Tilbake i salen

Det var to litt trøtte, men også fryktelig spente tryner som satte seg i en taxi halv 8 i dag og ytret ordet: Chaval. Det eneste ordet en taxisjåfør trengte for å vite hvor vi skulle, for her på Nosy Be er det nemlig kun et sted man kan dra for å finne hester, og det er Ambaro Ranch!

Endelig var tiden inne for å sette seg i salen igjen, og det var med litt skrekkblandet fryd vi dro av sted. Vi fant frem til den lille gården med 8 hester og den lille franske familien som har flyttet hit. For 10 år siden inntok de Nosy Be, og tok da også med seg hester som denne øyen ikke hadde fra før. Det er jo en ganske spesiell ting å gjøre, pakke vekk livet i Frankrike og flytte hit, så disse folkene var vi spente på. Vi ble raskt introdusert for herren i familien, og han minnet oss øyeblikkelig om en annen blond cowboy som holder til inne på det afrikanske kontinentet. Mulig vi må spørre Jo om han har et søskenbarn fra Frankrike, for her var samme energi, sikkert de samme bokstavene og samme impulsive handlemåte på plass. Det var ikke noe introduksjon, hopp på, hold deg på – eller bare dra hjem igjen. Så da ble spørsmålet om hvorfor de forlot Frankrike klart – noen egner seg ikke like godt i organiserte samfunn, men passer bedre som cowboy i Afrika.

Keijei trakk det lengste strået og fikk en hest som både sparket, bet og gikk i søvne… Mini fikk hun som viste seg å bukke hele turen. Det er da alltid noe. Men av sted bar det, på western-vis med tøylene i en hånd. Vi red gjennom åkre, kuflokker, landsbyer – hele tiden oppover. Plutselig hørte vi bare ”READY!?” og vips gikk det i bånn-pinne-galopp oppover skrenten og opp til toppen. Igjen, det var bare å holde seg fast! Her hadde vi utsikt over sjøen på den ene siden og den største innsjøen på den andre. Vi vandret langs denne høye ryggen ganske lenge med vakker utsikt og en guide som valgte vei litt på måfå virket det som. Men fremover bar det..

Vi fikk oss litt fart flere steder, og er begge enige om at dette hadde vært en kjempefin tur. Men etter et par timer i stekende sol var vi klare for selve høydepunktet – stranden og bading. Å galoppere langs en hvit strand har vel vært Minas drøm ganske lenge, og i dag ble den oppfylt! Den ble dog brått avbrutt da hesten ville ta til høyre og dra hjemover, mens Mina fortsatte alene rett frem. Tilbake i gruppen ytret Keijei et spakt ”Oh, she fell of” mens ingen andre leet en muskel… Men Mini var rett tilbake i salen og smilte fornøyd da hun kom galopperende tilbake – ett fall nærmere tittelen cowboy. Og Ingunn, slapp av – hun hadde hjelm og lener bare konstant litt mot venstre fra nå av, det kunne vært værre!

Badeturen var velkommen, selv om vi følte oss noe ubrukelige da vi fikk hver vår person til å leie hesten uti vannet. Mina fikk en 8-åring som måtte svømme lenge før hesten måtte det og dermed var til mer bry enn hjelp. Og når vi endelig var så langt ute at hestene snart kunne svømme, da ble de alle igjen med fast grunn under føttene. Men svømming ble det, iallfall for Mini. Keijei hadde en mindre motvillig hest som kun ville vasse og ikke mer enn det. Men digg var det uansett!

Nå sitter vi på verandaen og tror kanskje vi blir her, for musklene er såre og kroppen lystrer ikke vanlige kommandoer. Det blir spennende å se om vi kommer oss ut av sengen i morgen.

Men før den tid må vi forlate redet, for vi skal faktisk på konsert med klassisk musikk og moderne dans i kveld! Ja, du leste den setningen riktig! Vi skal pynte oss og spise middag til levende musikk – det var selvsagt drink inkludert i inngangsbilletten, men vi gleder oss veldig til underholdningen også!

– Ekteparet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s