Ferdig pyntet

Her går dagene og hverdagen har truffet for fullt! Vi er på jobb og det er oppgaver som skal leveres – helst før helgen, for da drar vi på vår første stortur! Ellers er det første spørsmålet vi stiller om morgenen: «hvem er syk i dag», for her kommer det ut i alle ender for å si det sånn.. jeg har kun hatt en liten runde med forkjølelse første uka, (tror det hadde mye å gjøre med alt støvet som er her) og krysser fingrene for at det blir det med sykdom for min del!

I dag er det nok en gang helligdag, og jeg har brukt denne på å kjøpe meg Nepali-klær. Jeg har lenge vært besatt av en grønnfarge i kombinasjon med en dyp rød som jeg ser hele tiden i gatene – men denne kombinasjonen er vanskelig å få uten å få den spesialsydd.. noe jeg selvsagt ikke har tålmodighet til. Så da falt jeg på denne kombinasjonen i stede! Det oransje gjør at jeg får litt farge, for originalt så ville jeg ha mest mulig farger sånn som damene her har! Men så slo fornuften til og jeg tenkte at denne overdelen faktisk kan funke som strandtøy hjemme..! Uansett, nå er jeg veldig fornøyd, jeg trenger bare et oransje skjerf til å toppe det hele!

– Keijei

En lørdag i Patan…

DSC_0158

Vi nyter noen fridager med øl i solveggen! Kjøkkenplassen vår er helt magisk, og det har blitt mange timer der allerede. I går var det klesvask på hele gjengen, så vi brukte mesteparten av dagen på å veksle mellom å vaske klær og drikke øl. Og her er det ikke noen vaskemaskin å snakke om – er det en oppfinnelse jeg er takknemlig for så må det være den!

DSC_0174DSC_0176

I dag har vi vandret mellom her vi bor og Patan Durbar Square – en kjempe fin plass med mange templer fra 1600-tallet. Helt ærlig så vet jeg ikke så mye om stedet, siden vi kun har sneket oss inn og da ikke vær inne på museet. Det jeg vet er at det er en takterrasse som ser ut over torget og der har de fantastiske momos. Det ble dagens lunsj. Ellers gikk vi bare gatelangs og ble litt kjent, en veldig fin og rolig lørdag.

DSC_0115

DSC_0124

Det er masse små, trange gater hvor så mange mennesker lever livene sine her. Man merker fort når man er ute av turiststrøket, og da dukker det opp mange fine steder. Alle de gamle bygningene har utrolig lav første etasje, og det virker nesten som om hele bygget bare har sunket litt i jorden – om dette er resultat av store og små jordskjelv vet jeg ikke…

DSC_0141

DSC_0142

  • Kaja

Barabaralajahai…?

Overskriften er navnet på dagsentret vårt (noe i den duren) – safe to say at jeg ikke vet hvordan man uttaler det. Litt problematisk er et at det også er stoppet til bussen vår, så jeg må uttale det en gang hver dag uansett… det er mange mennesker som legger godvilja til på den bussholdeplassen for å si det sånn! Det gjelder jo flere ting, som om det er fullt eller ikke i minibussen – det er aldri fullt…

DSC_0088

Men vi har nå vært en drøy uke på dagsentret, og begynner å bli litt kjent med både folk og sted. Over ser dere utsikten vi har hver dag. Legg merke til støvet som ligger tett, her kan vi skimte noen fjelltopper så vidt bak – tenk så fin det hadde vært med Himalaya i det fjerne hver dag!

Vi merker at kommunikasjon er vanskelig. Det å dele ting med kroppsspråk går på en del ting, og mye grunnleggende som glede, sinne, bli med, vent. Men det oppstår et lite problem når barna prøver å si noe til oss, forklare – og vi ikke skjønner et pøkk. Så vi får hjelp av tolk noen ganger, men for det meste må vi klare oss selv. En av de som kommer til dagsenteret er faktisk ganske god i engelsk, og han har jeg nå fått god kontakt med føler jeg.

