Tilbake i salen

Det var to litt trøtte, men også fryktelig spente tryner som satte seg i en taxi halv 8 i dag og ytret ordet: Chaval. Det eneste ordet en taxisjåfør trengte for å vite hvor vi skulle, for her på Nosy Be er det nemlig kun et sted man kan dra for å finne hester, og det er Ambaro Ranch!

Endelig var tiden inne for å sette seg i salen igjen, og det var med litt skrekkblandet fryd vi dro av sted. Vi fant frem til den lille gården med 8 hester og den lille franske familien som har flyttet hit. For 10 år siden inntok de Nosy Be, og tok da også med seg hester som denne øyen ikke hadde fra før. Det er jo en ganske spesiell ting å gjøre, pakke vekk livet i Frankrike og flytte hit, så disse folkene var vi spente på. Vi ble raskt introdusert for herren i familien, og han minnet oss øyeblikkelig om en annen blond cowboy som holder til inne på det afrikanske kontinentet. Mulig vi må spørre Jo om han har et søskenbarn fra Frankrike, for her var samme energi, sikkert de samme bokstavene og samme impulsive handlemåte på plass. Det var ikke noe introduksjon, hopp på, hold deg på – eller bare dra hjem igjen. Så da ble spørsmålet om hvorfor de forlot Frankrike klart – noen egner seg ikke like godt i organiserte samfunn, men passer bedre som cowboy i Afrika.

Keijei trakk det lengste strået og fikk en hest som både sparket, bet og gikk i søvne… Mini fikk hun som viste seg å bukke hele turen. Det er da alltid noe. Men av sted bar det, på western-vis med tøylene i en hånd. Vi red gjennom åkre, kuflokker, landsbyer – hele tiden oppover. Plutselig hørte vi bare ”READY!?” og vips gikk det i bånn-pinne-galopp oppover skrenten og opp til toppen. Igjen, det var bare å holde seg fast! Her hadde vi utsikt over sjøen på den ene siden og den største innsjøen på den andre. Vi vandret langs denne høye ryggen ganske lenge med vakker utsikt og en guide som valgte vei litt på måfå virket det som. Men fremover bar det..

Vi fikk oss litt fart flere steder, og er begge enige om at dette hadde vært en kjempefin tur. Men etter et par timer i stekende sol var vi klare for selve høydepunktet – stranden og bading. Å galoppere langs en hvit strand har vel vært Minas drøm ganske lenge, og i dag ble den oppfylt! Den ble dog brått avbrutt da hesten ville ta til høyre og dra hjemover, mens Mina fortsatte alene rett frem. Tilbake i gruppen ytret Keijei et spakt ”Oh, she fell of” mens ingen andre leet en muskel… Men Mini var rett tilbake i salen og smilte fornøyd da hun kom galopperende tilbake – ett fall nærmere tittelen cowboy. Og Ingunn, slapp av – hun hadde hjelm og lener bare konstant litt mot venstre fra nå av, det kunne vært værre!

Badeturen var velkommen, selv om vi følte oss noe ubrukelige da vi fikk hver vår person til å leie hesten uti vannet. Mina fikk en 8-åring som måtte svømme lenge før hesten måtte det og dermed var til mer bry enn hjelp. Og når vi endelig var så langt ute at hestene snart kunne svømme, da ble de alle igjen med fast grunn under føttene. Men svømming ble det, iallfall for Mini. Keijei hadde en mindre motvillig hest som kun ville vasse og ikke mer enn det. Men digg var det uansett!

Nå sitter vi på verandaen og tror kanskje vi blir her, for musklene er såre og kroppen lystrer ikke vanlige kommandoer. Det blir spennende å se om vi kommer oss ut av sengen i morgen.

Men før den tid må vi forlate redet, for vi skal faktisk på konsert med klassisk musikk og moderne dans i kveld! Ja, du leste den setningen riktig! Vi skal pynte oss og spise middag til levende musikk – det var selvsagt drink inkludert i inngangsbilletten, men vi gleder oss veldig til underholdningen også!

– Ekteparet

Nosy Iranja

P1010526

Det var en ny dag og en ny øy – i dag dro vi til paradiset Nosy Iranja!

