Boudha

Jeg har lenge planlagt å besøke dette stedet, en kjempe stor stupa her i Kathmandu. De fleste andre av reisefølget hadde allerede vært der og kunne fortelle om et rolig og vakkert sted – en sjeldenhet i denne byen. Ingrid og Lise ville være med å spise middag der i dag, så vi dro av sted.

DSC_0323Når vi kom frem skjønte vi fort at stillhet var det siste vi ville finne der – det krydde av folk over alt. I dag var tydeligvis en helligdag vi ikke hadde fått med oss… så vi vandret en liten runde, og prøvde å ikke bli dyttet, tråkket på eller tråkke på andre som plutselig skulle legge seg ned i noe jeg bare kan anta var bønn.DSC_0336Mens vi satt på en takterrasse med utsikt over denne massive stupaen, senket mørket seg og vi kunne skimte de utallige lysene som blir tent på slike steder. Det var ganske kaldt da vi har hatt en sjelden dag med overskyet og litt regn i dag, så det tok ikke lang tid før vi satte snuten hjemover. Nå har jeg iallfall vært der, og det er jeg mer enn nok fornøyd med.DSC_0346

Hjemme ble det påskestemning med påskeegg og påskekrim – vi våknet nemlig til en melding fra Kristine om at det var gjort klart til påskeegg-jakt for oss før hun og familien dro på tur tidlig i dag. Dette var selvsagt dagens høydepunkt, og en kjær smak av Norge i disse påsketider… Nå er det kun en uke til jeg sitter på flyet hjem, så det blir mange siste besøk og middager denne uken.

  • Keijei

Danseshow

Helt siden vi kom hit har mange av oss ligget i hardtrening til årets store danseshow – og i dag var dagen endelig her! Dette ble avholdt på militært område av en eller annen grunn, så vi startet dagen med 6 km gange rundt hele og ble avvist i samtlige porter – det var ikke før vi var tilbake der vi starta at vi kom inn fordi en nepalsk dame gikk god for oss. Akkurat da skjønner jeg at vi så litt skumle ut, for etter en time med god marsjfart rant svetta og vi var rimelig frustrerte. Men frem kom vi og var klare til å øve! Personlig har jeg aldri fått stegene helt forklart, men bare sett på de som står foran siden jeg kom litt sent inn i dansen. Det er vel egentlig ingen som gjør helt likt, så det er ikke så veldig farlig – det viktigste er å delta er det noen som sier! Det var fullt kaos fra start, og vi hadde selvsagt ikke peil på hva som skjedde til noe tidspunkt, men gjorde bare som vi fikk beskjed om. Første steg var kostymet, og jeg vet ennå ikke hvordan alt dette egentlig er festet… men gøy var det!

Her har dere min fantastiske dansepartner, Pritam! Han er så stjerne og han elsker å danse – noe som syntes når han er på scenen. Han kunne jo hele dansen når jeg endelig kom til hans dagsenter, og har vært veldig snill når jeg har lært meg stegene. Han peker hvor jeg skal gå og vinker på meg når jeg skal komme tilbake til han, blunker for å oppmuntre meg og avslutter alltid med at vi lager hjerte av hendene. Altså – han er helt konge denne fyren her! Jeg er også sykt misunnelig på brillene hans…

Jeg fikk fikset flerkameraproduksjon på dansen vår, så jeg burde kanskje sette sammen det i løpet av turen. Her er noen bilder tatt fra backstage og Pritam hadde jo fått med seg at det var et kamera der, så han fikk showet litt. I dag fikk jeg kyss på hånden når vi var ferdige, så litt ekstra stas var det jo! Og selvsagt, brillene var på!

Ingrid filmet oss fra salen, så her får dere hele opptredenen:

Plutselig var det noen som ville ha tak i oss – vi skulle nemlig bli intervjuet av denne skjønne fyren. Han lurte blant annet på hvor vi var fra og om man kunne ta buss til Norge isteden for fly. Alt foregikk på nepali som alltid, så det var et par ukomfortable nordmenn som smilte tappert der.

DSC_0287_1

Det var ikke bare dansen jeg var med på i dag, dette var et 2 timers langt danseshow og de fleste barna hadde minst 4 klesskift. De andre studentene fra Norge var med i en annen dans og det var også dans fra andre dagsenter. Så dette var ikke småtterier.

