Intatt Nosy Be

Det har vært stille en stund, mest fordi vi endelig har kommet frem til destinasjonen – øya Nosy Be. Vi har koset oss veldig med reisen hit også, og har sett mye av landet gjennom ruta på en svett Peugot. Vi har kommet frem til at klisjè-ordtaket ”Det er ikke destinasjonen som er målet, men selve reisen” faktisk har noe for seg. Mulig vi faktisk må få det tatovert.

Søndag kveld i havnebyen Hell-Ville, gikk Mini utenfor komfortsonen sin og bestilte krabbe i en slags form, blandet med kokosmelk, curry og ost på toppen. Etter tre biter kunne hun meddele at hun egentlig ikke hadde lyst på noe mer, men tvang i seg litt til fordi vi først og fremst er gjerrige – og fordi det ser ut som om vi ikke liker maten om vi hadde latt være, og såpass har vi lært hjemmefra at vi spiser for faen opp maten vår!

Det skulle jeg senere angre på, da jeg var uvel resten av kvelden – ikke nødvendigvis pga at krabba var dårlig, men fordi hele måltidet var aaalt for mektig for min sensitive mage. På natta våknet jeg i en tåke og fant kjapt ut at doen var stedet jeg ønsket å være akkurat nå. Kan jo minne dere på at dette var samme doen som ikke hadde vann i verken dusj, do eller vask – i tillegg til at bøtta vi faktisk hadde med vann, var tom etter dagens dusj. Jeg måtte litt på do, samtidig som jeg også kjente maten komme i retur. Så mange tanker som svirret rundt i mitt lille hode på det tidspunktet, burde ingen matforgiftede mennesker oppleve. Det mest akutte behovet var doskåla, og jeg satte meg til rette for å avlegge noe som lignet fælt på Idun sennep. Deretter måtte resteredene komme ut matveien, og jeg måtte ta stilling til om jeg ville sitte med huet nedi sennepen eller om jeg skulle kaste opp i søppelkassa ved min høyre side. Men tankerekka stoppet ikke her; hva skulle jeg så gjøre med søppelposen? Sette den utenfor rommet så hundene kunne gnafse det i seg? Nei, ned i sennepen bar det. Kanskje ikke så rart at strålen sto som en fontene. Det kom et spakt ”går det bra der inne?” fra Kaja, som vet godt at Mini ikke liker at noen skal holde håret hennes og stryke henne på ryggen. ”Kjempe bra!” lød svaret, med ekko fra doskåla, og Kaja kunne med god samvittighet snu seg rundt og sove videre. Da økten var over, så åstedet helt jævlig ut, og noe måtte faktisk gjøres, så jeg spylte ned med den ene vannflasken jeg hadde. Noe som innebar at jeg da ikke hadde noe mer vann igjen å drikke for å få smaken av fordervet krabbe og spy mellom tennene ut av kjeften – men det fikk vente til morgendagen.

Det tok 1,5 dag før Mini var tilbake. Hun hadde til og med ikke lyst på alkohol, noe som virkelig er et sykdomstegn. Men da matlysta endelig var tilbake, ble sushi bestilt. Mange mener kanskje at man lærer av sine feil, og at rå fisk kanskje ikke var veien å gå – men man skal faen ikke høre på hva ”mange mener”.

Vi kom oss videre til det mer turistifiserte strøket, Nosy Be. Men det jævligste vi så langt har opplevd på turen skjedde. Vi glemte tigerbalsammen igjen på hostellet i Hell-Ville, noe vi bruker mot køende myggestikk. Vi er helt forbanna handicappet uten denne salven. Så handicappet at vi til og med sendte mail til hostellet, hvor vi skrev: ”we forgot an ointment on the top of the bed pole in room 3. Have you found it?”. De hadde vel helt sikkert sine tanker om hva denne ”ointmenten” ved sengen var, og hva den var brukt til  – men funnet var den, og vi vurderer fakta å ta taxi tilbake for å hente den.

Her på Nosy Be koser vi oss så mangt, og nyter late dager på strandsenger i solsteika. Andre som gjør det samme er avskummet av frankrikets eldre mannlige garde. De er her tydeligvis for å få seg noe de ikke ser mye til hjemme, og det er unge og smekre madagassiske jenter. Det er ikke engang snakk om å skjule det litt engang. As we speak fikk nettopp vår Mahatma Ghandi-lignende nabo besøk av ei på rommet sitt. Og vi som hadde dårlig samvittighet for at vi hadde stjælt stolen på verandaen hans, fordi vår ene var ødelagt. Not anymore. Vi har satt på høy musikk og lytter til de intense bønneropene som kommer fra den halvkvælte Mullaen som holder til nedi gata her. De må helt klart ha 140 mullaer å rullere på, siden de etter èn runde med bønn må miste stemmen for de neste ukene. Vi hadde også et skilpaddepar som hadde seg rett nedenfor bungalowen vår idet vi ankom. Naturen går altså sin gang her nede.

Vi fikk først en bungalow i 2 netter fordi vi kom litt tidligere enn planlagt, men har nå blitt flyttet til et annet rom som var det vi opprinnelig booket. Her er det mer luksent, større plass, bedre utsikt til solnedgangen, det lekker ikke fra taket, OG det er til en lavere pris! Så vi kan ikke akkurat klage.

Ellers har Kaja fått nok et sår da hun ”grasiøst” skulle gå ut i vannet og klarte å tråkke på den eneste steinen i en mils omkrets, og måtte sette på nok et Frozen-plaster. Alt er ved sitt normale – og vi ser frem til å roe nerva her den neste uken.

I morgen har vi bestilt ei litta ekskursjon til en øy som heter Nosy Iranja (eller noe i den duren), med snorkling, lunsj, og bilder som kommer til å gjøre seg godt for våre instagramkontoer. På fredag skal vi opp på hesteryggen igjen for å leve ut en livslang drøm om å galoppere langs en strand. SOM vi gleder oss!

  • Ekteparet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s