For første gang her på Madagaskar kjente vi på Africa Time. Avgang skulle være kl 08.00, men klokken tikket 09.03 før båten satte full gass så i lende hvor det eneste vi kunne se var horisont. Det skulle ta litt over 1,5 timer med full gass, en ekstra tank med bensin og rimelig tresmak i ræva før vi skimtet hvit strand og turkistblått hav. For et sted!!

P1010704P1010751

Ved hvert lavvann kommer denne stripen med sand mellom to små øyer til syne. Dette danner da en kritthvit strand med pisslunka vann. På langrunna var det helt utrolig, det var like varmt som et badekar – og nei, det var ikke der vi tisset, det var lengre ut…

P1010630

Så hva gjør man på en slik strand i flere timer? Man tar bilder. Det ble utallige poser, et par hjul og forsøk på noen ganske facy yogastillinger… Noen mer vellykkede enn andre, og det er de som ser dagens lys her. Vi har selvsagt et par tusen bilder etter denne dagen, men med noe tvilsomt nett er dette det beste vi fikk til..

P1010830P1010812P1010880

Vi fikk servert lunsj som bestod av raspa gulerot, kjøttbiter og reker på pinne, ris, knokkelkraft og fisk komplett med hode – det smakte faktisk ganske så godt! Bedre enn de svette bagettene vi har spist mer enn nok av på denne turen.

Ellers er vi litt røde både her og der, men ingen faretruende bergunderfarge ennå. Nå har vi sittet å sett nok en vakker solnedgang med en øl, før vi rusler nedover for å finne middag. I morgen venter nye eventyr, så vi er nok i seng til kl 22.00 i kveld også..

  • Ekteparet

Intatt Nosy Be

Det har vært stille en stund, mest fordi vi endelig har kommet frem til destinasjonen – øya Nosy Be. Vi har koset oss veldig med reisen hit også, og har sett mye av landet gjennom ruta på en svett Peugot. Vi har kommet frem til at klisjè-ordtaket ”Det er ikke destinasjonen som er målet, men selve reisen” faktisk har noe for seg. Mulig vi faktisk må få det tatovert.

Søndag kveld i havnebyen Hell-Ville, gikk Mini utenfor komfortsonen sin og bestilte krabbe i en slags form, blandet med kokosmelk, curry og ost på toppen. Etter tre biter kunne hun meddele at hun egentlig ikke hadde lyst på noe mer, men tvang i seg litt til fordi vi først og fremst er gjerrige – og fordi det ser ut som om vi ikke liker maten om vi hadde latt være, og såpass har vi lært hjemmefra at vi spiser for faen opp maten vår!

Det skulle jeg senere angre på, da jeg var uvel resten av kvelden – ikke nødvendigvis pga at krabba var dårlig, men fordi hele måltidet var aaalt for mektig for min sensitive mage. På natta våknet jeg i en tåke og fant kjapt ut at doen var stedet jeg ønsket å være akkurat nå. Kan jo minne dere på at dette var samme doen som ikke hadde vann i verken dusj, do eller vask – i tillegg til at bøtta vi faktisk hadde med vann, var tom etter dagens dusj. Jeg måtte litt på do, samtidig som jeg også kjente maten komme i retur. Så mange tanker som svirret rundt i mitt lille hode på det tidspunktet, burde ingen matforgiftede mennesker oppleve. Det mest akutte behovet var doskåla, og jeg satte meg til rette for å avlegge noe som lignet fælt på Idun sennep. Deretter måtte resteredene komme ut matveien, og jeg måtte ta stilling til om jeg ville sitte med huet nedi sennepen eller om jeg skulle kaste opp i søppelkassa ved min høyre side. Men tankerekka stoppet ikke her; hva skulle jeg så gjøre med søppelposen? Sette den utenfor rommet så hundene kunne gnafse det i seg? Nei, ned i sennepen bar det. Kanskje ikke så rart at strålen sto som en fontene. Det kom et spakt ”går det bra der inne?” fra Kaja, som vet godt at Mini ikke liker at noen skal holde håret hennes og stryke henne på ryggen. ”Kjempe bra!” lød svaret, med ekko fra doskåla, og Kaja kunne med god samvittighet snu seg rundt og sove videre. Da økten var over, så åstedet helt jævlig ut, og noe måtte faktisk gjøres, så jeg spylte ned med den ene vannflasken jeg hadde. Noe som innebar at jeg da ikke hadde noe mer vann igjen å drikke for å få smaken av fordervet krabbe og spy mellom tennene ut av kjeften – men det fikk vente til morgendagen.