DSC_0288DSC_0303

Her er hele gjengen og jeg må si jeg er imponert! Alle var på rett sted til rett tid, i rette klær og med strålende humør! Med unntak av en frittgående gutt som Lise måtte hente av scenen, så gikk alt på skinner. For en fin gjeng!

DSC_0305DSC_0308

Vi har feiret vel blåst med ekte belgisk vaffel – er det vaffeldagen så er det vaffeldagen! Nå skal det bli deilig med en rolig kveld og noen andre sanger på høyttalerne…

  • Keijei

Nagarkot

Jeg har i drøye 10 uker ventet og ventet på å kunne se Himalaya. Denne verdenskjente fjellkjeden som utgjør en så stor del av dette landet, med sine snødekte og majestetiske topper. Jeg har fått et glimt tidligere, men det er lite fordi Nepal konstant er dekket av en dis/tåke slik at man sjeldent ser særlig langt. Spesielt ikke helt til Himalaya, selv om man egentlig skal se mye også her fra Kathmandu. Men denne helgen har vært mitt håp, min mulighet – vi satt kursen mot Nagarkot. Dette er ikke langt fra hovedstaden, men et veldig kjent sted for nettopp fjellutsikt. Jeg håpet og krysset fingrene for klarvær, vi hadde to morgener der for størst sjans. Hotellet vi fikk skaffet oss hadde også fjellutsikt, slik at vi kunne bare rulle ut av sengen kvart på 6 for å beskue verdens tak i morgensolen. Vil dere se bildet jeg tok denne helgen..? Her er det:

DSC_0250_1

Ja, det er riktig – jeg tok kun dette bildet med kamera denne helgen. Det er også riktig at det ikke finnes fjell der… Heller ikke denne gangen ville værgudene unne meg dette synet, så nå er jeg rett og slett møkk lei dissa såkalte fjella som visstnok skal være her – jeg får aldri sett de! Greit, i Manekharka fikk jeg et glimt, men det kan ikke sammenliknes med hvordan det var her. Dere skjønner, utpå dagen var det en som utbrøt: der er det et fjell! Og jeg sleit med å finne det for jeg måtte løfte synet høyere enn det jeg antok.. Dette lille glimtet i tåken var som et massivt hån mot oss: dette er hva dere går glipp av! For å gjøre det hele enda verre, Nagarkot var et høl som ikke kunne levere noe så enkelt som stekt ris, ikke en gang etter å ha brukt 1,5 timer på å lage det. Trygt å si at denne plassen skuffet så til de grader, og jeg kommer nok aldri til å sette foten min der igjen uansett hvor mange fjell de frister med.

Heldigvis hadde vi andre planer på denne turen også – i går var det klart for paragliding! Jeg har hoppet i strikk og fallskjerm (aktiviteter jeg nå anser meg for gammel til), men dette har jeg aldri gjort. Vi blei hentet på hotellet og kjørte av sted i en bil med full partymusikk – så stemninga og nervene var på topp. Så viste det seg at det var 40 minutter å kjøre, så vi slappa litt av i mens. Når vi endelig gikk ut av bilen forsvant pilotene våre å snakket med et par trailersjåfører vi hadde passert rett nede i bakken. Med å snakke, så mener jeg selvfølgelig at de sloss fordi en ”was using the bad language”… Følte vi skulle ut å fly med stødige fyrer akkurat da… Men vi dro til den lille toppen og satt i gang…

img_8006img_8015img_7998Og som jeg koste meg! Jeg følte jeg fløy sammen med alle ørnene som er her, svevde gjennom luften og generelt hadde fått superkrefter. Ikke at jeg gjorde et pøkk, fyren bak tok seg av alt. Vi var frem og tilbake, oppover, så nedover, spiraler og vugger – før vi traff bakken med et mykt dump 30 minutter etter takeoff. Jeg var litt nervøs før vi lettet, det må jeg si – men det forsvant fort og ble erstattet med spørsmålet: hvor er nærmeste paragliding klubb hjemme? Dette var helt klart verdt det, men det stikker jo litt når jeg vet at jeg nesten kunne skimtet Everest på en klar dag samtidig.

