Lengre enn et vondt år…

Som alltid er Mina slått ut et par måneder etter alle overraskelsene jeg steller i stand til bursdagen, så derfra er det ennå ikke noen oppdatering. Men jeg har faktisk vært på tur i Unaiten med familien og har litt å fortelle – så da går vi litt videre!

Som sagt, det var tid for en tur over dammen for Fjeldklanen i år. Både Colorados cowboyland og New Yorks asfaltjungel sto på agendaen, og jeg må si vi har kosa oss. Vi har feiret 4 juli med burger, øl, sprudlevann og en dukkert i badebalja til nevøene mine, alt avsluttet med et heidundrane fyrverkeri.

Senere fikk vi leke cowboyer i The Rocky Mountains – helt klart min store favoritt fra hele turen! Det var så gøy å sitte i salen igjen i en ekte western-sal og ri som vi gjorde i Zimbabwe. Selv om vi ikke fikk galoppere, jage dyr, snike i køen eller så mye som ta på hesten vår alene, så var det veldig gøy. Tror kanskje de fokuserer mer på HMS i USA enn i Zim… Men fortvil ikke, jeg fikk nå et par sekunder i galopp selvom, bare fordi jeg måtte! Ah, det var skjønt å være tilbake i hestedritt og hestelukt og støl ræv (hvis det er lov å si)…

c1c2c4c3

Siste del av turen var vi innom i New York hvor vi lekte ekte turister et par dager, noe vi fort kjente i bena. Vi fikk sniki oss inn på et par fancy restauranter hvor jeg selvsagt følte meg litt beklemt og var redd for å miste ett eller annet i gulvet som jeg alltid gjør. Ellers fikk vi handla litt, spist alt for mye, overlevde at brannalarmen gikk da vi sov i 19 etasje og ellers trava gatelangs så svetta rant på ryggen i 35 varmegrader.

DSC_0513ny1ny2

Men det kuleste av alt? Vi var på McGee’s! ”Skal det liksom være noe spesielt?” tenker kanskje du… Ja, det skal det – dette er nemlig fødestedet og inspirasjonen til baren i How I Met Your Mother, baren McLaren’s! Selvsagt starstruck selv om det ikke var noen kjendiser å se. Selvsagt testet vi alle de 14 drinkene på menyen. Og selvsagt fikk jeg med meg en T-skjorte hjem.

Men hvis du nå har lest overskriften, så lurer du kanskje på hva som var langt som et vondt år? Jo, det har seg sånn at selv om vi har hatt det veldig bra, så har vi hatt noen (les: endel) hinder og logistikkproblemer som har tært på humøret… let me tell you the story, I know:

Det hele startet så fort vi satt oss på flyet i Oslo, 10 voksne og 2 to-åringer – vi ble sittende på rullebanen i 1 time og 40 minutter grunnet papirarbeid. Dette førte til at vi hadde 20 minutter på å komme av flyet, inn på bussen, inn på terminalen, inn på toget, ut av toget, inn på ny terminal, gjennom sikkerhetskontroll og så inn på neste fly… Har du vært på Heathrow? Det er ingen liten flyplass. Med oransje ekspresspass løp vi gjennom ganger og trapper så vesker, pass, boardingcard og tvilling fløy veggemellom – selvsagt til ingen nytte. Vi snakker tre minutter for sent. Så da ble flyturen som skulle vare 10 timer, plutselig 34 timer lang inkludert hotellovernatting. Jeg skal ikke juge, stemninga var ganske laber på det tidspunktet – men etter en tur innom baren så kom vi da gjennom dette å. Det som er ganske sykt, er at dette ikke var turen som var lengre enn et vondt år. Du leste rett – ikke.

Nei, den turen kommer litt senere. Først måtte vi gjøre alle de gøy tinga jeg nevnte over. Det jeg ikke nevnte var at jeg blei slått ut av den kalde lufta på flyet og var forkjøla de fire første dagene. Dag fem dro vi til The Rockys, noe som er gode 2500 moh og jeg lærte da at jeg får høydesyke på denne høyden. Så da var jeg kvalm de neste tre dagene. Men når vi kom til New York, så var formen på plass og jeg kunne trave rundt som guide for resten av familien. Men det var bare ikke måte på hva som skulle gå galt da… Men trodde du det var over nå? Oh honey…