Mye tid brukes inne i det lille rommet, og det er da stillesittende aktiviteter for det meste. Vi skriver A-B-C osv. i boken, og de kopierer. Noen kan gjøre dette hele dagen. Jeg tenkte å utnytte at de kunne kopiere så bra, og prøvde litt nye ting – da viste det seg at de egentlig ikke kopierer veldig bra, de har bare pugget tall og bokstaver. Det er nok Siri og jeg som kjeder oss først, og vi prøver å finne på nye ting. Noen tar det lett, andre får vi sjelden med på noe som helst. Jeg kjenner at det er frustrerende å ikke forstå eller bli forstått, så det er noe vi vil prøve å jobbe litt med.

DSC_0083DSC_0079DSC_0080

En time om dagen er vi ute, og det er så deilig! I solen blir det snart 20 varmegrader, men inne er det fortsatt for lite klær når jeg har superundertøy fra topp til tå. Derfor er timen i solen den beste hele dagen. Da prøver vi å leke litt, bevege oss litt – noe det ikke virker som de har gjort så mye før vi kom dit. Vi spiller badminton, hopper paradis, går tur, teller geiter og ender og spiller kims lek.

DSC_0084

Det er mye nytt å sette seg inn i og mange nye å bli kjent med. Det er virkelig en utfordring for fantasien hvordan man skal kommunisere, det er helt sikkert! Men vi koser oss, hver dag spiser vi lunsj sammen og blir bedre og bedre kjent. Allerede er noen som har skrapa seg en liten plass i hjerterota…

DSC_0106

– Keijei

Søndagstur…

Nå har vi vært en uke i Nepal, og vi følte da det var på tide med en topptur! De ”toppturene” jeg har vært på i forskjellige land er jo det vi hjemme kaller ”veien til skolen”, men dette landet går virkelig Norge en god gang. Nepal kalles jo tross alt verdens tak… Da refereres det jo selvsagt til Everest og det var ikke helt den søndagsturen vi så for oss i dag. Ikke at turen vi tok likner på noen søndagstur jeg har tatt før heller – vi startet bratt, if you know what I mean.

Jeg hadde sjekka litt rundt, og fant flere anbefalinger om å gå Phulchowki Hike i Godawari. Flere jeg snakket med her hadde tatt turen og sa blant annet at det var en ”morsom tur”. Så vi kjørte på! Beskrivelsen sa at det tok 6-7 timer, vi skulle opp på over 2700 meter og at det tok en halvtime fra Kathmandu… Hvor langt det var sto ikke, og ingen spurte heller. Så vi spratt opp (les: krabba) av senga i halv 7 tiden, klar for avreise halv 8. Etter litt om og men var vi på veien kl 8, og alt gikk på skinner. Bussen var en av de lokale, og det var som alltid godt og beklemt der inne. Snart kunne vi skimte jungel og fjell, selv om tåken og støvet fortsatt dekket toppene.

DSC_0047

Vel fremme i Godawari tittet vi på kartet som beskrev ruten. At det var 13 km en vei, var det egentlig ingen som reagerte på, så vi loffa av sted. Hvorfor jeg trodde at 13 km og 1200 høydemeter skulle bli en rolig søndagstur, det vet jeg ikke… Vi hadde kledd oss godt, med superundertøy og vindjakke – snart gikk vi i t-skjorte. Ved hver kilometer sto det en stein som sa ”12 igjen”, ”11 igjen”, og jeg husker når vi passerte 10-steinen at jeg tenkte: hva er det vi har starta på!? Egentlig tror jeg de fleste tenkte at vi ikke skulle komme til toppen, for det var anbefalt at vi skulle ha startet på nedturen kl 1, fire timer etter avreise. Men så viser det seg at vi er en sta gjeng, og til toppen skulle vi. Det var kilometer på kilometer på en steine vei med tett jungel til alle kanter og lite utsikt. Og vi tråkka videre. Pusten blei tyngre og tyngre, bena like så. Jeg liker jo egentlig skog og jungel, det er så spennende alt som gjemmer seg der inne, så jeg likte egentlig omgivelsene våre. En stund var vi omringet av aper på alle kanter, og man viste aldri med sikkerhet hva som raslet i krattet. Jeg må si at vi hadde en fantastisk motivasjon, til tross for at vi til stadighet snakket om hvor bratt og tungt det var – men det var tydeligvis en skam å snu.