img_8025img_8028img_8030

I dag hadde vi planlagt å gå en enkel rute på 16km ned til Dhulikhel, en merket og ganske mye brukt tursti. Vi startet tidlig og kom godt i gang, selv om vi flere ganger holdt på å gå feil fordi det var så dårlig skiltet. Jeg hadde også lest at det bare var nedover (hele grunnen til at jeg gadd å være med), så da det blei trapper som førte oppover igjen, tenkte vi at det orka vi ikke – vi tok veien som vi hadde sett svinga rundt fjelltoppen. Det gjorde den da altså ikke. Men vi fant en sti som gikk i den retningen. Den gjorde faktisk ikke det den heller, den bare forsvant. Så da sto vi der midt i buskene og ville hverken gå frem eller tilbake. Vi kunne jo ikke snu (fjellvettreglene har vi ikke lest grundig, selv i disse påsketider) og lagde da heller vår egen vei. Det er fem sett med oppskrapte legger her hjemme i dag for å si det sånn. Dere ser ikke stien langs den lia dere heller? Stemmer det ja…

img_8034

Men etter en liten stund fant vi en mye bedre sti som faktisk førte videre rundt toppen til en liten landsby. Etter et par timer på eventyr til skogs var vi klare for lettere vei og snart en buss til Kathmandu. Vi spurte en familie – det var enklest, siden stien vi fulgte gikk rett til døren deres. Der var de veldig hjelpsomme og han ene skulle samme vei, så vi kunne slå følge et stykke. Supert, tenkte vi og var klare til å dra. Han måtte bare ha med seg noe, og dette noe var en levende hane i en pose – helt normalt.

img_8043-1

Det ble mye frem og tilbake mellom åkrene, og vi tråkka fint i salaten et par ganger… Men til slutt kom vi til veien som skulle føre oss til Dhulikhel. Gjett hvem vei den gikk… oppover ja. Klokka var nå rundt 1, det var stekende sol og vindstille – og en skogbrann som hjalp til med varmen et sted også. Da var det bare å ta bena fatt hvis vi skulle ha et håp om å komme hjem en gang i løpet av dagen.

Hjem kom vi da. Vi gikk faktisk nesten like langt som den originale turen var beregnet, på like lang tid også. En detalj er jo at vi ikke endte opp i rett by, men det var faktisk et bevisst valg fra vår side. Etter en times busstur med 5 rimelig stille jenter var vi tilbake i Kathmandu, fikk oss en god og kald dusj før vi satt kursen mot vår favoritt-pizza-restaurant. Der ble det også dessert, for er det noe vi har fortjent i dag, så er det det!

Jeg vet ikke hva det er med turer i dette landet, men de er umulig å planlegge og de går aldri som man prøver å planlegge uansett – og nesten alltid går de midt ut i svarte skauen. Dette ble nok siste turen for meg, personlig har jeg ikke behov for å bygge mine egne veier fullt så bokstavelig som det der…

  • Keijei

World Down Syndrome Day

I dag er det World Down Syndrome Day, og det har vi selvsagt markert her i Kathmandu! En av våre kontakter her nede er nemlig i styret til Down Syndrome Society Nepal, og hun har også startet det største dagsenteret som vi besøker her nede – det er oppkalt etter sønnen som har Downs Syndrom. Hun er virkelig en pådriver og det er kjempe gøy å se alt hun får til – ekstra gøy at hun er kvinne som gøy det i dette landet hvor kvinner ikke nødvendigvis har så mye de skulle ha sagt. Dermed var det klart for å gå i tog i dag! Midt i veien med politieskorte og hele pakka; vi gikk selvsagt midt i byen på en av de travleste veiene. Denne gåturen var kjempe fin og de dukket opp flere kjente fjes.

