Tilbake i tid…

Endelig var kvelden kommet. Endelig skulle jeg få smake Simba Chutney igjen, etter så lang tid. Hele veien fra Zimbabwe var det kommet, nesten for et helt år siden, via tre forskjellige eiere! Det var ikke mye luft igjen i posen og innholdet hadde fått seg en real omgang… da så jeg det: det var gått ut på datoen… dere kjenner meg godt nok til å vite at det var et hinder jeg sparka ned og trampa på – det skal mer til for å holde meg adskilt fra Chutney! At jeg hadde klart å holde meg i skinnet i så mange uker, viser til ekstrem selvkontroll fra min side… alt for å vente på den verdige søndagskvelden.
Den første smaken var blandet med minner, spenning og forventninger – og mest av alt overraskelse over at flaka av gull fortsatt knasa mellom tennene! Åh kjære, for en smak! Det var som om regnbuen og enhjørning-glitter hadde en Kamasutra-trekant sammen med smaksløkene mine. Det var lykke i fast form, den var en mors varme klem som en smak – hvordan kan jeg bedre forklare det? Med ett var jeg tilbake i Zimbabwe med Mina og Birga, i baren på AP med direkte walkie-talki-kontakt med bartenderen. Varmen rundt oss, lyden av gresshopper fyller luften, elefantene vasser i vannkanten og fjernt borte kan man høre løvebrøl. Så var vi tilbake på trappa til huset på Hippo Creek i Masvingo, med en hunter i handa og solnedgangen som show. Eller en sliten søndag etter det som mest sannsynlig var en tre-dagers med Game of Thrones på skjermen og Chutney så langt øyet kunne se. Oh, the memories!


Det var er kjært gjensyn med en god gammel venn, og ja – hele posen forsvant den kvelden sammen med et par øl (lett!). Det er mer enn en potetgulltype som gjør at Afrika-savnet er stort… hunter cider, lion øl og ekte Admirals rom hjelper også til! Neida (joda), jeg tenker på alle vennene våre, på løvene, hestene, barna, solnedgangene, prøblemløse dager og hvite strender midt i nasjonalparker.. og selvsagt at vi tre var sammen nesten alle timer i døgnet. Det kan ikke bli for lenge til vi nok en gang setter føttene på afrikansk jord igjen…!

– Keijei

Mange i en!

Det har vært litt tekniske problemer hos Fjeld, så dette er litt på etterskudd – men bedre sent enn aldri sier de… her er de siste Mange-i-en bildene!SAMSUNG CSC

Jaggu fikk vi til en favorittaktivitet utenom vannpipe og utepils mens Mina var i Trondheim! De tre jentene som var rundt 7 år var ikke videre fornøyd da vi opptok hele lekeplassen deres – så det bildet avbrøt de på det frekkeste. Er de ikke vant til to 25-åringer som trøkker seg inn lekebiler og klatrer i trær? Fisefine er disse byfolka asså…

SAMSUNG CSC

Det var gøy så lenge det varte…. Det begynner å bli noen av disse bildene altså! Her er det første! Der fikk diplomis dama være med. Så har vi også foreviget vårt besøk på Besso. I det innlegget finner dere også den kjente fish-slappen… Og vi må ikke glemme når vi hadde slottet vårt i Afrika som kulisse! Dette nærmer seg en hobby faktisk. Men det krever litt tid og fred, så det er ikke alltid vi får det til… Hvem vet, kanskje det blir en bok med våre samlede verker en gang?

  •  Ekteparet

Diskriminering

Ja, Glenn (bilen min der altså). Nå har det kommet til det punktet at vi begge ønsker ulike ting av hverandre. Jeg ønsker meg noe litt mer pålitelig, noe yngre, en som har mer å gi og en som ikke stadig må til legevakta. Du ønsker vel mest av alt å dø, men kremeres skal du ikke bli helt enda. Organdonor blir du nok om litt, men inntil den dagen, får lillesøster slite med deg. Det er over.

Så! Etter litt titting på Finn.no fant jeg meg 3-4 biler som kunne ta over Glenns rolle i livet mitt, og dro ut til forhandleren for å ta en nærmere titt. Lite visste jeg at jenter på 25 år ikke skal bli tatt alvorlig når de skal kjøpe bil. Innerst inne var det egentlig en liten personlig vinning, siden folk tydeligvis ikke anser meg som voksen!

Jeg kom inn i en hall tom for folk. De satt på kontorene sine og holdt på med kunder. Greit nok, tenkte jeg, da går jeg bare forbi så de ser at jeg er her. Ei dame reagerte og kom ut med verdens største spørsmålstegn til ansikt. Som om det var HEEELT nytt for henne at folk kom innom for å se på bil. ”Hei, jeg skulle gjerne.. eeh, snakket med noen..?” stotret jeg frem. Det hørtes mest ut som om jeg trodde jeg hadde kommet til akutt psykiatrisk avdeling, men hun fikk da gitt beskjeden videre.

