Vel hjemme

Det var ikke vondt å treffe puta i egen seng kl 04.00 i natt. Det er godt å være hjemme! Flyturen ble dog noe lang og kveldende, men ellers gikk alt knirkefritt.

Det var en fryd å gå gjennom gatene med visshet om at dette var siste gang på en veldig god stund. Jeg hadde heldigvis resepsjonisten foran meg, som balanserte den 22 kg tunge kofferten min mellom setet og styret – og slapp derav unna de verste trakkaseringene.

Taxituren til flyplassen var nokså behagelig, i og med at resepsjonisten fikk praiet det største vraket i Marrakechs gater. Han kjørte altså ikke som om bil og bensin hadde blitt stjelt – rett og slett fordi «fremkomstmiddelet» på 4 hjul ikke tillot det.

Jeg har aldri vært mer lykkelig over å høre norske stemmer, se bleike/solbrente norske tryner og bli omfavnet av en gjeng pensjonerte damer på flyplassen. Etter utallige passkontroller, kroppsvisiteringer og dobbeltsjekker var blodsukkeret igjen på bunn. Da jeg fikk servert en liten ketchup-pose som jeg faen ikke fikk åpnet, og plastgaffelen sprutet rundt meg i 40 biter i det jeg presset den ned i en chips – kjente jeg at livsgnisten min ebbet ut. Flyturen kunne ikke komme fort nok.

Med et stabilt energinivå entret jeg flyet, og fant min plass. Jeg var klam og svett, og håpet det ikke luktet betydelig dritt av meg for de som skulle havne i nabosetet. Det var en bekymring som forsvant fort da to marrokanske herremenn satte seg ned. Neseborene ble fylt av en intens dunst av 3-dagers gammel svette absorbert i en genser som ikke hadde sett vaskemaskinen på en god stund. Jeg prøvde å puste med munnen, men stanken var nærmest flytende og la seg som et teppe over smaksløkene. Typisk nok var han veldig iverig etter å strekke hånden opp for og stadig skru på luftdysene i taket. Det stanset dessverre ikke der. Etter takeoff kom det en ny stank som sent fra satans mest perverse torturfantasi. Da hadde gubben nemlig tatt av seg skoene, og viftet fritt med vrengte, ikke-fult-så-hvite tennissokker. Det kom uheldigvis et tidpunkt hvor jeg måtte ned i vesken min på gulvet, og det tok meg minst et kvarter etter jeg kom opp igjen derifra, før jeg kunne se klart igjen. Han lo stadig høylytt, i tillegg til litt hosting og harking fra tid til annen. Da fikk jeg også kjent litt på ånden hans, som sto i god stil til resten av hygienen. Jeg vil tro det luktet som om man hadde spist hundedritt, spydd det opp for så å spise det igjen, røyket en 20 pakning på rappen, og ikke pusset tennene på ei ukes tid. Jeg ville ikke ønsket min verste fiende de 4,5 timene ved siden av ham. Greit nok at han hadde trengt en høyttrykksspyling, evt blitt tatt i bilvaskemaskinen – men det føltes også som om jeg trengte det etter å ha vært på samme fly(plass) som ham.

Kort oppsummert; Marrakech var en fantastisk by, med mye å både se, høre, lukte og oppleve. Det hadde dog holdt med kun én uke. Å reise alene dit var heller ikke noe problem. Selv om man får noen kommentarer slengt etter seg, er det kun uskyldig «moro» og er bare å overse. Men på ett tidspunkt blir man dritt lei, noe jeg pent sagt ble de siste dagene.

Da var nok et lite eventyr ferdig, og hverdagen kaller. Det skal i grunn bli litt godt – spesielt med den fine årstiden vi har i møte. Nå skal jeg skrape av Marokko på kartet mitt, og ta meg et stort glass vin. God helg!

  • Mini

En stusselig massasje

I dag gjorde jeg mitt siste innkjøp, nemlig alle disse bollene og tallerkenene i ulike farger! Satser på å ikke få noe overvekt på flyturen hjem, inshallah.

17572078_10154873489270660_1937934033_o17571675_10154873489675660_1500424601_o17521604_10154873489440660_1555198171_o

Jeg fant alt i en stor sjappe hos en gammel mann som hadde malt dem selv. Han var verken slitsom eller pratsom – noe som passet meg ypperlig. Det å skulle velge ut hva jeg ville ha, viste seg å være ganske så vanskelig. Barney´s teori (fra How I Met Your Mother) om ”cheerleeder-effekten” stemte også i dette tilfellet. Teorien går ut på at om man ser en stor jentegjeng/guttegjeng ser alle attraktive ut, men om man tar for seg én og én av dem, så er de egentlig ikke noe pene hver for seg. Dette stemte også for alle disse fatene og bollene. Alt ser så fantastisk ut på avstand når man titter inn i en butikk, men når man ser nøyere på dem, så er de ikke så fantastiske som først antatt. Jeg ble uansett fornøyd med dem jeg plukket ut – til kun 350 kr til sammen.