DSC_0053DSC_005627144997_10159887804005182_1815480708_o

Når vi gikk å så etter ”1 igjen” skiltet rundt hver sving, så fant vi i stede en trapp som var en snarvei vi var blitt anbefalt. Er det ikke det de er kjent for her, trapper? Denne så iallfall ganske gammel ut og med all tåken, helt magisk! Jeg har aldri drevet med mye trappetrening, eller generelt trening for den saks skyld, så dette var virkelig en styrkeprøve for meg. Nå hadde vi gått i rundt 3 timer, konstant oppover, og skulle nå begynne på trapper. Bena var av bly og tempoet ble drastisk endret. Jeg tror jeg stoppet nesten hvert 5 trinn og melkesyra fresa i låra. Det var godt det ikke varte så lenge og at toppen var rett rundt hjørnet.

DSC_0060DSC_0063

Når vi kom opp så var det jo sikt hele 10 meter frem, og det var det. 3,5 timer, og vi fikk ikke utsikt en gang! Men vi fikk se et tempel, og det var en ganske spesiell følelse å være der oppe etter den turen! Hvis jeg ser litt dratt ut på bildet, så er det fordi blodsukkeret var omtrent lik null og at jeg lenge hadde måtte utligne da jeg i dag selvsagt våknet med semi-tett nese. Jeg tror virkelig ikke høyder er helt min greie – men det er utrolig hva litt vann og niste kan gjøre. Det skal sies at jeg startet nok på litt lite mat (ekstremt urutt, men jeg trodde vi skulle på søndagstur), fordi en kråke tok skiva mi med egg… På et tidspunkt trodde jeg bena skulle svikte, men med en pause og mat var jeg ”klar” for 13 km ned igjen. Pausen ble veldig kort, da det var bikkjekaldt på toppen. Uansett hvilken aktivitet man skal bedrive her i Nepal, så føler jeg at man må pakke for alle årstider, og i dag var ikke noe unntak.

DSC_0069

Men til tross for at jeg trodde jeg skulle måtte haike med en av motorsyklene som kjørte frem og tilbake, så kom jeg helberget ned, turen gikk overraskende bra også. Det gjorde vi alle sammen på under 7 timer, og vi var enige om at vi starta med et smell! Alle andre turer kommer til å bli bare barnemat, med unntak av Everest da – all ære til de som går den ruta! Jeg klarer meg fint uten, så du kan bare puste ut mamma.

Hjemturen ble noe mer slitsom enn først antatt, da de faktisk presterte å trøkke 25 personer inn i den jævla minibussen, og da hang to på utsiden av den åpne døren. Når vi endelig nærmet oss byen, så viste det seg at grunnet stor trafikk kunne vi ikke krysse hovedveien. Da måtte vi gå derfra til vi fant en taxi. For det er selvsagt bedre at hauger med fotgjengere krysser hovedveien enn at de ansetter en politimann til å dirigere veien, det sier seg jo selv… Og det å finne en taxi tok lengre tid enn antatt, så når vi endelig satt føttene innenfor porten hjemme, så hadde vi rundet gode 3 mil. Dermed ble det en kjapp dusj før vi dro ut (i taxi) for å kjøpe middag og en øl… Personlig hadde jeg tenkt på den ølen siden vi så ”12 igjen” skiltet, så den smakte helt fantastisk!

Nå ligger jeg i senga og kjenner bena dunke… Det er ennå godt jeg har fri i morgen, så da skal det bli minst mulig vandring. Det var en fin, men ganske strabasiøs tur etter min skala. Det blir nok ikke hver søndag, men kanskje vi kan prøve noen andre som ikke er like lange og bratte – om det finnes i dette fjellandet.

  • Keijei

Et snev av klaus…

Jeg føler jeg har vært borti ganske mange trange busser og combier etter min tid i Afrika, så at man kan trøkke mye mennesker inn på et lite sted og gjennom en liten dør, det vet jeg. Og dette går greit, mye fordi jeg vet hva jeg går til – det gjorde jeg tydeligvis ikke i dag..