Det hele ble avsluttet med at forskjellige folk av forskjellig rang holdt taler.. noe mer vet jeg ikke, for alt foregikk selvsagt på Nepali som jeg ikke skjønner et pøkk av. Dermed blei det litt over to timer hvor jeg konstant prøvde å ikke sovne, for fytti så kjedelig det er med taler på et språk man ikke skjønner. Heldigvis hadde jeg litt å finne på, for dagsenteret jeg var på først var nemlig også der med fire barn. Lærerne derfra fant ut at de ville plassere de barna med meg mens de satt lengre bak i salen. «Kaja, pass på de du» sa de bare, og gikk. Det skal sies at de satt veldig pent veldig lenge, spesielt når jeg begynte å kile han ene i nakken så han nesten sovna – kan ikke krangle når man sover vet du.. Han andre lille krabaten jeg fikk ansvaret for elsker å si navnet på farger, og å klappe. Så han kunne hyle ut «yellow» for så å begynne å klappe, noe som resulterte i at han startet en applaus hvert 20 sekund. Det virket som at de som talte likte det, i begynnelsen… men så når det fortsatte, så kom de jo aldri til poenget og applausen kom jo på helt feil tidspunkt i forhold til hva som ble sagt. Dette var egentlig veldig gøy, men vi måtte nå prøve å oppføre oss, så det blei mye holding i hendene for å unngå flere klappesalver.

Vi var mer enn klare for å være ferdig da siste person takket for seg, sikkert nr 10 i rekken av taleholdere. Så da tok vi bena fatt og belønnet vår egen tålmodighet med en solid mexicansk lunsj!

– Keijei

Ferie i Bhaktapur

DSC_0228

Vi tok oss en liten ferie fra lørdag til søndag i en fin liten by som heter Bhaktapur. Den ligger her i Kathmandu-dalen og er en liten time unna med buss. Det er selvsagt en nepalsk buss, med normal trafikk og egen bil ville det sikkert tatt 20 minutter. Men dette var et fint sted! Så mye roligere enn her vi bor, masse gamle, vakre templer og hus – og vi fant verdens beste sjokolademuffins. Trygt å si at vi unnet oss alt vi ville ha, vi var jo tross alt på ferie.

DSC_0149

DSC_0143

DSC_0218

Tre rimelig happy jenter som fikk seg is mens vi satt å beundret gamle templer og nøt stillheten. Det ble selvsagt litt titting i butikkene, det er ikke så mye annet å gjøre rundt disse severdighetene enn nettopp dette. På slutten snublet vi over en pottemaker – eller vi fant butikken hans, vi tråkket ikke på han… Men her fikk vi prøve å lage elefanter, og jeg tror kanskje jeg har funnet mitt godt skjulte talent. Eller muligens ikke. Jeg fikk iallfall fylt kvota med suvenirer, for her fant jeg noen tekopper som jeg ble helt forelsket i – hadde ikke vært for at vekta nærmer seg faretruende maxgrensen på hjemturen, så hadde jeg sikkert tømt butikken også…

Vi sov over til i dag, og har nettopp kommet oss hjem igjen. Temperaturen i Nepal har skutt i været de siste dagene, og det er så varmt her på dagen! Dette er selvsagt utrolig deilig når vi bare sitter i hagen å leser bok med en is i hånden… men det er noe litt annet når man skal trøkke seg inn på minibussen sammen med 40 andre. Så det var helt klart deilig å komme hjem.

Vi går inn i tredje siste uke på dagsenter nå, og jeg tror de fleste begynner å bli mette på akkurat den delen – jeg vet at jeg er det. Men vi har noen spennende dager denne uken med World Down Syndrom day og danseshow på søndag. Og ikke nok med det – vi planlegger ennå en tur denne uken, og det har jeg gledet meg lenge til!

  • Kaja

Hva skal vi spise i dag…?

Jeg tenkte jeg kunne fortelle litt om hva jeg har spist her nede – det er ikke bare å vandre inn på meny for å handle inn til laksemiddag, det er helt sikkert. Mat er så viktig for humøret mitt og for hele oppholdet generelt, så det er noe jeg alltid er spent på.