Det tok 1,5 dag før Mini var tilbake. Hun hadde til og med ikke lyst på alkohol, noe som virkelig er et sykdomstegn. Men da matlysta endelig var tilbake, ble sushi bestilt. Mange mener kanskje at man lærer av sine feil, og at rå fisk kanskje ikke var veien å gå – men man skal faen ikke høre på hva ”mange mener”.

Vi kom oss videre til det mer turistifiserte strøket, Nosy Be. Men det jævligste vi så langt har opplevd på turen skjedde. Vi glemte tigerbalsammen igjen på hostellet i Hell-Ville, noe vi bruker mot køende myggestikk. Vi er helt forbanna handicappet uten denne salven. Så handicappet at vi til og med sendte mail til hostellet, hvor vi skrev: ”we forgot an ointment on the top of the bed pole in room 3. Have you found it?”. De hadde vel helt sikkert sine tanker om hva denne ”ointmenten” ved sengen var, og hva den var brukt til  – men funnet var den, og vi vurderer fakta å ta taxi tilbake for å hente den.

Her på Nosy Be koser vi oss så mangt, og nyter late dager på strandsenger i solsteika. Andre som gjør det samme er avskummet av frankrikets eldre mannlige garde. De er her tydeligvis for å få seg noe de ikke ser mye til hjemme, og det er unge og smekre madagassiske jenter. Det er ikke engang snakk om å skjule det litt engang. As we speak fikk nettopp vår Mahatma Ghandi-lignende nabo besøk av ei på rommet sitt. Og vi som hadde dårlig samvittighet for at vi hadde stjælt stolen på verandaen hans, fordi vår ene var ødelagt. Not anymore. Vi har satt på høy musikk og lytter til de intense bønneropene som kommer fra den halvkvælte Mullaen som holder til nedi gata her. De må helt klart ha 140 mullaer å rullere på, siden de etter èn runde med bønn må miste stemmen for de neste ukene. Vi hadde også et skilpaddepar som hadde seg rett nedenfor bungalowen vår idet vi ankom. Naturen går altså sin gang her nede.

Vi fikk først en bungalow i 2 netter fordi vi kom litt tidligere enn planlagt, men har nå blitt flyttet til et annet rom som var det vi opprinnelig booket. Her er det mer luksent, større plass, bedre utsikt til solnedgangen, det lekker ikke fra taket, OG det er til en lavere pris! Så vi kan ikke akkurat klage.

Ellers har Kaja fått nok et sår da hun ”grasiøst” skulle gå ut i vannet og klarte å tråkke på den eneste steinen i en mils omkrets, og måtte sette på nok et Frozen-plaster. Alt er ved sitt normale – og vi ser frem til å roe nerva her den neste uken.

I morgen har vi bestilt ei litta ekskursjon til en øy som heter Nosy Iranja (eller noe i den duren), med snorkling, lunsj, og bilder som kommer til å gjøre seg godt for våre instagramkontoer. På fredag skal vi opp på hesteryggen igjen for å leve ut en livslang drøm om å galoppere langs en strand. SOM vi gleder oss!

  • Ekteparet

Nosy Komba

DSC_0300

Etter en kjapp kjøretur kunne vi endelig skimte azurblått hav bak jungelen – vi var over gjennomsnittet klare. Vips fikk vi sagt hade til vår kjære far&sønn-kombo og satt i en liten båt med et par redningsvester tredd ned over hodet. Vi var kun få minutter fra øya Nosy Be som vi nå hadde begynt å drømme om i de lange timene i bilen… I morgen sjekker vi inn i en bungalow få minutter fra en 2 kilometer lang, hvit strand – bildene kommer. Men vi har først sjekket inn på et lite hostell i Hell-Ville. Denne lille byen får oss til å føle at vi er tilbake i den franske kolonitiden, selv om vi vet veldig lite hvordan det føles ut. Men som franskmennene gjør, gjør vi – dermed ble det to glass vin til lunsj. Det var deilig å endelig komme frem!