Gammel´n var ikke den kjappeste av seg, og da han startet med innpakning i avispapir kunne jeg like gjerne stått der enda. Jeg tok derfor saken i egne hender, og startet å rive ut avissider til ham, ga ham teip når han trengte det, flyttet og pakket ned. Vi var et ganske så godt team der vi holdt på, og gammel´n selv synes også dette var hysterisk morsomt. Var jeg litt for sent ute med å gi han en avisside, kommenterte han ”come on, faster, faster!” med glimt i øyet. Nok en gang vet jeg ikke om jeg har blitt skamlurt – men det er ingen andre jeg heller ville gitt pengene mine til enn den søte gubben der.

17521748_10154873488385660_2010769646_o

Tilbake på Riaden, tenkte jeg å benytte meg av dets massasjefasiliteter. Som antatt var det en av stuepikene som skulle utføre servicen – ei herlig dame som er en av de få som kan engelsk her. Massasjen skulle finne sted på mitt eget rom, som nesten er i kjelleren. Det blir kjøligere og kjøligere jo lenger ned man kommer – og selv bruker jeg helst bukse og fleecegenser når jeg er der. Men nå måtte jo alt kles av, og det var ikke snakk om noe håndkle over delene av kroppen som ikke ble massert. Så der lå jeg med gåsehud og nipler rett til værs. En kan jo si det sånn at dama ikke hadde noe massasjesertifikat, og det virket mest som om hun improviserte hele dritten. Om man har Thai-massasje i den ene enden av skalaen, hvor lemmer blir brekt i usmakelige stillinger og kroppen din blir brukt som en trampoline – var dette i den helt andre enden. Altså lett pjusking på huden, med svært liten kraftanstrengelse. Det hele var ”like a box of chocolate” som Forrest Gump ville sagt – man viste aldri hva som ville komme. Rett som det var fikk jeg en liten puppemassasje, før hun plutselig hadde fingrene inni ørene mine. Hodemassasje derimot kunne hun, det skal hu ha. Jeg er dog ikke kjent for å være en som røyter lite, og da hun videre satt i gang med ansiktet, kunne jeg kjenne hår mellom fingrene hennes som ble dratt rundt i trynet mitt. Mens alt dette foregikk, prøvde jeg så godt jeg kunne å ikke komme borti hodeputene med de oljeinnsausa beina mine. Jeg tror jeg var den som anstrengte meg mest i løpet av den timen der, men det var da bedre enn ingenting.

Det kan se ut til at jeg har blitt smittet av dette feminisme-viruset som har spredd seg i det siste, eller oppdaget noe hissig italienerblod, eller bare har selvrespekten i behold. På vei bort til den indiske restauranten jeg har drømt om i hele dag, møtte jeg på nok en sjarmerende herremann. Midt på torget kom han sakte syklende forbi, blunket til meg, lagde kyssetegn og sa ”happyhour??”. Siden vi var midt i en trang folkemengde, og jeg lett kunne smette unna, øynet jeg muligheten til å sparke til det stusselige, tynne bakhjulet hans da han snudde seg, så han mistet balansen og holdt på å gå over ende. Jeg var allerede langt av gårde, med et triumferende smil om munnen. Nå gleder jeg meg virkelig til å komme tilbake igjen til Norge, hvor folk ikke engang tør å se på deg, langt mindre snakke til deg.

SAMSUNG CSC

Restauranten lå på et ganske så fancy hotell, og hadde nettopp åpnet dørene i det jeg ankom. Da fikk jeg nyte middagen i ro og mak som første gjest, og fikk servert maten etter få minutter i verdens diggeste sofa.

17571803_10154873487975660_709079477_o17571025_10154873488230660_2105854678_o17571088_10154873487835660_329238839_o17572088_10154873487555660_1023146765_o

Nå er det kun 1,5 dag til jeg setter meg på flyet hjem – og jeg må helt ærlig si at det skal bli ganske så godt.

– Mini

 

Jardin Menara

I dag tok jeg det store skrittet ut av gamlebyen og inn i den nye delen. Her er det mest svinedyre hoteller, restauranter og kjøpesentre – altså alt man kan se i en storby hvor som helst i verden. Derfor har jeg ikke ofret veldig mye tid her, men tenkte jeg måtte innom Jardin Menara – en svær hage, med dette ikoniske bildet.