For det første, så har dere jo sett kjøkkenet vi har her, og jeg har ikke vært interessert i å bruke det mer enn nødvendig skal jeg være ærlig. Det er lite, alt er bygd for en person på 1,30m og generelt lite anvendelig. Jeg bruker det til frokost og mellommåltider, som generelt er ristet brød med varianter av pålegg. Først gikk det i nutella, ”syltetøy” og peanøttsmør. Så blei det litt avokado og egg som ble et fantastisk avbrekk fra sukkeret. Men gjennombruddet var når vi fant leverpostei – uten tvil det viktigste jeg har funnet her til frokosten. Til slutt blir det fort en banan, for å fylle på siden det ikke er snakk om grovbrød. Det er den kjedelige delen av kostholdet, og det jeg gleder meg mest til når jeg kommer hjem.

img_7438

Over på middag! Dette kjøper jeg ute. Man finner ganske mye forskjellig, pizza og pasta som er bra har vi, kinesisk prøvde vi i kveld, indisk og thai er også store favoritter. Men det er ikke til å skyve under en stol at det blir mye Nepali-mat, både på dagsenteret og til middag, så jeg tenkte å fortelle litt hva slags mat dette er. Mat er ikke egentlig dyrt her, vi har kjøpt flere retter, øl og en ekstra drink – alt for den nette sum av 180,-. Dette anser jeg som en dyr middag, og det er til spesielle anledninger. Jeg har prøvd å finne noen billige steder slik at jeg kan rettferdiggjøre denne luksusen, og det har jeg virkelig klart. Jeg prøver å holde meg rundt 300-400 rupies (20-30,-). La meg introdusere dere for våre stamsteder her: Glittertind og Skuret.

img_7469

Her er Glittertind, navnet stammer fra de grønne og røde lysene som blinker på utsiden. Her snakker de veldig lite engelsk, og har også denne indiske hoderistingen som betyr ”ja”, en mix som ofte blir forvirrende. ”Kan jeg få momos og en flaskevann” Hoderisting. ”kan jeg ikke det?” hoderisting. Det beste er bare å peke, krysse fingrene og håpe på det beste. Her får vi mye forskjellig. Nepaliplatter er noe alla denne her:

img_7546

Her finner vi en peanøttmix med koriander, kokt egg, potet og grønnsaksmix. Bestiller man dette noe sted, så vet man aldri hva som dukker opp, det er som regel det man har der og da tror jeg. Annet jeg ofte spiser her er stekt ris med en indisk mix til som jeg tar med hjem og har mat i et par dager – for Glittertind ligger 100 meter unna og det er helt perfekt. De har også et helt magisk nanbrød med et lass av hvitløk! Momos, en versjon av dumplings, er mega-populært i Nepal, og de selger 10 stk for 8,- her, så det blir fort middagen. Chowmain er også en god slager. Så Glittertind er hyppig besøkt, og blitt kjent og kjært. Mange var litt skeptisk i forhold til hygiene i begynnelsen, men det kom vi fort over. Uansett, Skuret er bedre både på av stand og i å skape tvil i forhold til hygienen…

Skuret ligger 30 meter fra porten og er nettopp det: et skur. Her lages de beste momosa jeg har funnet, og jeg betaler hele 5,- for en middag der som jeg kan ta med meg hjem i praktiske plastikkposer. De lager også noen potetkaker og noe vi kaller halvmåne som er helt magisk. Sistnevnte går i frityren alle sammen, så da fant vi ut at det var helt sikkert trygt. På bildet kan dere se at de tar oppvasken på fortauet… løsbikkjene var vekk når jeg tok bildet. Men uansett hvor slitent det ser ut – de beste momosa uten tvil!

Jeg har nevnt endel forskjellig mat nå, men ikke kommet innom dal bhat som er nasjonalrett. Det er dal (linser) med bhat (ris), og dette spiste vi to ganger om dagen i to uker i Manekharka. Det er den beste dal bhaten jeg har spist, og jeg kjøper ikke egentlig det lengre fordi ingen ting kan måle seg med det vi fikk da. Der fikk vi også masse forskjellige grønnsaker, kylling, gresskar og annet som tilbehør. Dette er også en slager på dagsenteret, og det er alltid spennende å se hva slags tilbehør man får der. En annen ting jeg må fortelle om er noe annet vi fikk servert i Manekharka – de kalte det øl… det ble servert i bolle, lunket, med frø og fettlag på toppen. Uten tvil det jævligste jeg har smakt her i Nepal, og den bollen ble ikke fullført av meg. Skål med skål!

img_7727

Så med all denne gode maten var det klart vi ville lære hvordan vi kan lage det. På torsdag hadde vi matkurs, og jeg gleder meg masse til å prøve hjemme. Det blir helt klart momos når jeg kommer hjem, og denne blomkål og potetmixen er så god! For ikke å snakke om dippen til momosa – jeg har spist dette i hele helgen, for de sendte nemlig med oss en haug av de 100 momosa vi lagde hjem.

