Vel hjemme

Det var ikke vondt å treffe puta i egen seng kl 04.00 i natt. Det er godt å være hjemme! Flyturen ble dog noe lang og kveldende, men ellers gikk alt knirkefritt.

Det var en fryd å gå gjennom gatene med visshet om at dette var siste gang på en veldig god stund. Jeg hadde heldigvis resepsjonisten foran meg, som balanserte den 22 kg tunge kofferten min mellom setet og styret – og slapp derav unna de verste trakkaseringene.

Taxituren til flyplassen var nokså behagelig, i og med at resepsjonisten fikk praiet det største vraket i Marrakechs gater. Han kjørte altså ikke som om bil og bensin hadde blitt stjelt – rett og slett fordi «fremkomstmiddelet» på 4 hjul ikke tillot det.

Jeg har aldri vært mer lykkelig over å høre norske stemmer, se bleike/solbrente norske tryner og bli omfavnet av en gjeng pensjonerte damer på flyplassen. Etter utallige passkontroller, kroppsvisiteringer og dobbeltsjekker var blodsukkeret igjen på bunn. Da jeg fikk servert en liten ketchup-pose som jeg faen ikke fikk åpnet, og plastgaffelen sprutet rundt meg i 40 biter i det jeg presset den ned i en chips – kjente jeg at livsgnisten min ebbet ut. Flyturen kunne ikke komme fort nok.

Med et stabilt energinivå entret jeg flyet, og fant min plass. Jeg var klam og svett, og håpet det ikke luktet betydelig dritt av meg for de som skulle havne i nabosetet. Det var en bekymring som forsvant fort da to marrokanske herremenn satte seg ned. Neseborene ble fylt av en intens dunst av 3-dagers gammel svette absorbert i en genser som ikke hadde sett vaskemaskinen på en god stund. Jeg prøvde å puste med munnen, men stanken var nærmest flytende og la seg som et teppe over smaksløkene. Typisk nok var han veldig iverig etter å strekke hånden opp for og stadig skru på luftdysene i taket. Det stanset dessverre ikke der. Etter takeoff kom det en ny stank som sent fra satans mest perverse torturfantasi. Da hadde gubben nemlig tatt av seg skoene, og viftet fritt med vrengte, ikke-fult-så-hvite tennissokker. Det kom uheldigvis et tidpunkt hvor jeg måtte ned i vesken min på gulvet, og det tok meg minst et kvarter etter jeg kom opp igjen derifra, før jeg kunne se klart igjen. Han lo stadig høylytt, i tillegg til litt hosting og harking fra tid til annen. Da fikk jeg også kjent litt på ånden hans, som sto i god stil til resten av hygienen. Jeg vil tro det luktet som om man hadde spist hundedritt, spydd det opp for så å spise det igjen, røyket en 20 pakning på rappen, og ikke pusset tennene på ei ukes tid. Jeg ville ikke ønsket min verste fiende de 4,5 timene ved siden av ham. Greit nok at han hadde trengt en høyttrykksspyling, evt blitt tatt i bilvaskemaskinen – men det føltes også som om jeg trengte det etter å ha vært på samme fly(plass) som ham.

Kort oppsummert; Marrakech var en fantastisk by, med mye å både se, høre, lukte og oppleve. Det hadde dog holdt med kun én uke. Å reise alene dit var heller ikke noe problem. Selv om man får noen kommentarer slengt etter seg, er det kun uskyldig «moro» og er bare å overse. Men på ett tidspunkt blir man dritt lei, noe jeg pent sagt ble de siste dagene.

Da var nok et lite eventyr ferdig, og hverdagen kaller. Det skal i grunn bli litt godt – spesielt med den fine årstiden vi har i møte. Nå skal jeg skrape av Marokko på kartet mitt, og ta meg et stort glass vin. God helg!

  • Mini
Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s