SAMSUNG CSCSAMSUNG CSC

Stedet var nå litt oppskrytt, spør du meg, men fint å ha fått med seg. For å komme dit måtte jeg gå noe som føltes som flere mil. En laaaang aveny som varte og rakk, med hagen helt i enden. Langs veien fant jeg også en matbutikk med både vin og øl, og stappet min vesle ryggsekk full på vei hjem.

SAMSUNG CSCSAMSUNG CSC

I hagen kom det en gutt bort og lurte på om jeg kunne knipse noen bilder av ham. Greit nok tenkte jeg, og forventet at han kom til å tusle videre. Men neida, han satte seg ved siden av meg, og ødela en ellers så fin og harmonisk stund. Det var da hyggelig nok i starten, men jeg oppfattet snart at han hadde store markeringsbehov da det eneste han snakket om var alt han kunne. Han kunne snakke 5 forskjellige språk, studerte noe biologigreier, hadde vært der og der, og brukt så mye penger her. Jeg skjønte at biologistudiet kanskje ikke hadde vart så lenge, da han prøvde å fortelle meg ”fun facts” som ”i hjernen har vi to halvdeler”.. Altså, hvem faen vet vel ikke det?! Jeg prøvde etterhvert å svare kortfattet og ikke innlede til noe mer samtale – men han ga seg ikke. Til slutt kom jeg på en unnskyldning om at jeg måtte dra fordi jeg skulle møte noen venner. Han fulgte like herlig etter, og her begynte jeg å planlegge mitt fluktforsøk. Heldigvis skulle han en annen vei enn meg da vi kom ut av hagen – jeg hadde lagt meg ned på bakken for å dø om jeg måtte tatt følge med han de to milene tilbake til gamlebyen. Livet som einstøing dere – det er faen ikke lett.

Det ble en marokkansk carbonara (en helt enkel carbonara der altså, må bare pynte litt på det kjedelige matvalget) til middag/lunsj. Jeg begynner å bli rimelig lei den tradisjonelle maten her, alle steder serverer stort sett det samme. Derfor var gleden stor da jeg så skilt til en indisk restaurant! Der skal jeg spise meg i hjel i morgen.

17571284_10154870165610660_1516935339_o
Øl, sol og Radioresepsjonen på takterassen!

Da jeg kom hjem oppdaget jeg at vinflasken jeg hadde kjøpt var uten skrukork. Kaja tipset meg om et triks hun hadde sett på TV; putte vinflaska inn i en sko og denge den i veggen i et kvarters tid til korken poppet ut. Jeg prøvde et par slag, men på grunn av lydisoleringa her, i tillegg til min mangel på tålmodighet i dette tilfellet, måtte jeg finne på noe annet. McMini (i stedet for McGyver, for de som ikke tok den) gikk så inn i sin løsningsorienterte hjernehalvdel og fant redskapen hun trengte. Det hele foregikk som en film-montasje i hodet mitt, med kryssklipping og optimistisk musikk, samt et nærbilde av svettedråpen i panna. Jeg fant en kleshenger som jeg rettet ut, stakk hull gjennom korken, for deretter å bruke tannbørsten for å presse korken ned i flaska. For lettere transport, færre olme blikk og senere lagring, helte jeg vinen over på en vannflaske – og voila!

17548871_10154870166120660_910641330_o17571007_10154870166490660_408296745_o

Så her sitter jeg på takterassen med vin i shotteglass, nyter stillheten, og en frisk bris. Håper dere koser dere i vårværet hjemme!

– Mini

 

Dar Es Salam

Dagen i går var fremdeles preget av ørkenturens sosialisering, og jeg hadde enda ikke helt tømt møte-mennesker-kvoten. Derav tok jeg med meg headset opp på takterrassen og la meg i solen, mens jeg hørte på Radioresepsjonen. Da sulten slo inn for fult, måtte jeg følge overlevelsesinstinktet – og turen gikk tilbake til Restaurant Bahia, hvor jeg var innom for en øl et par dager i forveien. Utrolig nok kjente personalet meg igjen, og lurte om jeg skulle ha det samme denne gangen. Det ble det samme, altså en øl for å slukke den verste sosiale angsten, men også en Marokkansk salat. I forveien hadde jeg vært på restaurant Dar Es Salam og reservert bord for kvelden.

17522356_10154867812200660_1924950600_o

Det var ikke middag på Dar Es Salam før kl 20.00 – noe som regnes som sent for meg her nede. Men det var jo trossalt lørdag, så jeg måtte nesten ta på meg mine egne spandererbukser. Dette er en av de bedre stedene jeg har spist på hittil – et stort palass på kjellernivå, med live musikk og dans inntil maten.