Jeg er veldig positivt overrasket over maten her, og det er virkelig ikke noe problem. Det er klart vi havner innom temaet ”hva jeg savner fra Norge”, spesielt på vei hjem fra dagsenteret når vi sitter som sild i tønne på bussen og er sultne. Det har også vært et mye omtalt tema denne uken, som var ergo-studentenes siste uke. Mange har allerede skrevet en meter-lang handleliste til hjemkomsten – og den vokser stadig. Personlig så skal jeg ha sushi den kvelden jeg kommer hjem, og vurderer sterkt å legge inn et ønske om nybakt kringle med vaniljekrem….

  • Keijei

Kvinnedagen

DSC_0976

Nå er den her igjen – 8 mars! Jeg pleier vel ikke egentlig markere denne dagen så mye, men i år må jeg nevne den. Misforstå meg rett, det er en viktig dag og mange viktige saker som fremmes – for vi har fortsatt et stykke å gå. I år er det MeToo og TimesUp som raser hjemme i Norge og det er saker jeg står fullt og helt bak. Men så sitter jeg her i Nepal på årets kvinnedag, og da er det andre saker som dukker opp i hodet…

Dette er et land hvor kvinner må gå bak menn og la han gå over veien først. Dette er et land hvor alle henviser seg til mannen i reisefølge, fordi det bare antas at han er den med mest kontroll. Dette er et land hvor det er overflod av livmornedfall fordi så få kvinner får fri etter fødsel og er rett tilbake på jobb – og ikke tør fortelle mannen sin at de faktisk er syke. Dette er et land hvor menstruerende kvinner må legge seg ut av huset i en uke hver måned fordi de anses som skittene, også kjent som chhaupadi. Denne uken kan de heller ikke lage mat eller ta vare på barna sine, som i mange menns øyne er det eneste de duger til. Dette er tradisjon som er så hardbarka inn i kulturen at de fleste damer vil nekte å snakke om det. Dette er også et land hvor store deler av befolkningen tilber kuen fordi den er et symbol på fruktbarhet og det å være mor – men menstruasjon er så tabu at ordet omtrent ikke nevnes. Bakvendtland slår til igjen! Vi så faktisk en film her om dagen med dagsenteret med nettopp dette som tema, som da prøvde å løsne litt opp i tradisjonen. Filmen var på hindi og det eneste jeg fikk med meg som var på engelsk var ”and tomorrow your shit will be mind-blowing too”… men jeg forsto av kroppsspråket at mannen ikke var fan av denne tradisjonen, og det var jeg glad for at barna på dagsenteret fikk se det.

DSC_0980

Vi har ting vi må fikse i Norge, men det er så mange kvinner som mangler så mange grunnleggende rettigheter andre steder. Ikke bare her i Nepal, men resten av Asia, i Afrika og Sør-Amerika, for å nevne noe. For meg er det så uvirkelig at dette er livet til kvinner, og det gjør meg så uendelig trist. Jeg har på mitt opphold her møtt flere som jobber for å endre nettopp dette synet her, og det gjør meg litt lettere til sinns. Jeg har også snakket med unge mennesker som ikke lengre legger like mye vekt på slike tradisjoner, så jeg velger å tro det er håp. Det skal sies at dette er hva jeg har lært bare ved å være her i 2 måneder, hadde jeg gått inn for å studere disse tradisjonene mer ville jeg helt sikkert kunne fortalt og forstått mer også… Og det er selvsagt ikke alle som lever etter dette, men det er ikke til skyve under en stol at det er realiteten for mange.

DSC_0378

Kvinnedagen bør og skal markeres, for det er mange som har kjempet for at jeg lever det livet jeg lever i dag. For meg er det saker som de jeg har nevnt over som brenner mest, ikke at dametoaletter er markert med en kjolekledd-dame eller at det heter brannmann… Heia oss!

