Takk for nå, Manekharka

DSC_0112

Det har vært en sann glede å være her i nesten to uker, spesielt når vi får morgener som dette. Jeg har sett starten på verdens tak, og det er ikke annet enn imponerende.

DSC_0097DSC_0942DSC_0047_1

Vi har spist fantastisk mat, sittet i solveggen med en øl og krøpet under dyna mens torden har rullet over fjellsidene. Dette er virkelig noe annet enn Kathmandus støvete gater med bråkete biler og hunder. Alle menneskene som skaper et liv her, som setter mat på bordet for familien sin – jeg tar av meg hatten.

Jeg kommer ikke til å savne monsterbakken, å sitte på gulvet konstant, å varme dusjvann i bøtte eller den stein harde madrassen jeg har brukt som seng de siste ukene. Men lufta har vært et nydelig avbrekk, fjellene og stillheten – det er bare på landet man kan gå i 1 gir konstant og fortsatt ha god tid.

DSC_0966DSC_0976

DSC_0969

DSC_0034_1

Takk for meg Manekharka, du har tatt godt vare på oss – men nå må vi tilbake til storbyen! I morgen setter vi oss i bilen og forbereder oss på noen timer på humetittenteia-vei nedover de stupbratte fjellsidene.. ønsk oss lykke til!

DSC_0103

  • Keijei

Rett opp, så i lende…

I en hel uke har resten av gjengen gått å sikla på en topp som ligger så i lende, rett opp. Den så ganske bratt ut først, så «slaker den ut resten», som da betyr at den ikke lengre går rett opp. Så i dag var det fridag og tur skulle det bli. Jeg hadde aldri noe håp om å nå toppen, og må helt ærlig innrømme at jeg fint kunne dratt fra Manekharka uten å bevega meg 10 meter opp den fjellskrenten. Men jeg blei med!

SONY DSC

Og bratt var det. Typ rett opp, i disse velkjente jordene som klamrer seg oppover skråningen. Flere steder ble hender og knær tatt i bruk for å karre seg opp skråningen. Unødvendig å si at pulsen var urovekkende rask, urovekkende raskt – spesielt når noen av gutta sto å gjespa ved siden av meg… men det var en fin dag, og det var deilig å få brukt kroppen. Etter en stund begynte det å tetne til med skog, og en i følge utbrøt: «detta er artig gitt, så bratt og så tett med trær så høyt oppe! Du kor artig!» Personlig kan jeg tenke på ganske mange andre artige ting, som jeepsafari, PoloX, øl i solveggen, vaske leiligheten og klippe tåneglene – for å nevne noe.

Etter en stund delte vi oss i grupper: de som skulle satse på å nå toppen, og de som klarte å innse sine begrensninger – jeg befant meg godt plantet i sistnevnte. Da ble tempoet litt roligere, og det passet meg ypperlig! Rett som det var støtte vi på folk og geiter, for det var jo selvsagt kjempe naturlig å gå der. Jeg er ganske sikker på at Nepal-versjonen av «der ingen skulle tru at nokon kunne bu» hadde gått vår egen versjon en god gang… Vi fant også en lysning til slutt hvor vi spiste en god lunsj ( peanøtter og sjokolade..) og jeg var veldig klar for å bare ligge å sole meg til klokken ble 2, som vi var blitt enige om at var tidspunktet for å snu uansett hvor i løypa vi var. Dessverre tenkte ikke de andre det, de ville vandre oppover i en time til før de skulle snu. Jeg blei med et stykke, og fikk da oppleve skikkelig trollskog og at Lise så en hjort så i lende.

Etter en halvtime eller noe kjente jeg meg ganske mett på bakken og mindre mett på mat, og fant ut at jeg heller ville snu og vente på de andre på den åpne plassen vi hadde spist på tidligere, mens de andre fortsatte litt oppover. Så i skrivende stund sitter jeg å soler meg, ser opp mot toppen hvor det er både snø og tåke – og prøver å stålsette meg til hvordan jeg skal takle å ha gått glipp av eventuelle fantastiske opplevelser… så da får vi se hvordan det går – kl er 14.00 og folk skal være på vei nedover igjen iallfall!