SAMSUNG CSCSAMSUNG CSC

For å slå håret skikkelig ut, bestilte jeg noe jeg aldri ville gjort ellers. Lam i noe honning-greier med mandler og rosiner. I tillegg kostet det under 100 kr for 75 cl rødvin, så jeg slang på en av dem også. Ikke visste jeg at 75 cl var en hel flaske vin, jeg resonerte meg frem til at ”jaja, det er jo mindre enn tre øl”. Men så feil kan man ta. Både maten og vinen smakte utsøkt. Det var to mannfolk som sto for det meste av underholdningen. Vokalisten hadde en lue med en lang dusk som han, gjennom hele middagen, gjorde hodebevegelser så den snurret rundt og rundt hodet som et helikopter. At han fortsatt har nakke igjen er meg et under.

SAMSUNG CSC

Fancy middag for én var kanskje litt stusselig, men jeg fikk dog det beste bordet nærmest scenen, hvor det dukket det opp danserinner, type mage.

SAMSUNG CSCSAMSUNG CSCSAMSUNG CSC

Da maten min ble plassert på bordet, sa kelneren ”Fish for you, madame”. Jeg ble litt i tvil, men var ganske sikker på at jeg hadde bestilt lam. En annen kelner som før hadde snakket til meg på engelsk, pratet plutselig kun fransk i en alvorlig tone – og jeg kjenne sinnet boble opp i meg. Jeg ga til slutt opp og sa at, ok, jeg får vel prøve fisk da.. Da brøt de ut i latter, og forklarte at det bare var en spøk. En jævlig dårlig spøk, spør du meg – en kødder ikke med maten på den måten!

SAMSUNG CSC

Jeg ble sittende i tre timer og nøt både mat, vin, atmosfære og show. Da jeg skulle dra, bøyde kelneren seg helt ned i trynet mitt og spurte om jeg var ok – sikkert for å sjekke om jeg kom til å ende opp i en grøftekant på vei hjem pga vinen. Men Mini har da vært ute en vinternatt før. Gatene begynte å bli tomme, og jeg gikk bak/oppå to eldre franskmenn som også hadde vært på restauranten, slik at det så ut som jeg var med dem. Et lite triks jeg har lært meg, som funker som fjell – og jeg slapp unna gateselgernes siste krampetrekning.

– Mini

Zagora ørkenen

Da er jeg vel hjemme til en etterlengtet dusj, en tur på ramma og en god tannpuss. Turen til Zagora-ørkenen har vært en veldig fin opplevelse, til den nette sum av 500 kr. Det var ikke bare jeg som manglet kunnskap om hva denne turen skulle innebære – de andre hadde heller ikke fått særdeles mye informasjon, så hele turen var egentlig den ene overraskelsen etter den andre.

Vi har vært gjennom ulike landskap – fra grønne og frodige daler, opp over Atlasfjellene med snødekte topper og frostrøyk, og ned igjen til det tørre ørkenlandskapet. Selv om sola skinte og det så rimelig varmt ut, måtte man minst ha en god genser på seg gjennom hele turen. De fleste ”ungjentene” (ja, det er det jeg kaller dem på 20-23 år) hadde på seg pene, tynne bukser og en tynn sommerjakke, verdt et antrekksbilde. Tanken var nok god – og de så nok i det minste veldig fasjonable ut på bildene i ettertid, men et godt ørkenantrekk var det så absolutt ikke. Der kom de altså pene, sminket og i nydelige klær, mens jeg som har bikket over på ”praktisk og komfortabelt” troppet opp i turbukse, fleecegenser, joggesko, skalljakke og skjerf. Men hvem var det som ikke frøs i løpet av turen?! Det ene paret hadde også prestert å pakke i en trillekoffert. Den måtte de pent holde foran seg på kamelturen – turister på sitt beste.

IMG_0490SAMSUNG CSCSAMSUNG CSCIMG_0487

Det ble utallige stopper langs veien. Noen kun for å knipse bilder, og andre for å utforske gamle berber-byer. 9/10 ganger da vi stoppet sa sjåføren ”here you can take picture” uten noen mer forklaring. Jeg sitter altså igjen med en hel del bilder jeg ikke aner hva er av – men det er vel noe historisk og sikkert en flott ting å ha med seg.. I den ene ørkenbyen fikk vi privat guide, selv om det ikke var så veeldig mye interessant å fortelle om. Alt i alt tok det 7 timer å kjøre fra Marrakech til destinasjonen – så det har gått i Radioresepsjonens podcasts, powenaps og titting ut av vinduet.