Det er helligdag, noe som er et par ganger i uka her i Nepal. Vi fikk tips om at dette feires med dans og musikk i en park i byen – det måtte vi jo se. En fridag på en grønn plen med noen dansere så i lende og musikk i andre enden, masse farger og kjoler og generelt harmoni… at jeg fortsatt er så naiv er vel det som overrasket meg mest.

For det første: det finnes ikke et gresstrå som ikke har fått smake på Kathmandus støv, så grønn gressplen skal du se langt etter. For det andre, jeg glemte hvor mange folk det er her. Vi prøvde oss på en lokal buss, og der måtte vi stå – det var klamt og trangt og langt innenfor alle nordmenns komfortsone, men det er jo sånt som er halve moroa…? Tror det ble den første og siste bussturen. Når vi endelig kom av, så var vi ikke helt sikre på veien, så vi fulgte egentlig bare folkemengden. Problemet var at det gikk folkemengder i alle retninger.. til slutt spurte vi noen jenter om de skulle til parken, og om vi kunne følge dem. Dette resulterte i at vi fikk en 5-6 nye bestevenner som også fungerte som veivisere og livvakter. Så bar det av sted. Her skulle jeg gjerne vist bilder, men jeg hadde faktisk ikke plass til å ta frem telefonen. Sekken han på magen og ellers var det nok med å følge med de andre. Da kom det godt med at vi alle var blonde og minst et hode høyere enn alle andre.

Når vi endelig kom frem til rett park med veiviserne våre (vi bomma litt på parkene), så var det å komme seg inn. Vi fant en åpning som var kanskje tre meter bred og rett innenfor gjerdet var det rett på en trapp nedover med slitte og ganske glatte steintrinn. Problemet var at den åpningen fant også sikkert 100 andre på samme tid, både utenfra og innenfra – og det kom konstant folk til. Da var det bare å presse på, holde fast i personen bak og be til høyere makter om at ingen snublet ned trappen. Jeg vet ikke helt hva jeg skal sammenlikne den turen inn i parken med, men jeg føler det nærmeste jeg kommer er kanskje min egen fødsel… så da kan dere tenke dere at det var digg å komme seg videre!

Innenfor var det heldigvis litt pusterom, noen boder og musikk i det fjerne. «Dette blir koselig, nå kan vi vandre rundt her å se litt» tenkte jeg og fant ut at ja, kanskje det var bryet verd. Feil igjen! Vi skulle videre, til musikken! Og det var ikke bare et lite band bortover i gata, neida, vi skulle til en slette på størrelse med en fotballbane. Og du gjettet det sikkert – den var full av folk. Dansingen vi skulle se på var generelt alle som danset over alt. Men våre venninner ville gjerne ha oss helt frem til første rad av en eller annen grunn, så fremover bar det. Tettere og tettere ble det mellom folkene, og klausen krøp lengre og lengre opp i nakken. Når vi var 20 meter unna sto vi som sild i tønne og det var ikke mulighet å slippe så mye som en fis, for ikke å snakke om å danse! Så da tok vi (heldigvis) å gikk litt tilbake. Da fikk jeg endelig tatt et bilde av kaoset!

Det er ikke annet å si enn at det var en fantastisk stemning! Vi fikk danset litt, fikk over snittet med oppmerksomhet og jeg aner fortsatt ikke hva det var vi feiret. Å komme oss inn til dette kaoset helt hjemmefra tok flere timer, og jeg kjente jeg var helt utslitt – jeg tror rett og slett jeg begynner å bli litt for gammel for disse folkemengdene, iallfall uten en øl eller fem… siden jeg hadde avtale med noen andre om middag kl 5 på andre siden av byen, så så jeg mitt snitt til å ta med meg de frivillige og komme oss fort som faen ut.

Dette gikk fortere enn inn-turen, men vi måtte gjennom fødekanalen en gang til, og etter dette var jeg desperat etter en taxi og en øl – jeg fant begge to i den rekkefølgen. Det ble en bedre middag på en kjempe koselig plass omringet av gamle templer, og dit skal jeg tilbake til en litt roligere dag – så da skal jeg vise dere!