Det er først nå, på vei hjem, vi kommer til turen lang som et vondt år. Og du vet hvordan det er når du vil hjem – da vil du bare hjem. Vi dro i god tid, for mamma hadde fått et nervøst sammenbrudd for å miste flyet en gang til sånn vi gjorde sist. Men neida, alt gikk glitrende – kofferter levert, ingen random sjekk i kontrollene og jaggu fikk jeg meg en lite øl (les: alt er stort i USA) før vi gikk på flyet. Men her sa det jo også stopp for alt som glitret… Det var nemlig tordenstorm over New York luftspace, og alle flyene fra Newark måtte bruke en rullebane. Har du vært på Newark? Det er ingen liten flyplass og har et par avganger i døgnet. Så da sto vi på den rullebanen i 1 time og 45 minutter før vi fikk luft under vingene. Vi hadde allerede tatt veddemål på om vi rakk eller mistet neste fly i London. Men vi gir oss ikke, så da vi landet på Heathrow la vi igjen kø-kulturen i sete, tok frem albuene og løp. Og vi løp. Vi hadde 30 min. 23 min, opp heisen. 18 min, hvor er gate A11? 12 min, opp trappa. 9 min, scanne boardincardet. AVVIST, søk assistanse. 8 min, ”vi må gjennom!!”. ”Jeg beklager, flyet deres har dratt”… 8 minutter før tiden hadde de stengt, eller hva faen – vi kom iallfall ikke videre. ”FUCK OFF” som pappa så fint uttrykte, noe som ga oss en skjennepreken fra glufsa ved skranka… et mindre heldig øyeblikk der. Men med puls på 387, svette som renner på ryggen og vissheten om at vi må bruke ennå mer tid på denne gudsforlatte flyplassen – da er det lov å bli litt fortvila. Fortvila er vel en dårlig beskrivelse av den labre stemninga som fulgte i et par timer, når det blei klart at vi måtte vente 11 timer på neste fly… Det ble lite pent. Det var så vidt vi fikk trøkt oss ned på noen seter som manglet armlener og fikk oss noen minutter søvn (les: jeg tok gulvet), før vi et par timer før avgang fant lenestoler vi kunne ligge i… det var ikke mye pent på disse timene, men stemning steg da vi endelig kunne finne gaten vår. Her møtte vi et jovialt kvinnemenneske som holdt på med en offisiell undersøkelse av reisendes opplevelse av flyplassen – kan jo nevne at ho traff feil folk den dagen. Men tiden kom da vi kunne gå ombord, og tenkte at endelig var vi på vei hjem til Norge… Tror du virkelig det? Å neida… vi blei sittende 50 minutter på rullebanen der også, gudene vet hvorfor. Jaja, når du har ventet i 11 timer, hva gjør et par minutter fra eller til? Jeg tror ingen av oss hadde energi til å være sure, så når vi letta og satt snuta mot Norge, var det bare å prøve seg på et par timer søvn.

Endelig satt vi foten på Norsk jord, og på kjære Gardis gikk selvsagt alt knirkefritt. Endelig sto vi ved bilen i frisk norsk luft, klare for å la Papa Fjeld smelle gassen i bånn å få oss hjem på rekordtid. Vi hadde runda 28 timer eller noe på dette tidspunktet – da finner vi ut at lysa har stått på og at bilen er tom for strøm… HVA FAEN GIR DU MEG?! Det var bare å dytte… og dytte… og dytte… og innse at å dytte ikke fungerte. Da fikk vi ringe hjelpesentralen, og det første jeg hører over høyttaleren er: ”det er for øyeblikket stor trafikk, vennligst vent.” Nå gikk vi så på overtid at alt egentlig var morsomt… Det tok riktignok ikke mer enn 15 minutter, så var vi på veien. Klokka var over 11 på kvelden, så rush var ikke noen bekymring. Det lille som kanskje var av veiarbeid skulle gå noenlunde fort uten andre biler på veien. Og det gikk bra, vi holdt god fart. Det var når jeg sto å venta på burgeren vi kjøpte på veien, at jeg tenkte: ”nå er all dritten over og vi er straks hjemme…”. I det øyeblikket fikk jeg tidenes måkedritt på skuldra…

Det blei en haug med antiback før jeg spiste burgeren, og en god dusj før jeg traff senga – og der slokna jeg rimelig raskt. DET var turen lengre enn et vondt år! Dette innlegget ble kanskje ikke noe kortere, men det var da iallfall innholdsrikt…

  • Keijei
Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s