SAMSUNG CSCSAMSUNG CSC

Reisefølget mitt kunne jeg dog vært litt mer heldig med. Vi var 17 stk i minibussen, hvorav nesten alle var par. De var fra Spania, Mexico, Frankrike, Italia og tyskland – og felles hadde de at de ikke snakket noe, eller kun litt engelsk. Det er begrenset hvor lang samtale jeg kan holde på både spansk og fransk, så det ble heller liten kommunikasjon. Heldigvis var det en gutt fra Sveits og ei jente fra Tyskland som også reiste alene, men også de snakket dårlig engelsk. Da vår innfødte, fattigslige guide fortalte om saueslakting som har blitt gjort i hans kultur i tusener av år – fikk hun selvsagt frem at slik gjorde de ikke der hun kom fra, for der torturerte de ikke dyr. Veganer-radaren min plukket dette kjapt opp – og tror dere det ikke.. Hun var jo selvsagt veganer. At hun absolutt måtte brette ut om sine livssyn tenker jeg jaggu setter en støkk i muslimene, slik at de legger om sine tradisjoner. Kan jo si det slik at vi ikke akkurat ble best friends.

Da bilen ikke kom seg lenger, tok vi kamelene fatt og red innover i ørkenen i 1,5 time. Det jeg hadde hørt var at vi kun skulle ri på kamelene i rundt 2-3 timer, og tenkte at det var jo litt vel lite etter min smak. Men takk gode gud og vår skaper for at det ikke ble lenger enn som så. Jeg har nå støle magemuskler, gnagesår både i rass, tusle og innside av lår. At de kunne ri slik flere dager/uker/måneder i strekk kan jeg ikke begripe. Men det var uansett artig å ha gjort det og!

SAMSUNG CSCSAMSUNG CSCSAMSUNG CSC

Da vi kom frem til campen for natten, var det allerede blitt mørkt og vinden rev i både oss og sanden. Det hadde i tillegg kommet en gruppe til som skulle være sammen med oss. Jeg så så vidt hendene fremfor meg mens de delte oss opp, og kastet oss inn i hvert vårt telt. Vel inne i teltet tok jeg av meg hetta og kikket på de jeg skulle tilbringe natten med – 5 gutter jeg aldri hadde sett før. Da en av dem senere fortalte at han helst sov med lyset på, og at en annen en var redd for småkryp, skjønte jeg at her var ikke jeg det svakeste ledd. Det var to briter og tre franskmenn som alle snakket engelsk! En trivelig og livlig gjeng, i forhold til begravelsen jeg hadde vært sammen med resten av dagen – og jeg ble i tillegg dronningen av teltet. Jeg fikk egen dobbelmadrass, de to ekstra teppene, jeg slapp å skru av lyset for kvelden – og ble generelt tatt godt vare på.

SAMSUNG CSCIMG_0445

Middagen ble servert i et annet telt, hvor vi satt på puter rundt runde bord. Først te, deretter en suppe de kunne fått billig av meg, så hovedretten og deretter appelsin til dessert. Ikke den store matopplevelsen – men en kan vel ikke forvente så mye når det kokkeleres i midten av ørkenen.

SAMSUNG CSCIMG_0443

De seige, sannete teppene vi fikk utdelt vil jeg helst ikke tenke på sist ble vasket, eller om de i det hele tatt noen sinne har blitt det. Puta var av samme kaliber – og det er lenge siden jeg har følt meg så bakteriell. Men varmt og godt var det, og jeg sov som en stein. Før leggetid lå vi og utvekslet alle banneordene vi kunne på de ulike språkene – bedre selskap kunne jeg ikke fått.

I 05-06-tiden neste morgen, begynte trommene å slå, og det var på tide å stå opp så vi fikk med oss soloppgangen. Dassen var i et lite telt med hull i gulvet, og med en lite skjermende gardin foran avlukket. Papir var det heller lite av, så her ville nok tørke-seg-med-høyre og spise-med-venstre komme godt med. Ute var det kaldt som rakkern, så køen sto inne i teltet, slik at alle kunne høre hva toalettbesøkern foretok seg. Sjarmerende, dere. Jeg måtte heldigvis ikke drite, sånt låser kroppen min seg for dager i forveien, men da jeg satt der på huk og med liten kontroll, kom det nå selvsagt en brakfis ut av milde helvete. Det var ikke annet å gjøre enn å late som om ingenting hadde hendt da jeg møtte blikkene til de ventende.