DSC_0241DSC_0246

I dag har vi brukt dagen på å dra til nok en øy, Nosy Komba – øyen som er kjent for sine vennlige lemurer. Det finnes flere arter med lemurer, ikke bare den med sort og hvit hale som man finner i filmen Madagaskar, kjent som Kong Julian. De lemurene vi fant var sorte (hann) og brune (hunn). Vi er blitt fortalt at flere av artene er utrydningstruet, grunnet jakt og salg fra mennesker. Nosy Komba har lenge stoppet med dette og tar vare på sine hårete venner, noe som har gjort dem nesten tamme. De bor ute i det fri på den lille øya, men kommer når de blir ropt på og får tilbudt mat. Alt gjøres på dyrenes premisser og de bestemmer om de vil komme på besøk eller ikke. Dermed kan man dra å få et nært møte med lemurer på nettopp denne øyen, og være med på å gjøre markedet hvor disse dyrene selges mindre attraktivt.

Vår dag startet nok en gang med en svett baguett og te til frokost – de har tydeligvis tatt litt for mye etter franskmennene her nede. Men ved godt mot dro vi snart nedover mot havnen for å finne oss en båt som fraktet oss over til denne sagnomsuste øya. Her ble det selvsagt et vilt kaos, og vi ble mest sannsynlig rana på åpen gate uten å vite det. Men etter litt om og menn satt vi nå i en liten jolle sammen med 10 andre med kurs mot Nosy Komba. Vinden rusket i håret, solen skinte og bølgene skvulpet – det kunne ikke blir mer idyllisk… Men det ble det ide vi gikk av på kritthvit strand for så å sette kursen mot jungelen.

DSC_0262DSC_0318

Vår guide var en litt eldre herremann som lurte i skyggene ide vi rundet et hjørne. Men han var riktig så behjelpelig og ikke minst viste han hvordan man roper på lemurer. Vi gikk innover i jungelen mens han ropte ”wakki wakki wakki wakki!” og etter en stund begynte det å rasle i tretoppene. De var over alt og kom fort ned for å få mat, de klatret på både skuldre og hoder, samt prøvde å få tak i kamera til Mina en periode. Dette var så gøy!

P1010489

P1010423

DSC_0297

P1010473

DSC_0303

DSC_0279

Ellers fikk vi hilse på Carolina, en ung dame på 45 år og en boa vi ikke fikk med oss verken navn eller år på fordi vi var opptatt av å ha han rundt halsen.

P1010391DSC_0253

Etter en time i jungelen var det på tide å finne veien tilbake til stranden og få seg en dugelig lunsj. Det var da vi fant ut at vi måtte betale guiden som sa: dere bestemmer hvor mye dere vil betale. Etter at vi gav han en 20 000 lapp, ble han dog mektig fornermet og sa at det var jo veeeeldig lite da. Hvordan vi skal vite hva som er lite og ikke, det vet ikke jeg, men vi smørte på med 20 laken til. Dette er selvsagt ariari, som vi allerede har betalt i millioner før – så vi kunne vel spandere det på han også.

DSC_0325

Ølen smakte godt, selv om Mina angret bittert på den 40-minutters lange turen tilbake til Nosy Be. Hun har jo som kjent blære på størrelse med en ert, og det dunka rimelig greit hver gang en bølge traff. Vel fremme så vi ut som drukna katter og Mina skjelte ut enhver tucktuck som tuta på ho, da hennes øyne på dette øyeblikket var blitt pisslunka og gule. Lettelsen var stor da vi kom frem til hostellet og kunne lette på trykket… Nå sitter vi bare å sløver i skyggen og gjør oss klare til å dusje i en bøtte – her er nemlig ikke vann. Vi glemte visst å huke av innlagt vann og pute på vår booking. Veldig spent på om dette gjelder på alle steder på hele Nosy Be eller ikke … vi oppdaterer dere om dette!