Etter litt kom en voksen mann ut, uten antydning til et aldri så lite smil om munnen. En skulle jo tro at kona hans hadde dævva i dag morges, men hva vet vel jeg. Han også hadde dette spørsmålstegnet plassert i panna. Jeg fortalte at jeg var på utkikk etter en firehjulstrekk, og at jeg hadde sett meg ut noen på nettet. Han svarte med et tomt ”ja…”. Ingen ledende spørsmål, ingen forslag, ingen antydning til å fortsette samtalen, no fucking nothing.

Jeg pekte ut èn bil, men ble fort avbrutt med ”den er solgt”. Pekte på neste.. ”den er solgt”.
Jeg: ”ja, så er det denne da, det er jo det mest fornuftige kjøpet, kanskje..?”
Han: ”ja, det mest fornuftige, ja..”
Jeg: ”Den var det jo noe garanti igjen på og..?”
Han: ”Garanti igjen på den, ja.”
Jeg: ”hva med den der, den ligger ikke ute på nett. Hva står den til?”
Han: ”Det vet jeg ikke, den har vi ikke gått over enda.”
Jeg: ”Hvor mye har den gått da?”
Han: ”Som sagt, den har vi ikke gått over enda, så det er umulig å si..”
UMULIG Å SI?!??! Altså, jeg er kanskje av det såkalte svakerestilte kjønn, men det er da vel for faen bare å starte bilen og kikke ned i dashbordet?! Det skjønte jo snart gubbejævelen også, og gikk for å starte den. ”Nei, her står ikke nøklene i…”. Nei faens vel.

Jeg fikk til slutt prøvekjøre dette ”fornuftige” kjøpet av en bil. ”Vi stenger kl 18”, sa gubben, før han smelte igjen døra uten noe som helst mer info om bilen. Jeg fant fort ut at helvete skulle fryse til is før jeg skulle kjøpe den, og ikke minst at jeg skulle kjøpe den der – dermed stoppet jeg på Bergbys og kjøpte meg en burger isteden. Da jeg skulle starte bilen igjen var jo selvsagt batteriet flatt og jeg måtte ringe å gjøre gledestrålen enda mer blid. Heldigvis sendte han en kar fra verkstedet som fortalte meg mer på 2 minutter om bilen, enn det den evneveike selgeren hadde kommet med.

Det jeg har mest lyst til nå er å dra ut i mørke natten og helle rekelake over motoren til alle bilene som står utenfor sjappa og tagge noe stygt og upolitisk over hele veggen – men holder meg enn så lenge til dette blogginnlegget. Jeg har lært leksa mi – en kommer ingen vei uten å ha med pappaen sin.

  • Mini

RR <3 U

Det var en mørk dag, grå og trist… Nei, jeg snakker ikke om at USA fikk ny president og at verden forberede seg på undergangen – selv om det også suger balle. Neida, min dag var kun ødelagt av et par mindre velvalgte kommentarer fra noen heller inkompetente individer… jeg var rett og slett drittlei her jeg satt på kjøkkenet. Helt til jeg fikk en hastemelding av min lillebror –  ”RR signerer bøker på Solsiden NÅ!”

Sjelden har jeg vært så glad for å bo kun to korte minutter unna kjøpesenteret som inneholder en av de beste Clas Ohlson butikkene som finnes. Blodpumpa gikk på det ekstra giret, jeg heiv meg ut av pysjen og inn i noe litt mer anstendig – hele 42 sekunder bortkastet der altså. Ut døra føyk jeg, med mitt eget eksemplar av boka under armen. Denne fikk jeg jo av min bror, så den måtte signeres!

15008068_10157729349700182_1590348287_o

Jeg kom inn døren og kunne allerede skimte et par nervøse RR-fans som sto der borte ved bokhandelen. Hvordan kjente jeg de igjen lurer du kanskje? De sto selvsagt alle med fingeren i nesa… Neida… Joda… Uansett – der var de! Overraskende normale, uten bærbare spotlights eller rødløpermaskin. Men uansett hvor jordnære og hyggelig, skjælva kom snikende rimelig fort og det var et under at jeg ikke mista både telefonen, jakka og mitt eget hode på veien. STARSTRUCK! Jeg fikk fortalt at boka mi var godt brukt på fest allerede, og at jeg måtte ha med et eksemplar til lillebror også. Så på et drøyt minutt var min tid med stjernene over – men jeg klarte å spørre om et bilde selvsagt!

15007747_10157729349860182_842803270_o

Av alle forfatterne jeg gjerne vil møte – så er det få som har fått meg til å le så mye som disse tre! Ah, denne dagen vil bli kjent som dagen jeg møtte RR, Radioresepsjonen – Steinar, Tore og Bjarte… Ironisk nok var dette også dagen jeg brukte mitt favorittsitatet fra RR flest ganger – ”Jævla inkompetente drittfolk”. Sammentreff!

  • Keijei

PS: Brukte selvsagt ikke det sitatet om forfatterne. Det sier bare litt om min dag når jeg allerede før kl 4 hadde nådd ny rekord…