SAMSUNG CSCSAMSUNG CSC

SAMSUNG CSC

SAMSUNG CSCSAMSUNG CSC

Soloppgangen var nydelig, og sanddynene ble med ett mer eksotiske. Etter en kjapp frokost, hev vi oss på hver vår kamel, og red tilbake til bussen i soloppgangens varmende stråler. På veien hjem, var vi også innom en gammel by, hvor interessen steg betraktelig da den visstnok både har vært kulisser for ”Lawrence of Arabia” og ”Game of Thrones”.

SAMSUNG CSCSAMSUNG CSCIMG_0456IMG_0466SAMSUNG CSCSAMSUNG CSC

Jeg skulle gjerne hatt mer tid i selve ørkenen, men det var i grunn nok med én overnatting. Det å omgås med ukjente mennesker 24/7 tar på en introvert sjel som meg, og jeg er overlykkelig over å endelig være tilbake i eget selskap. Til middag ble det en Twix-sjokolade på rommet, fordi jeg simpelthen ikke orket å snakke med flere mennesker i dag..

– Mini

Ørkentur bestilt!

(Nettet har vært/er ubrukelig, så her kommer et forsinket innlegg fra onsdag)

Da fikk jeg endelig rota meg til å bestille overnattingstur i ørkenen. Litt usikker på detaljene turen innebærer, da jeg bestilte av den franske eieren her – men av det jeg forsto skulle vi innom en berber-by, stå opp kl 05 for å se soloppgangen og ri på kameler. Så får resten komme som en overraskelse!

Har vært innom nok et museum/palass i dag – denne gangen var det Palace El Said. Jeg får rett og slett ikke nok av denne nydelige marokkanske stilen, fargene og hagene. Godt er det, si – for jeg har enda en uke igjen.. Jeg skjønner nå at én uke hadde holdt, men da får jeg heller slappe litt av på hotellet med en bok, eller kanskje gå meg vill i souken nok en gang.

IMG_0436IMG_0438IMG_0437

Jeg pleier ellers å ha blikket rett frem og ikke ense de slitsomme innkasterne til restauranter, men da jeg hørte en gubbe rope etter meg at de hadde jo både øl, whisky og drinker, tok jeg en helomvending med kjærlighet i blikket. På Restaurant El Bahia var det som å komme rett inn i 1001 natt. Et palass gjort om til restaurant, med tilhørende takterrasse. Her fant jeg meg en liten kurv-stol-huske i smijern gjemt borti et hjørne og bestilte en iskald øl.

SAMSUNG CSC

SAMSUNG CSC

IMG_0424

Det er så mange gatepuser her. De er som regel litt langhåret og ser faktisk ganske velfødde ut! Men likevel stikker det inni meg hver gang jeg ser en, og skulle ønske jeg kunne ta med alle hjem. Når jeg ser tiggere derimot, er det eneste jeg tenker; ”åh, det der hadde blitt et kult portrett..” – er jeg et ondt menneske? Jeg har spesielt synes synd på en tigger med CP som går rundt og prøver å selge noen svette Kleenex-pakker. For å lette litt på samvittigheten, tenkte jeg å kjøpe en pakke – men da til og med HAN fikk stotret frem noen ukvemsord til meg, kunne han jaggu tørke seg i ræva med de lommetørklærne.

IMG_0434IMG_0433IMG_0435

Nok en middag med utsikt over torget ble konsumert. Når jeg skal ha middag, er jeg som regel alt for sulten til å lete etter noe nytt, og går for det kjappeste og billigste. Planen er å ta turen innom et par litt mer dyrere og bedre restauranter etterhvert. Da jeg skulle betale, oppdaget jeg at lommeboka lå hjemme.. Så der satt jeg med skjegget i postkassa og tenkte ut alle de mulige scenarioene. Om jeg måtte pantsette trusa mi, mobilen eller kameraet for å hente pengene, om jeg ble skjelt huden full, eller om jeg rett og slett ikke fikk dra der i fra. Jeg gikk til kelneren og stotret frem alle unnskyldninger jeg hadde, og ble nesten paff da han sa: ”No worries, madame, I trust you”. Om han sendte noen etter for å skygge meg, er ikke godt å si, men jeg fikk hentet pengene, betalt, og vel så det!

Nå er bagen pakket og jeg er klar for morgendagens utflukt. Vi høres på fredda´n!