 

  • Ekteparet

Ankarafantsika Naturreservat

DSC_0096DSC_0087DSC_0090DSC_0169

Torsdag var det lagt inn en liten pause i kjøreruta vår, og vi fikk sett hva dette reservatet, type natur, hadde å tilby. Vi fikk litt forskjellige ruter å velge mellom, hvor vi kunne få med guide. Vi valgte kameleon-ruta, som varte i ca to timer. Vi hadde kanskje sovet litt vel lenge, og som vi egentlig visste fra før, sover de fleste dyrene på dagen.. Vi så ikke så jævlig mye på gåturen vår da, for å si det sånn – men så er nå kameleoner også ganske kjente for å kunne kamuflere seg da.. Guiden var tydeligvis overrasket over vårt valg, og spurte hvorfor i all verden vi valgte DEN ruta, og hvorfor vi heller ikke ville se lemurene og alt det andre som de fleste andre turister ville se?! Vi måtte jo forklare at vi dessverre ikke er helt som alle andre. Og at vi allerede så en gjeng med lemurer idet vi svingte opp på parkeringa dagen før. I tillegg skal vi straks ut på en øy som føkkings heter ”lemurøya”, så vi tror vi får sett nok av de.

Baobabtrær var også på ruta vår, noe som er et must å se. Vi vandret inn i reservatet til fiskeørnene, men så ikke en pelle mannskit. Samtidig kikket vi stadig etter krokodiller som vi også kunne se om vi var heldige. Guiden sa tidligere på turen at vi måtte holde motet oppe – lite visste han at vi var bare overlykkelige for å lee litt på den stive kroppen som dagen før hadde sittet 10 timer i bananform i baksetet på en bil. Etter kun å ha spottet noen stusselige fugler på 2 timer, hadde guiden mistet alt håp, og gikk og sparket i sanden. Enda godt Kaja spottet gjengen med ørner som svevet over oss, og som til og med landet i treet rett over oss. Vi var nå egentlig ganske happy med hele turen, selv om kameleonene uteble. Vi måtte jo selvsagt snike oss tilbake til baobabtrærne og ta et ”mange-i-en” bilde senere på dagen.

baobab_1

Til tross for at gåturen ikke var så innholdsrik, fikk vi tatt igjen det tapte da vi kom tilbake til bungalowen vår. Der ventet nemlig en slange på rundt 1 meter, lemurene svingte seg fra utallige trær og nomadene sprang nakne i det høye gresset ved innsjøen. Vi hadde også et utkikstårn hvor vi satte oss godt til rette med en iskald øl, litt musikk, nøt solnedgangen og synet av nomader som vasket understellet sitt.

Når kvelden var over og nok et deilig måltid var fortært, trasket vi tilbake fornøyde etter noen øl og litt kortspill i restauranten. På verandaen foran bungalowen vår satt tilfeldigvis nattevakten og ventet på…. å voldta oss, men endret mening da han kjente svettestanken idet vi rundet hjørnet? Var dette hans lille tilfluktsted for å røyke en joint? Eller ville han bare se til at vi kom oss trygt inn for natten? Vi satset på det siste. Han sto der igjen like blid kl 06 morgenen etter også for å hjelpe oss med bagasjen. Kanskje han egentlig sov i køyesenga på vår venstre side? Det var jo trossalt veldig mørkt, så hvem vet.

bungalow_1

Når vi skriver dette befinner vi oss så langt unna verdens navle som du overhode kommer. Vi er i Ambanja etter 12 timer på veien, og har endelig tilgang til sårt etterlengtet WiFi. Overraskende nok fant vi et skikkelig luksushotell (til og med i norsk standard å regne), til den nette sum av 200 kr. To lykkelige jenter legger seg nå nydusjet og tilfredse i den beste senga vi har klart å oppdrive så langt.

  • Ekteparet

On the road på Maddis!

Hovedstaden, Antananarivo, var ikke såå mye å skryte av – og vi er glade for at vi kun hadde et par dager her. Vi fant oss likevel et favorittsted å sitte, det skulle ikke mer til enn at internettet var tålelig greit, og at de ikke kikket stygt på oss når ølen ble bestilt kl 11.00 om formiddagen. Kaja prøvde også deres pizza – og vi har nå funnet en ny type pizzabunn! Man har jo selvsagt den amerikanske – hvor bunnen er tykk. Deretter den italienske – hvor bunnen er tynn og crispy. Men nå har vi også oppdaget den afrikanske – hvor bunnen var like tynn som en sulteforet biafraunge som hadde sett èn Mariekjeks per uke.