… … …

SONY DSC

Jeg gikk ikke glipp av noe veldig utenom det vanlige, og ikke lenge etter var gjengen på vei nedover til meg igjen. Så tok vi bena fatt og var klar for å gi fremsiden av låra en god økt. Det var ikke få ganger jeg tenkte «har vi gått opp her? Det er jo ikke mulig!» Men det var det. Fordelen var at da gikk det iallfall fort nedover – som betydde fort hjemover. Når det var 20 meter til bunn mistet jeg fotfestet og fikk en strekk i låret – som sikkert kommer til å kjennes et par dager. Meget glad for at den ikke kom høyere opp i lia. De to andre jeg gikk med hadde litt problemer med knærne, så når vi endelig karra oss nedover veien til det kjære rosa huset vårt, da så det ut som vi var de eneste overlevende fra 1 verdenskrig som endelig hadde vendt hjem… føltes litt sånn ut også…

img_7809

Skuffelsen var ganske stor, men ikke uventet var det ikke strøm å oppdrive på det rosa huset – dermed ble det en kald dusj. Dette var virkelig ikke dagen for å droppe dusjen for å si det sånn. Nå ligger jeg i superundertøy under dyna og venter på en kopp te før middag – varmen kommer krypende. Uansett hvor hard den madrassen er, så skal jeg sove godt i natt!

  • Keijei

Dagene går..

.. her i Manekharka. De kan gå noe sent innimellom, men de går da iallfall. Nå har vi vært her en uke, og det er virkelig en annen opplevelse enn Kathmandu, det er helt sikkert.

Vi er jo skikkelig på landsbygda og de fleste som bor her er bønder. Det er virkelig ikke noe hastverk med noe som helst egentlig, og vi merker at vår norske oppdragelse om å være på tiden eller helst litt før, rett og slett er en kjedelig uvane her.

Vi har brukt et par dager på å forberede oss til å snakke om mental helse på skolene her, og gjør det på ekte Nepali-vis med plakat og hele pakka. Vi må jo få alt oversatt, og mistenker at oversetterne legger til litt egne ord og setninger. Denne mistanken ble styrket ennå mer da han som skulle oversette for meg gikk mens jeg var midt i foredraget og kom tilbake et par minutter senere – men det var null problem å oversette selv etter dette. Det er nok en litt mer autoritær skole her, og hver dag avsluttes med oppstilling før alle går rolig og bedagelig ut.. det var ikke sånn jeg dro fra skolen, det er sikkert! Men vi koser oss max! Dette er en opplevelse jeg aldri ville vært for uten, og jeg tar det meste som et innblikk i hvordan livet leves her på bygda i Nepal. Jeg håper det vi bidrar med kan hjelpe noen iallfall, det er selvsagt begrenset hva vi får frem i løpet av to uker.

En ting som påvirker min hverdag er sengen. Eller, det de kaller seng. Jeg kan like godt legge meg ned på gulvet med dyna over og sove der, for den er like hard som betong. Det er veldig rart, for jeg sover hele natten og etter 8 timer er jeg fortsatt ikke uthvilt – sikkert fordi jeg ligger i helspenn hele natten. På dette stadiet er jeg glad bare jeg får sove, for alle er ikke så heldige..

Vi har også feiret bursdagen til den ene jenta som bor i huset vårt. Der er det to unger, og de er sjenerte – men ikke så veldig likevel.. en kveld satt vi rundt leirbålet med gitaren og plutselig satt de to der å sang Nepals mest kjente sang for oss – det var veldig koselig! I skrivende stund skal vi fire lære nettopp denne sangen, så vi kan synge den som avslutning i morgen på skolen.. vi får nå se hvordan det går!

Men maten er fortsatt konge, geitene er konstant underholdning og vi får ikke kols av å puste vanlig, sånn som i Kathmandu! Så dagene går sin gang, vi har et skolebesøk igjen, før vi går over på kvinnehelse.

⁃ Keijei

Ankommet Manekharka

Vi kom oss helberga frem til Manekharka etter mange timer i bil. Siste strekket var på 3 mil og vi brukte 3 timer – veien var bratt, humpete og litt for smal til å møte alle lastebilene som vi gjorde. Det var også rundt 4 km rett ned på venstresiden hele veien, uten noen form for autovern – så det var jo den detaljen. Men frem kom vi, og sammen med de to fysiostudentene vi skal være med (som snakker engelsk) fant vi stedet vi skal bo. Der fikk jentene ett rom og gutta et annet med hver vår stein harde madrass. Men lykken var stor da vi oppdaget at vi hadde vanlig vannklosett på badet – for det var fire stykker som hadde forventet seg høl i bakken i to uker.