  • Mini

Det er noen som har det…

Jeg må si at misunnelsen bokstavelig talt oser av meg for tiden. Mina er tilbake i Afrika på nye eventyr med nye historier hver eneste kveld – og her sitter jeg med skjegget i postkassa. Den store nedturen med å være tilbake i praksis er at jeg ikke kan ta meg fri når det passer, så jeg kunne ikke henge meg med på denne spontanturen til Marokko. Og med det fulgte det blandete følelser. Først slo nevnte misunnelighet inn. Men siden jeg ønsker kona mi alt godt, har jeg fått svelget den kamelen (høhø igjen). Med tanke på at jeg dro fra Mina i over 4 måneder på min livs backpackertur som 19-åring, så skal ho få disse 11 dagene… Men ikke mer, neste gang er jeg også med igjen! (kanskje ikke fordøyd den kamelen heeeelt ennå)

Deretter fulgte noe jeg ikke ofte kjenner overfor Mina, nemlig bekymring. Vi bekymrer oss ikke videre for hverandre generelt. Eksempelvis den gang jeg var stuck i Japan etter et av historiens største jordskjelv, da tok det Mina nesten to dager å sende en melding. Den lød noe sånn som dette: ”jeg gadd ikke stresse, du klarer deg jo alltid uansett…” Og dette går altså begge veier. Men det var noe ved denne turen som vekket denne følelsen hos meg – jeg snakker selvsagt om Minas komplette mangel på retningssans. Og denne bekymringen har jeg med god grunn. Det er nemlig blitt instinkt for meg å signalisere veien vi skal for Mina med diskre håndbevegelser. Å bruke ”høyre/venstre” er nemlig ikke stort hjelp, da jeg ofte må si ”din andre høyre” – if you know what I mean… Så jeg har jo sittet her å ventet på blogginnlegg for bekreftelse på at hun er tilbake på hotellet etter nok en dag ute i Marrakechs jungel av gater. Jeg har tatt meg selv i å sende flere meldinger med bekymrede spørsmål om nettopp dette. Det var med stor lettelse jeg leste gårsdagens innlegg om hvordan hun navigerte seg, kanskje ikke knirkefritt, men fortsatt tilbake hjem. I fremtiden skal jeg kanskje gi ho litt mer ansvar, da jeg har en mistanke om at hun generelt ikke gidder å engasjere seg og lar meg sitte med hele jobben…

Utenom dette er jeg på ingen måte bekymret! At hun er alene går greit, jeg har nemlig vært på andre siden av Minas ”komplett-inkompetent”-blikk, og vet at da er det bare å skygge banen. Jeg har ikke fått servert et ”dra-til-helvete”-blikk, men jeg har vært vitne. Tro meg – ho klarer seg. Hvis ikke så får vi kanskje et innlegg fra innsiden av et Marokkansk fengsel, og som vi pleier å si: alt for et blogginnlegg…

Her i Trondheim går det sin vante gang. Jeg opplevde stor luksus i går da jeg kunne sove helt til ti-på-halv-syv, og lunsjen nådde nye høyder etter at jeg reoppdaget prim. Det var som en liten smak av barndom. Det er jo ikke like eksotisk som den seige kaka Mina fikk sammen med teen sin i går… så jeg skal ikke bre videre ut om min hverdag.

Jeg håper du koser deg Mini – ta en av de svindyre og bittesmå øla for meg også!

  • Keijei

Litt bortkommen og litt øl

I dag gjorde jeg den viktigste oppdagelsen hittil – jeg fant ØL! Nå skal det sies at jeg ikke har lett betydelig mye, men da jeg kom til et litt mer fancy hotell måtte jeg prøve lykken. Ironisk nok lå det rett ved moskeen.. Det smakte ubeskrivelig godt, selv om prisen var ganske stiv – 35 NOK for 25 cl.

17407823_10154855254515660_1482031948_oSAMSUNG CSC

Tok en tur for å sjekke ut byens høyeste bygning, nemlig Koutoubia-moskéen, med sine 70 meter. Dessverre er jeg ikke muslimsk, og fikk ikke lov å gå inn, men jeg trasket ei lita runde rundt og i de omliggende hagene.

SAMSUNG CSC17474368_10154855254575660_1290895098_o17430671_10154855254815660_757657117_oSAMSUNG CSC

Tenkte deretter å prøve å finne frem til et museum i et palass, noe som betydde at jeg måtte gjennom den endeløse og forvirrende souken, et eller annet sted så i lende. Jeg stålsatte meg, og fulgte retningen jeg følte var noenlunde rett (som om den følelsen noen sinne har vært riktig, si). En servitør pekte ut veien når jeg begynte å komme på villspor, og ”heldig” som jeg var, gikk en han kjente forbi som kunne ta meg med dit. Vi var tydeligvis ikke helt enige om hvor ”dit” var, og jeg endte opp på et sted man kunne se hvordan de laget skinn. Så da ble jeg enda en erfaring rikere, og 50 spenn fattigere etter omvisningen. Jeg fikk en kvast med mynteblader i hånda, for lukten skulle visst være ganske så intens. For noen pyser, sier nå jeg – det luktet jo blomster og regnbuer i forhold til et lasteplan fult med ikke-helt-ferske innvoller som vi stadig var borti i Zimbabwe.