DSC_0020DSC_0022

Hostellet var helt greit – eid av en spacet og alternativ franskmann (også kjent som en fransk mann). Og så var det jo dette lille faktumet at de bygget rett på utsiden av rommet vårt. Et basseng var i gjære, hvis man kan kalle dusjforheng stiftet fast langs veggene i et hull, for basseng. Vi ønsker dem lykke til med det prosjektet, men kan se for oss noen forsikringssaker fra naboene i første etasje i fremtiden.

Vi trasket litt rundt i deler av byen, og planla samtidig de fremtidige dagene, og hvordan vi skulle komme oss nord på øya. Vi chattet litt med en fyr som hadde et fransk navn som lignet stygt på ”Brilleland”, og mekket sjåfør, bil og guide. Turen måtte selvsagt betales for, og penger måtte tas ut. Det er da alles skrekkscenario ble til virkelighet – Kajas kort ble svelget av minibanken. Hvordan i helvete skulle vi vite at max uttak var 800 000?? Det hjalp jo ikke akkurat at vi måtte ha 1 700 000 tilsammen, utbetalt i 10 000-lapper. Lommene var ganske så feite på vei hjem til hostellet, kan du si. Første tanke var; okei, hvem må vi bestikke nå, og hvor mye skal han ha?! Men ikke før hadde vi tenkt tanken, så kom en vakt og guidet Kaja inn i banken rundt hjørnet, hvor hun fikk kortet uten noen problemer. Det skal Madagasserne ha – de er utrolig vennlige og imøtekommende, og vi føler oss veldig trygge og ivaretatt.

DSC_0025DSC_0032

Kl 07.00 (PÅ SLAGET) ankom våre neste dagers fremkomstmiddel, en svett Peugot med en far og sønn bak rattet. Det vil si, far bak rattet (som overraskende nok kjører som en prest) og sønn som sitter i fremsetet og pugger engelske gloser. At vi har betalt for en engelsktalende guide er det vel ingen som har brydd seg videre om, men han skal ha for innsatsen! Moren hans kysset ham farvell, og vi følte oss med ett ganske trygge, siden vi nå har hilst på hele slekta utenom familiehunden.

Av sted bar det med et landskap som stadig forandret seg utenfor vinduet. Først lignet naturen på en stor sopp, eller eventuelt hjerne (nei, vi ble ikke kullos-forgiftet på denne bilturen), før det gikk over i tettere buskas og jungel. Langs veien sto mursteiner stablet opp for salg, sand spadd i pene hauger, frukt og grønt lagt så estetisk pent som man kunne få det, og barn som badet i elvene. Det var også barn som nettopp hadde lært å gå som hakket grus til stein, gjess som sto inntil bilveien bindt fast i en fot, og en mann midt i veien med to valper i hånden som han håpet på å få solgt. Men noe av det som imponerte oss mest var de som ikke hadde kuer til å trekke vogna si, som måtte jogge med tralla på slep med et helvetes lass, for å holde samme fart som bilene i trafikken.

DSC_0041DSC_0050

DSC_0057DSC_0058

Lunsjpausen kom, og vi ”valgte” å stoppe midt i en liten shady landsby som aldri hadde sett turister før. Vi ble eskortert inn i en lokal sjappe, og fikk servert kylling og ris. Har vi ikke fått rennaræv, ecoli eller ebola enda, så går vel også dette bra. Etter 10 timer i en bil i 30 varmegrader, var vi veldig klare for å komme oss frem til overnattingsstedet, men så aldri et sted vi ønsket å stoppe langs veien. Alle de små skurene i de skitne landsbyene hadde nemlig ”hotel” skrevet på bygningene sine – ikke nødvendigvis fordi de tok imot overnattingsgjester, men fordi det var et internasjonalt ord som kunne tiltrekke seg turister. Vi takker fortsatt for at det ikke ble et av de stedene, men heller en ganske så avsidesliggende lodge i et naturreservat – Ankarafantsika. Her skal vi tilbringe hele morgendagen, før vi reiser videre på fredag.