Maten er helt magisk – det stemmer at hvis du vil smake god Nepali mat så må du dra hjem til folk! Vi får tre måltider om dagen og blir like overrasket hver gang over hvor godt det er.

Vi har allerede vært på noen hjemmebesøk her, og man kan trygt si at kontrastene er store. Vi prøver selvsagt å hjelpe til, men vi må virkelig tenke på en annen måte enn hjemme her når det kommer til hva som er tilgjengelig, nødvendig og bærekraftig. Det blir veldig spennende å se hva vi får til, og her lærer vi helt klart masse av fysiogutta. Det er også planlagt skolehelse på skole og kvinnehelse med kvinnene, og spesielt på sistnevnte skal vi jentene få delta mye og det gleder jeg meg masse til!

Dette er virkelig avsidesliggende, vi har Internett på sykehuset her som ligger så i lende opp en monsterbakke fra huset vårt, så det spørs hvor ofte vi gidder å oppsøke det. Standard på hus varierer, noe bra, annet dårlig. Dette er området som var i episenteret av jordskjelvet i 2015, og vi ser helt klart at oppbyggingen fortsatt pågår. Vi ser også revner og ras i fjellet som også var et resultat av at jorden flyttet på seg så raskt. Men grunnen til at folk bor her er landbruk, så det er nok av terrasseplantasjer her hvor de dyrker alt mulig – og det er noe av det mest imponerende jeg har sett. Disse er bygd for mange generasjoner siden og står fortsatt støtt i dag og kan skaffe inntekt til mange familier.

I dag var det fridag og vi dro på første topptur. Det var rett opp i skogen, for det er visstnok gøy det. Vi fant en bedre sti etterhvert med de kjente trappetrinnene som gjør at der river i låra. Jeg kommer hjem med rumpe av stål! Men etter nesten to timer fant vi toppen og som alltid før så er det overskyet når vi drar på tur, og det irriterer selvsagt meg grenseløst. For rett rundt svingen her ligger Himalaya i all sin prakt og jeg er helt forelska! Men vi har fortsatt mange dager igjen, så jeg krysser fingrene for at værgudene unner meg et glimt av verdens tak. Jeg har kun et par bilder fra telefonen nå, men det kommer nok flere seinere!

Så alle kan puste lettet ut, vi ligger ikke på hode i en fjellskrent, men koser oss glugg i hæl!

⁃ Keijei

På hode ned i sekken…

Nå burde jeg egentlig pakke, men jeg sitter på sengen bare litt til… for i morgen skal vi av sted igjen og dette for en to ukers periode! Da skal vi hit:

Ikke at jeg vet noe mer om hvor Manekharka er enn hva kartet tilsier, eller hvordan det er der. Men at det er i starten av Himalaya har jeg fått med meg – så det i seg selv er jo grunn nok til å dra. Vi er fire stykker som skal hit å jobbe på et outreach centre, de har alt fra operasjoner og barnefødsler til kurs om familieplanlegging. Om jeg er gira!? Jeg klarer nesten ikke kontrollere meg selv, men prøver å ikke ha for høye forhåpninger, så jeg ikke blir kjempe skuffa hvis det ikke blir sånn jeg ser for meg… Alt er spennende, hvor skal vi sove? Hvordan er dusjen? Er doen kun et hull i bakken? Kommer vi til å forstå noe? Får vi gjøre noe spesifikt? Får jeg se en fødsel? Er det kun jordhytter der? Hvor kaldt er det? Og kan vi se Everest på en solskinnsdag….? Spenningen er kort sagt til å ta og føle på! Så nå må jeg legge all energi i pakking, les: få stappa mest mulig ned i sekken så jeg slipper å velge!

Avreise i morgen kl 7, og med Nepals internettstandard så vet jeg ikke når dere hører fra meg neste gang.. men fortvil ei – jeg er veldig sikker på at dette blir en opplevelse for livet (på godt eller vondt).

– Keijei

Chitwan

DSC_0799

La oss bare ta dette med en gang – ja, stedet heter Chitwan, og det var ganske ironisk at 50% av gruppa var hjemme med rennaræv da vi bestilte.. Men Chitwan er en nasjonalpark som ligger på grensen mot India, og det var dit vi dro denne helgen.