  • Keijei

Monkey Temple

DSC_0166

I dag har vi vært på Monkey Temple, eller Swayambhunath som det egentlig heter. Det er en stupa som ligger på en liten topp med utsikt over hele Kathmandu – og som du kanskje gjettet så er det hjem til ganske mange av våre hårete slektninger.

DSC_0140DSC_0134

DSC_0203

De var selvsagt vant til å få mat, men de fikk ikke noe av meg – vi så flere som krevde å få mat mer enn bare å få det… Jeg er ikke helt fan av dyr i by på denne måten, men jeg vet at de lever rundt om i Kathmandu uansett, og at de iallfall ikke blir stengt inne i noe bur på natten. Men storby er ikke noe sted for noen dyr spør du meg. Derfor var det litt positivt at det ikke var så mange aper der som jeg hadde forventet!

DSC_0122DSC_0123

DSC_0161DSC_0168

Vi fikk se hele Kathmandu Valley i dag, og fikk en ide om hvor stor denne byen (eller disse tre byene som det egentlig er) faktisk er. Men selv ikke i dag kunne vi skimte snødekte topper i det fjerne.

Noe jeg ikke forventet når jeg kom hit til Kathmandu og som har overrasket meg, det er alle ørnene. For de er det mange av! De kommer i flokker, og jeg har lenge tenkt at jeg skal legge meg på plenen for å få fanget et bilde – men i dag fikk jeg en mye bedre mulighet fra den lille toppen. Så nå kan jeg roe ned på det, for jeg blei nå ganske fornøyd med dette!

DSC_0190

Det blei en liten gåtur på Siri og meg før vi endte opp på en italiensk restaurant med takterrasse. På dette tidspunktet var vi ganske sultne, og gikk dermed amok når vi bestilte mat… det er ikke så farlig når vi etterpå plukker opp regninga og den havner på 120,- pr stk.

– Keijei

Happy Holi!

img_7874-1

Hvor mange ganger jeg ropte «Happy Holi» i går har jeg ikke tall på – men vi snakker tresifret, minst! For. En. Dag!! Det var så gøy å bare gå rundt i gatene, bli bomba i farger av alle man ser og møte en ny fest rundt hver sving! Vi fikk oss selvsagt noen øl, og brukte egentlig bare dagen på å vandre fra vannhull til vannhull.

img_7862-1img_7863-1

Holi er farge og vann-festivalen, alle har på seg hvite t-skjorter og tar farge på hverandres ansikt. Jeg ropte alltid Happy Holi når noen putta farge i ansiktet mitt – som resulterte i rosa og blå tenner. Linsene fikk også gjennomgå noen ganger, men det var helt klart verdt det. Vi hadde alle bare med oss penger og telefon i en plastikkpose, og godt var det for det var ingen som tok hensyn til noe som helst.

Vi starta dagen på et utsted som vi alle egentlig følte vi var for gamle til å være på – men sparka i gang dagen med en times dansing der. Så vandret vi videre for å finne litt mat og litt mer øl. Det var disse vandringene i gatene som var hele høydepunktet, det var fest over alt og alle var med! Etter litt mat dro vi videre til et av de store samlingspunktene i byen, og her måtte vi stoppe opp for å danse og leke oss. Det var også stor fare for å få vann over seg, siden folk stå på takene og helte farget vann ned på de forbipasserende. Jeg klarte meg ganske bra, helt til klokken var rundt 6 og solen begynte å forsvinne. Da fikk jeg 20 liter rett i toppen, og blei med det ganske kald. Heldig for meg at noen av de andre var hjemom for å skifte litt – da blei det buksebytting på en skitten do på et skittent utested for meg også… jeg er for gammel til å fryse, det er helt sikkert!

img_7877-1

Halv 9 kasta vi inn håndkle og stakk for å finne pizza og taxi. Gleden var stor da jeg oppdaget at det faktisk var varmtvann i dusjen, og jeg trenger kanskje ikke forklare hvorfor en vask var nødvendig. I halv 11 tiden la jeg hodet på puta og sovnet i løpet av 5 minutter. Jeg sier det igjen: FOR EN DAG! Helt klart den beste opplevelsen frem til nå i Nepal, og jeg vet ikke hva som skal klare å toppe dette…

img_7875-1

Happy Holi!

  • Keijei