Uansett, det var gøy å ha vært med – nå vet jeg iallfall litt mer av hva det vil si å gå på festival i Nepal, rolig og bedagelig er ikke stikkord.

– Keijei

Norwegian House

DSC_0032DSC_0040Her har vi sjekket inn for 12 uker, og jeg må personlig si at jeg koser meg vilt! Her er det to takterrasser, vi har et bad i hver etasje, et lite kjøkken å kokkelere på og ett rom i hele bygget med varmeovn. Sistnevnte er ganske vesentlig da det er vanlig å ta på lua når man går inn og ikke ut her til lands på denne tiden av året. Da er det deilig med litt varme på man legger seg – da som regel i superundertøy og med ullsokker. Jeg deler rom med Siri i toppetasjen, og har da både kort vei til kjøkken, morgensolen, bad og tilbake fra sengen hvis vi sitter på terrassen å tar noen øl på kvelden. Mina vet jo hvordan det er å dele rom med meg, spesielt når det er manko på hyller og skap… men jeg syntes at jeg klarer meg bra! Siri har ikke flytta ut ennå, så jeg tar iallfall det som et godt tegn! Og nei, jeg kommer ikke til å re opp sengen min mens jeg er her – ikke at jeg gjør det hjemme… Vi har en dobbeltseng til overs, så jeg er redd dette kommer til å bli min «stol» her… enn så lenge holder jeg meg i hjørnet mitt!

DSC_0043DSC_0044

Kjøkkenet vår er et artig lite rom, og da med vekt på lite. Det er et lite knøtt hvor oppvasken gjøres, og hakket større knøtt hvor vi lager mat. Oppvasken er det riktignok ikke vi som tar, men jeg syntes utfordringen generelt er å gå inn der med oppvasken siden det er så smalt (#firstwordlproblem). Bordet rekker meg omtrent til knea, da er benken litt bedre. Alle rommene har en liten hylle til å sette tørrvarer i, og enn så lenge har vi ett kjøleskap på deling – i 1 etasje. Så det er jo en spennende vri, trappetrening om morgenen. Det blir nok mest middager ute, men jeg lagde nudelsuppe med grønnsaker i går, og det var overraskende godt og fryktelig lett. Grønnsakene kjøpte jeg på hjørnet til 3kr, så lommeboken ble jo litt glad da. Ellers blir det spennende å se hvordan 13 trøtte tryner skal lage seg frokost samtidig før dagsenter de neste ukene…

Mat spises på verandaen, om morgenen er det helt fantastisk å sitte i varmen i solveggen! Det er også der oppvasken tørkes, som dere ser på bildet. Den største terrassen har dessverre ikke sol før langt ute på dagen, så den blir nok mest brukt om kvelden – hvis vi orker å pakke oss inn. Men på toppen av huset i solen er iallfall et veldig fint sted å starte dagen, det er også rett utenfor mitt vindu – enn så lenge er det bare koselig å høre folk småprate på utsiden før jeg får stått opp… Det er godt at jeg er litt tidlig på’n, så jeg tror ikke det blir noe problem.

DSC_0036

Det er mye rom og smale ganger her, og det var litt av en labyrint i starten, men vi kommer oss da frem. Selv om det blir litt kø i trappa noen ganger…

DSC_0035

Her ser dere det lille varmerommet vårt, noe jeg regner med kommer til å bli flittig brukt. Det er en veldig rar følelse å måtte kle på seg når man går inn, og får man først frosten i seg er det vanskelig å få varmen igjen – spesielt ved leggetid. De fleste lokale går jo pakket inn i 15 lag konstant, så det er tydelig at det fortsatt er vinter.

DSC_0039

Bad er alltid noe man er spent på når man reiser, og her er vårt – komplett med papirbøtte. Den tømmes en gang om dagen, og det brenner de baki her et sted. Litt annen standard enn hjemme. Ellers er det samme regler som at man sparer på vannet og generelt ikke oppholder seg mer enn nødvendig der når vi er mange som deler. Ikke at så mange har et ønske om å bruke lang tid på et iskaldt bad med dasspapir i en bøtte – men det gjør nytten. Jeg får en varm dusj i ny og ne og ingen har tetta avløpet ennå, så det lover godt!