SAMSUNG CSCSAMSUNG CSC

Etter omvisningen var jeg jo i hvert fall ute å kjøre, og ante ikke hvor jeg var. Men ikke pokker om jeg skulle spørre noen om veien å betale enda mer. Da var det bare å gå etter magefølelsen – og tror du ikke jeg på mirakuløst vis kom meg til museet?!

SAMSUNG CSCSAMSUNG CSCSAMSUNG CSCSAMSUNG CSC

SAMSUNG CSC
Hele denne dingsen er skjært ut i tre!
SAMSUNG CSC
Så mange farger, mønster og kontraster

SAMSUNG CSC

Ja, så var nå det unnagjort. Og igjen ante jeg ikke hvor jeg skulle gå for å komme meg hjem. Da var det bare å ta beina fatt og håpe på det beste. Plutselig oppdaget jeg et skilt mot torget, og jublet litt inni meg – men hva pokker hjalp nå det, når gata delte seg i 38 småveier sekundet etterpå, uten noen mer form for skilting?! Energinivået var lavt, og jeg begynte å bli sulten. Tilrop og sjikanering er man utsatt for som turist uansett hvor tildekket man er, så da nok en ufyselig unggutt ropte ”ah, lady, what a nice ass” rant begeret over for Mini. ”OH, COME ON” ropte jeg tilbake og ga han finger´n. Godt tatt imot av hans kamerater, mens drittungen selv ble heller brydd og så nok ikke den komme.
Jeg gikk og jeg gikk, og kom til slutt ut av souken, men kjente meg aldeles ikke igjen. Magefølelsen pekte til venstre, så jeg fulgte etter. Da jeg til slutt tenkte jeg måtte svelge en kamel (høhø) og spørre etter veien – kunne jeg så vidt skimte moskéen i det fjerne og alle mine problemer var løst! Jeg må si jeg er meget stolt over dagens prestasjon – jeg kan hvis jeg må!

Utslitt og varm satt jeg meg ned på en kafé og bestilte te og en marokkansk kake. Skuffelsen har aldri vært større over hva jeg fikk servert. Det både så ut, og smakte som skallet til en appelsin – men en kan vel ikke forvente så mye til 3 kr.

17454958_10154855254640660_176217044_o

Middagen ble tilbrakt i en matbod på torget, hvor man sitter tett i tett på et langbord med tilhørende benker. Mer i sentrum av den marokkanske kveldsstemningen tror jeg ikke man kommer!

– Mini

Palace Bahia

Utenom teppehandelen i innlegget nedenfor, har jeg nok en gang vært på oppdagelsesferd i denne fargerike byen. Jeg startet med å traske rundt i Bahia Palace – nok et palass med vakre utsmykninger. Dessverre kom jeg midt i rushen av turistbusser, og det ble litt for tettpakket for min del – så får heller dra tilbake en annen dag. Et hat mot japanske turister ble opprettet da jeg var i Thailand, og det ble bare forsterket i dag. Det var dog en buss med norske pensjonister, så jeg snek meg med på en guidet tur med dem!

17430893_10154852572060660_42323544_o17431822_10154852571565660_1345859695_oSAMSUNG CSCSAMSUNG CSCSAMSUNG CSC

Fant nok en gang en skjult skatt i en bakgård – et stort verksted hvor de lagde alt mulig rart i smijern. Møbler, lamper, senger og paviljonger.

17430717_10154852572300660_911724460_o17431589_10154852572165660_1573214482_o

Dagene virker så lange her, og avstandene er så korte – selv om det er tusenvis av gater i alle retninger. Det finnes alltid en gate du ikke har vært i. Når klokka bare var 14.00, virket det som om jeg hadde gått rundt og kikket i en hel dag. Det er heldigvis mye å fylle timene med, og jeg tar alt i et veldig rolig tempo. Mitt eget selskap er jo ganske så utmerket, om jeg så får si det selv, så jeg koser meg.

17430655_10154852571750660_694673554_o

SAMSUNG CSC
Ferskpresset appelsinjuice på hvert et hjørne!
17453442_10154852571500660_2007601911_o
Lunsj med utsikt over torget

SAMSUNG CSC

SAMSUNG CSC
Så ble det middag, nok en gang med utsikt over torget.

I morgen tenker jeg kanskje en tur innom en moske, og finne frem til hagen hvor Stordalen giftet seg. Men hvem vet hva som dukker opp!

  • Mini