Stedet er kjent for neshorn, elefanter, bjørner, fugleliv og ikke minst to store og sjeldne kattedyr: tiger og gepard. Det er ikke til å skyve under en stol at drømmen om å se en av disse fantastiske dyrene konstant lå der – selv når jeg kunne skimte parkeringsplassen etter avsluttet safari. Men nå hopper jeg litt fort frem her, la meg ta det fra begynnelsen.

DSC_0663

Ryktene sa at veien hit var verre enn den til Pokhara, og det stemte. Først kjørte sjåføren som om det var han som hadde rennaræv og det eneste toalettet var å finne i Chitwan. Dette var fordi det er veiarbeid, og veien stenger kl 10. Vi så døden i hvitøye et tyvetallsganger før sola hadde stått helt opp den morgenen – men alle forbikjøringer på kanten av stup og i svinger gikk bra. Når vi så kom på denne veien som ikke da var stengt, så skjønte vi hvorfor de holdt på med veiarbeid. Humpetittenteia har fått en ny dimensjon, men sjåføren var positiv og kalte det hele en gratis massasje… Han valgte forresten ikke å roe så mye ned på dette strekket av veien selv om vi ikke lengre hadde dårlig tid.

DSC_0557

Vel fremme i Chitwan sjekket vi selvsagt inn på 5-stjerners hotell og spiste fra buffeten som om vi aldri hadde sett mat før, hele helgen. Det var en luksus det var vel verdt å unne seg! Det blei et etterlengtet bad i bassenget og litt tid i solen rett etter ankomst. Første ettermiddag startet med et heller stusselig besøk til en landsby hvor vi egentlig bare var kleine, og så på folks hus. Det tok seg fort opp under solnedgang-turen, for da spottet vi både baby-neshorn og krokodiller. Det ble også tid til en øl og popcorn mens solen gikk ned, og jeg kunne ikke gå 5 minutter uten å utbryte: ”jeg koser meg SÅ!”.

DSC_0576

Neste dag var det opp med solen og klart for padletur. Den ble gjennomført med 16 personer i en massiv kano og en padler som sto bak meg og konstant hvisket tips om hvor krokodillene befant seg. For ja – de var over alt! Personlig presterte jeg heller dårlig og svertet nok eks-safariguide ryktet mitt noe, for mine tre observasjoner den morgenen var and, kråke og mennesker – kanskje de artene det er flest av i hele Nepal. Men det var uansett en fantastisk morgen, og når det ikke var dyr å se så ble jeg helt oppslukt i jungelen…

DSC_0603DSC_0650

DSC_0756DSC_0704

DSC_0655

DSC_0708

DSC_0720DSC_0745

DSC_0791

Det ble mest titting på elefanter langs veien som skulle ut med turister, men denne her er faktisk vill og i brunst/løpetid/uka, som det tydeligvis er hann-elefanten som har – derfor har han den stripen langs fjeset av væske som siver ut av et hull i hodet… mulig jeg skulle fulgt bedre med på hva guiden sa..? Men uansett, han er vill og kommer å hilser på damene sine hver dag, de som ikke er ville. Etter dette ble det en god time i solen ved bassenget, før vi tømte lunsjbuffeten og satt kurs for jeep-safari. Spenningen var til å ta og føle på – var vi de heldige som kunne skimte striper inne i alle buskene? Nei, vi var ikke det- uansett hvor mye jeg håpet. Det nærmeste jeg kom tiger denne turen var et to dagers gammelt fotspor i sanden… Det betyr bare at det ligger en safari i min fremtid en gang også, og det er helt greit!

Men turen var fortsatt helt fantastisk. Vi så masse hjort og fugler, men det morsomste var kanskje bjørnene! De fikk vi sett en haug av, til og med en mor med to unger på ryggen. Og rett før vi skulle snu skimtet vi noe stort og grått mellom alt det grønne – og det var et fullvoksent nesehorn rett ved veien og tok seg en liten lur. Det er trygt å si at stemninga var god i bilen da.

DSC_0862DSC_0880DSC_0931DSC_0907DSC_0909DSC_0922

Helgen har rett og slett vært helt fantastisk, og jeg gjør heller dette 1 gang enn å dra på 10 storbyferier! Det kribler selvsagt i Afrika-foten når jeg gjør sånt som dette, men jeg har virkelig klart å nyte denne turen også.