  • ekteparet

 

Ankommet Maddis

Vi har ankommet! Mina lurer på om hun har fått ebola fra nabo-dama på flyet som ikke holdt seg for munnen når hun hostet, men ellers er alt bra! Turen gikk over all forventning, og når vi endelig kom gjennom visumkøen på flyplassen, sto det en fyr å ventet på oss. Han fiksa baggasje og tok oss med til parkeringsplassen for å kjøre oss til hotellet. Da vi gikk inn på plassen sa Kaja: «det er helt sikkert den hvite kassa med runde lykter fra 60-tallet».. og selvsagt var det det. Den hadde hull i gulvet og lukta så sterkt av bensin at vi måtte åpne hvert vårt vindu og i prosessen risikerte å miste hver vår dør.. dette til tross for veldig god lufting etter nevnte hull. Men frem kom vi!

Vi har fått oss øl til 10 og mat, så da er det nok ikke lenge før vi treffer senga.. men først er vi i gang med å planlegge den neste uken – tror ikke vi helt selv vet hvor vi skal, men vi ender opp på Nosy Be, det er helt sikkert!

God natt!

– Ekteparet

Soon….

Sommeren har forsvunnet i en fei, og om vi er klare eller ei så skal vi på tur om en drøy uke! Det er klart for Afrika 2018!

Vi har begge hatt mye annet å tenke på, så planlegging av tur har faktisk ikke stått øverst på listen i sommer, men tur er det nå blitt! Keijei er reiseleder og har laget reisedagbok hvor alt av nødvendige papirer for aktuell dag er lett tilgjengelig. Det trengs når man skal to stykker på tur, over tre land i fire uker… cubs are coming home!

Vi reiser fra Oslo og neste dag befinner vi oss i Antananarivo – eller Tana for de lokale. Mulig vi regner oss selv som lokale allerede før vi ankommer, for Antananarivo er et mareritt å uttale. Dette er hovedstaden på den sagnomsuste øya Madagaskar, eller Maddis som kjapt begynte å kalle det. Her skal vi bruke drøye to uker med lemurer, dykking, rævkjørt infrastruktur og hvite strender.. Dette er et sted som fortsatt regnes som noe uoppdaget, og det kan være som å reise litt tilbake i tid. Etter vår brøler på Zanzibar hvor vi glemte å ta ut penger i øyas (omtrent) eneste minibank før vi dro fra hovedstaden, så er iallfall dette noe vi kommer til å sjekke grundig! Her er det ikke snakk om en time tilbake til hovedstaden, men heller 20… uansett – dette er et eventyr vi gleder oss veldig til! Men turen er ikke over der!

Vi skal tilbringe hele 4 dager inne i Kruger Nasjonalpark i Sør-Afrika! Om vi gleder oss? Tidenes underdrivelse! Keijei var nesten på randen til sammenbrudd i planleggingsfasen av dette, fordi det så en periode ut som om vi ikke fikk overnatting som passet til hennes nøye planlagte reiserute. Men krisen ble avverget, overnatting booket og bil reservert. Ja, vi skal kjøre fra flyplassen og rundt i Kruger – anbefaler alle andre som befinner seg i den sørlige delen av kontinentet om å la bilen stå… Kan dette være gangen vi finner en leopard? Spenningen er til å ta å føle på! Og ikke nok med det, siste stoppet på turen har vært selvskrevet i 4,5 år…

Endelig skal vi sette føttene i vårt kjære Zimbabwe igjen, etter alt for mange år vekk.. vi var tross alt i nabolaget! Denne delen av reisen er langt fra ferdigsatt, for hele poenget er å finne gamle venner og spille PoloX. Førstnevnte kan være spredt over hele landet, sistnevnte skal helst skje på AP.. men vi tar dette litt som det kommer. Gleden over å snart sitte i baren med en iskald øl, Chutney potetgull og Kule Js beste bedtime story, den er stor!

Så da er vi tilbake i kjente trakter – og klarer da selvsagt ikke holde kjeft om akkurat det! Følg med!

– Ekteparet