette bildet kunne jeg finne et ark med nye ledetråder. Det tok litt tid før de små grå forsto hva de dreide seg om, men når alle hjernecellene hadde jobbet på spreng i ei litta stund – gikk det ene lyset etter det andre opp. Jeg sprang mellom bokhyllene på rommet mitt og nede i stua, og samlet opp de resterende bitene av rebusen.

blogg4

Det dreide seg selvsagt om bøker! Vi er jo to innadvendte lesehester, og den ene bestselgeren etter den andre dukket opp. Shantaram, Utroskap, Menn som hater kvinner, Fifty Shades, Politi, Fotografiet, Fjellene ga gjenlyd, og til sist Boktyven.

blogg6

Inni hver av bøkene var det gjemt et knippe lapper som hver for seg ikke ga noen mening. Dette var jo selvsagt et puslespill – nok en fin aktivitet for innadvendte med sosial angst, og derav min favorittaktivitet.

blogg2

Da var det bare å røske frem teipen og starte i en ende. Til slutt kunne dette kunstverket vise seg:

blogg3

Jeg må si jeg ble imponert over Kajas kunstneriske evner! Jaggu ble dagen litt lysere, og jeg kunne vente med å drukne mine sorger hvertfall til kl 12.00 på dagen. Tusen takk for at du gjør dagen min litt mer levbar!

Nå er det jo straks Kajas tur til å kjenne på 25 årsdepresjonen, men da skal Mini stille opp med sin ekspertise i Trondheim – nemlig godt selskap og livstruende mengder med alkohol ❤

– Mini