DSC_0656

Nå er vi tilbake i Kathmandu nok en gang, men allerede til torsdag er det tilbake i bilen. Da setter vi kursen nord-øst over og her har vi blitt fortalt at vi skal 2 timer ”on road” og 4 timer ”off road”… hvis veiene er så jævlige, hvordan går det da når vi ikke en gang kan kalle det vei…?

  • Keijei

Workshop

I dag har vi hatt Workshop på dagsenteret – og det har vært så gøy! Vi snakket om viktigheten med skole, hva som etter vår mening burde fokuseres på og hvordan man kan oppnå dette med studenter med forskjellige grader av utviklingshemming.

Foreldrene var invitert, så vi fikk møte mange mødre i dag. Alle, både voksne og barn, var inne i det lille klasserommet de har, så det var ikke mye plass til overs. Men det gjorde ikke noe. Vi pratet, det ble oversatt og de spurte tilbake. Det var også et par mødre som delte deres bekymringer og ønsker for barnet sitt, og det var veldig spennende og lærerikt å høre hva de verdsatte i en hverdag med et barn med utviklingshemning.

Vi hadde også forberedt et par leker og lagt inn en pause hvor vi delte ut litt frukt. Det ble mye latter da vi prøvde hode-skulder-kne-og-tå på Nepali, men alle deltok og det var tross alt det viktigste. I det store og det hele er vi to fornøyd med dagen, og det virket også som om både mødre og lærere var det. Jeg klarte til og med å holde meg pedagogisk og flink en hel dag (som dere ser på bildene).

Som dere ser, så hadde jeg pynta meg med mitt nyinnkjøpte antrekk – og det var det noen av studentene som fikk med seg. Spesielt han som hele dagen gjentar farger ble opphengt i den fargesprakende buksa mi. Jeg personlig var mest glad for at vi har hatt vår varmeste dag her siden vi kom i dag, og jeg trengte da ikke fryse i hæl midtveis..

Så, da var vi i mål med det! Nå går vi inn i våre siste dager på dette dagsenteret, og det blir veldig rart… hadde det ikke vært for at vi har noe veldig spennende å se frem til neste uke, så hadde stemninga vært ganske på bunn tror jeg.

  • Keijei

Pokhara

Denne helgen ble det tur til Pokhara! Og det er ingen tvil om at vi har kost oss. Denne byen er endel renere, stillere og generelt penere enn Kathmandu, spesielt i turistområdet. Det var også mye god mat, masse fine steder å shoppe, en stor sjø å leke seg på og et tempel på toppen av nok et fjell.

Turen startet halv 7 fra Norwegian House, videre over i buss. Denne hadde vi blitt fortalt at tok et sted mellom 8-10 timer, kommer an på så mangt (biler, ulykker, veiarbeid, en ku i veien…). Det var også mange som påpekte at veien minner mest om kulekjøring på sommerføre og at toalettene var nevnte hull i bakken. Det var 13 spente folk som dro på tur – noen mer spente enn andre da de hadde vært avhengig av et fungerende toalett et par dager allerede. Men vi humpet av sted, og det hele gikk riktig så greit. Det skal sies at veien ut fra Kathmandu minner mer om kulekjøring og jeg tror ikke vi var over 30km i timen en god stund på grunn av dette.. men videre gikk det bedre! Asfalten var helt ok, og det betyr at man trøkker klampen i bånn og kjører som om både buss, bensin og folk var stjælt/kidnappa. At veien var like svingete som de værste veiene i Norge, masse biler på veien og det uendelig lange stupet som var på høyre side – det hadde ikke så mye å si. Det var forbikjøring av lastebiler i oppoverbakker, i sving, uten autovern… Det beste var bare å ikke tenke på det. Det var jo mye annet å se på! Masse folk som holdt på med morgenrutinen, dusj, barbering eller fletter til skolen. Det var noen som gikk å bar på en høne, andre som løp etter en høne og ellers både geiter og bøfler. Langs hele veien var det hus og dyrket mark, husk at dette var i stupbratte fjellsider og der fantes ingen traktor – dette ble gjort for hånd. Så da hadde jeg mer enn nok å finne på de neste timene, og ellers gikk alt veldig bra, både do og lunsj var over all forventning – og i 4-tiden var vi i Pokhara!