DSC_0034

Det eneste som er negativt med å bo i 3 etasje, er at det er så langt ned til hagen vår – for her syntes jeg det er så utrolig koselig. Når vi får litt bedre tid på dagene og vi ikke klør etter å utforske hele byen, så skal jeg få tid til å lese litt bok i solen her. Vi bor i et semi-rolig strøk. Trafikken er altoppslukende over hele byen har jeg følelsen av, men den stilner i 9-tiden – her er det opp med sola og ned med sola. Men da er det hundene som tar over, og de kan holde på i gode 30 minutter for å forsvare sitt hjørne på gata… Og det kan jo tære på søvnen. Men allerede våkner jeg mindre om natten – så alt er vel en vanesak!

DSC_0033

Det var kort om mitt nye hjem, jeg er veldig fornøyd. Nå er vi straks på vei ut for å sjekke ut en festival – det er andre helligdagen siden vi kom hit på søndag… Så det blir spennende!

  • Keijei

Namaste Nepal

img_7332img_7334Vi har kun vært her i et par dager, men det virker som en evighet siden vi ankom. Allerede føler vi oss ganske kjent, og vi blir tøffere og tøffere når vi skal krysse gaten. Det høres kanskje ikke så voldsomt ut, men her er det ingen som stopper for deg, så det gjelder bare å gå rett ut i veien med jevn fart og be til høyere makter om at ingen treffer deg. Det er ikke det mest naturlige når det kommer 30 motoriserte kjøretøy fra begge retninger – men øvelse gjør mester, hvis man overlever selvsagt…

Maten vi har fått smake så langt er fantastisk, og jeg kan ikke vente med å få lært å lage litt av dette. På det ene dagsenteret vi har besøkt har de laget lunsj til oss begge dagene, og det er helt rått hva de damene tryller frem! Dette er bare noe av hva de lager, og det er så mange krydder og så mye smaker. De passer godt på oss og lager en midlere variant enn den de selv spiser, slik at magene våre don’t have a problem – og det setter vi jo selvsagt pris på. Kanskje vi oppgraderer etter noen uker. Nederst til høyre er forretten vi fikk i går, og alt var søtt – en av klumpene der er faktisk rent sukker. Det var litt rar rekkefølge for oss med det søte først og lunsj etterpå, men godt var det. Jeg kommer helt klart til å prøve å spise mest nepalsk mat mens jeg er her!

Her er hunden til læreren vår, hun reddet den etter at den var kjørt på for noen år siden og den bor nå på det ene dagsentret (tydeligvis på taket). Det er masse hunder over alt, noen har eiere og andre ikke. Jeg har ennå ikke sett noen som er veldig tynne, de er bare litt lurvete, men det virker som om ingen plager dem men heller setter ut vann og kanskje gir de en liten matbit – og det varmer et dyrehjerte. Det som ikke varmer like mye er det territorielle helvete de setter i om natta og holder gående i 30-minutter i slengen – ryktene sier at de drepte en hane i natt. Da er det ikke like lett å sove, men satser på at alt er en vane. Trafikken blir veldig rolig når kvelden kommer, vi hører veldig godt fly, men det er ikke så ofte de letter om natten.

img_7301

Vi har flyttet inn på Norwegian house, og her koser vi oss max! Vi har to takterrasser og et lite kjøkken. Jeg sover i toppetasjen, så det er kun få skritt ut til morgensolen og varmen der. Her er det nemlig slik at man kler på seg når man går inn og av seg når man går ut. Husene er ikke isolert og det er fortsatt veldig kaldt inne – noen sover med lue og votter. Kveldene er også kalde, så vi gleder oss veldig til varmegradene kryper innover også. Det blir frokost ute, det er helt sikkert!

img_7348

Dette er et helt vanlig syn – er det en jobb jeg ikke vil ha så er det elektriker i Nepal. Ofte henger det ledninger ned, så man på passe så man ikke går på dem eller tråkker oppå dem. Samtidig må man se ned så man ikke vrikker benet på grunn av et hull i bakken. Så er det også lurt å holde en titt på trafikken i tilfelle noen bestemmer seg for å ta en snarvei på fortauet. Og husk å ikke tråkke på hundene som ligger inntil veggene… Det er virkelig en fulltidsjobb å gå nedover gata her! Støv er et ganske stort problem, så vi går alle med masker og ser ut som vi er livredde epidemi-utbrudd hele gjengen.

img_7346

I dag fikk vi en god vandretur, først i de lokales handlegater og så videre til Tamel og turiststrøket. Her spiste vi en bedre indisk middag, som selvsagt kosta halvparten av det den var verdt.

img_7324img_7347img_7303

Det er trygt å si at jeg koser meg! Det er så mye nytt og mange inntrykk, så jeg går litt rundt meg selv ennå – men jeg skal ta dere med på shopping og dagsentre senere. Jeg er iallfall veldig glad for at jeg har hele 12 uker til å utforske dette lande og bli kjent med de snille folkene som er her. Nå kaller snart senga – god natt!

  • Keijei

Vel fremme..

Endelig har vi kommet frem til Kathmandu og Norwegian house! Det ble en lang reise med mange timer venting og lite soving, så det var en trøtt gjeng som tok bena fatt og vandret gatelangs i skumringen på utkikk etter middag. Vi hadde riktignok med oss en guide som viste veien, og det var greit siden vi hadde nok med å holde oss på bena. Det er generelt ganske ulendt, mørkt og motorkjøretøy i en helvetes fart, så da hadde vi nordmenn nok med det!

Vi er 13 på tur og har allerede vært 13 til bords opp til flere ganger – så dette kan ikke gå annet en bra! Det ble en etterlengtet øl sammen med momos på meg til middag – ganske likt som dumplings, og veldig godt. Ølen smakte som en IPA og da kunne kvelden rett og slett ikke bli bedre!

Utenom dette har vi ikke rukket mye. Det har vært observert 4 stk på en motorsykkel, en geit på et busstak og et sammensurium av elektriske kabler som ikke kan beskrives med ord – men ellers er det mye som forventet med mye støv og mye trafikk. Helt ærlig så har jeg hatt bilturer som har satt dypere spor, så sånn førsteinntrykk messing virker disse folka snille og pålitelige. At alle våre sekker og kofferter lå på taket uten et eneste tau som sikring, det er jo bare vanlig.

På handlelista til i morgen står munnbind så jeg ikke får kols og toalettpapir så vi slipper pinlige samtaler på engelsk/nepali. Det er bare å forberede seg på 12 uker med konstant frykt hver gang man drar ned på do – er det denne kabelen som tetter hele systemet..? Deilig å leve litt på kanten igjen!

Nå har jeg lagt meg med skjerf, ullsokker, genser, bukse og tøfler – og satser med det på en varm første natt i Nepal.

⁃ Keijei

Up up and away

Jeg har funnet frem mine mest slitte boots og India-skjerfet, noe som bare kan bety en ting – jeg skal på tur! Og det skal jeg, i tre måneder skal jeg på utveksling i Nepal! At det er dit jeg er på vei, det vet jeg ikke om jeg skjønner ennå.. det har vært mye skole og stress, men at klokken i skrivende stund er kvart over 6 og jeg allerede sitter på Værnes er kanskje den mest avgjørende faktoren når det kommer til nåværende hjernekapasitet. Jeg er selvsagt alt for tidlig ute som vanlig..

Det kribler helt klart i reisefoten, det skal jeg ikke legge skjul på. Dette blir nytt, spennende og gøy – og best av alt, jeg kan skrape et nytt land av kartet når jeg kommer hjem!

Følg med!

– Keijei

Året 2017…

Det kom og det gikk… Mini dro til Marrakech og Keijei kom seg til slutt hjem fra Statene. Vi fikk oppleve Hans Zimmer live og at Bob takket for seg går vel som årets høydepunkt… Nå er vi begge mer enn klare for et nytt år, det er mulig høsten bringer med seg spennende ting.. Spesielt Keijei skal gi litt mer lyd fra seg nå i starten – ho står nemlig på huet ned i sekken, klar til avreise om en bitteliten uke – følg med!

Ekteparet