DSC_0378

Det beste med hele turen var nesten sengen. Men varmen var et høyt pluss, billig øl og mat, vannet og en topptur fikk vi til. Det ble ikke noe soloppgangtur på oss da det selvsagt hadde kommet tåke ala den i Kathmandu her også – helt klart turens nedtur. Pokhara er kjent for fantastisk utsikt over Annapurna fjellkjeden, men vi fikk da dessverre ikke sett den. Hadde det ikke vært for at jeg fikk et glimt av snødekte fjelltopper i dag på vei hjem, så hadde jeg snart begynt å tro at alt bare var løgn og at det slettes ikke fantes et eneste fjell i Nepal… Men det gjør det da, og jeg håper vi får se de bedre i løpet av oppholdet.

Shanti Stupa ligger på toppen av et fjell med utsikt over hele Pokhara. Eneste måten å komme dit er å gå – dermed trodde jeg ikke det skulle bli noe.. Men Siri og jeg tok en heilomvending i døra, dro med oss kamera, fikk en mann med hatt til å padle på oss over vannet og satt i gang med godt mot. Nok en gang var det trapper… og trapper.. og mer trapper… Men når vi endelig kom til toppen – for et syn som møtte oss der!

DSC_0399DSC_0400DSC_0427DSC_0407

Jeg lekte litt yoga-hippie-freak også, bare for moroskyld… Det som river litt ekstra er forestillingen om hvor fantastisk utsikt vi ville hatt på en klar dag – men det må jeg bare legge fra meg. Det er mange dager igjen til å se Himalaya på!

Utenom denne turen i trappene dere ser over, så ble det mest øl, mat og noe som liknet på mimosa på vannet. Som vi har kost oss! Det har vært varmt og vi har ikke trengt å gjøre noe mer enn hva vi føler for der og da.

DSC_0368DSC_0468

Nå har vi endelig kommet oss hjem etter nye 8 timer på buss, og jeg er ganske klar for å innta den horisontale stillingen de neste 10 timene… I morgen er det tilbake på dagsenter og allerede onsdag har vi workshop, så det er ikke noe latmannsliv her i Kathmandu – det er forbeholdt Pokhara…

  • Keijei

Fredag på en torsdag

I dag har vi hatt en så fin dag – det har rett og slett vært fredag på en torsdag! Vi får en langhelg i Pokhara som starter i morgen, så dette ble siste dagen denne uken. Og som sagt, en så fin dag!

Det startet allerede på veien til dagsenteret når vi fikk sitte foran i mikrobussen, det var en helt ny verden og kunne nesten klassifiseres som behagelig. Men det gøyeste av alt var når vi kom oss til dagsenteret, for vi hadde nemlig med en gave i sekken. Hver dag her starter kaldt, og rommene vi er i er iskalde mur bygg. For å sette standarden så kan jeg fortelle at jeg har Kari Traa fra topp til tå hver dag, ullgenser og skjerf – dette er selvsagt inne. Når vi kommer ut i solen, så begynner vi å få varmen og kan kle av oss et lag. Men mange av disse stakkars barna går faktisk barbeint og de som faktisk har sokker, har noen lusne bomullssokker. Jeg fryser bare seg ser på de. Og vi er jo nå inne i de kaldeste månedene i Nepal, så Siri og jeg har kastet oss rundt å samlet inn ullsokker til alle barna våre. Her må vi rette en stor takk til Eva som sitter hjemme i Trondheim og har sendt med så fine sokker – det er fire par varme føtter som legger seg i Nepal i kveld. Resten tok Siri og jeg å kjøpte etter å ha lett lenge gjennom haugene med bomull her nede. Det er trygt å si at gaven ble tatt godt i mot – for en glad og ivrig gjeng! Jeg har ikke telling på hvor mange klemmer de klarte å levere på ti minutter..

DSC_0256

DSC_0265

Hun jenta her er forresten solstrålen min for tiden! Hun har virkelig blomstret siden første gang vi møttes, og nå får jeg ikke nok!

Og for å toppe dagen, så fikk vi beskjed om at vi endelig skulle ta med alle på besøk til tempelet som er nærmeste nabo! Her er det en fin park og masse plass å leke på, så vi har klødd etter å dra hit lenge. Dermed ble det en time ute i det fri, noen aper på veien og masse lek.

DSC_0287DSC_0289DSC_0293DSC_0301DSC_0329

Vi er så enige om at dette er en av de beste dagene så langt, og den sparker av turen som starter i morgen klokken halv 7. I skrivende stund sitter jeg med en øl på terrassen før jeg skal på yoga klokken 6 – det er ingen grunn til at dagen skal ta en annen retning med det første!

  • Keijei