Tilbake i Zimbabwe

Det var to rimelig spente tryner som satte seg på flyet og en time senere nok en gang sto godt planta på jorda i Zimbabwe. Dette er 6 gang vi er tilbake, og det er 4,5 år siden vi dro herfra sist. Vi har vel egentlig følt at det bare er et par måneder siden vi dro, men det har jo faktisk blitt flere år. Spenningen var virkelig til å ta og føle på! Vil det stå noen på andre siden av visumskranka som vente på oss? Vi har tatt kontakt meg flere gamle kjente, men de fleste er spredd for alle vinder. Vi hadde en plan B for hva vi skulle gjøre hvis ingen kjente fjes dukket opp, men håpet var fortsatt der… Litt rart tenker dere kanskje, men planlegging måneder frem i tid er ikke disse guttas sterkeste side – så da tar man det som det kommer.

Men først var det visumkø, også kjent som et sagtegående helvete i dette landet. Vi har vært borti dette før, så vi spurta på ut av flyet og var nesten først i køen. Vi hadde da smørt oss med tålmodighet, men etter en 20 minutter sto vi foran hver vår skranke og lira av oss noen Shona-gloser vi hadde gravd opp fra hukommelsen for å blirgjøre gubben på andre siden litt. Dette var en taktikk som virket fantastisk, og ikke lenge etterpå var vi på vei mot tolla med baggene våre. Der sto det ei snerpe det ikke var like lett å bligjøre, hun kunne ikke skjønne at alt i Kajas bag bare var klær! Men jeg pakker jo sjeldent lett, så det var bare å sprette opp og dra opp skittene truser for å bevise det. Mens alt dette foregikk, var jo vi som sagt mest spente på hva som ventet på den andre siden, og gikk egentlig rundt i en nervøs tåke… Endelig kunne vi tråkke utover, kikke spent rundt oss, speide febrilsk gjennom hele rommet og alle menneskene… Og der var vår kjære Kule J å ventet på oss!

img_8785

Han kjørte oss i en liten bil han hadde fått låne to timer tideligere, før han så sto på gassen i de 180 kilometerene han måtte tilbakelegge for å stå på flyplassen når vi gikk av flyet. Han var usikker på om han rakk det, så han hadde samtidig en bekjent på telefonen som skulle speide etter to hvite damer som så veldig skuffet ut… Som sagt, dette med planlegging er vanskelig. Men det ordner seg alltid, make a plan og husk på africa time – this is africa!

Vi kjørte tilbake til Gweru og tok snart av inn til Antelope Park, stedet vi har brukt så mye tid på før. Vi var klare over at de fleste vi kjente ikke lenger jobber der, men vi fant noen! Gertrud, Effie, Tino og Iri kikke alle med store øyne da de fikk øye på oss! Effie krevde øyeblikkelig å få passene våre så vi ikke kunne dra igjen. Det var ganske rart å være tilbake, samtidig var det som om vi aldri hadde dratt. Det ble mange avslappende timer i vår velkjente bar, etterlengtet monster-frokost og vi stinket av bål da vi krabba i seng en gang etter midnatt hver kveld.

img_8794

Jealous tok oss med på en bar hvor vi spiste middag første kvelden, så da ble det sadza med grønnsaker og kokte innvoller – overraskend godt! Vi hadde gledet oss lenge til å smake den lokale maten her igjen, så det var gøy. Ellers har gutta vært mye opptatt, vi har vært spente på om vi i det hele tatt kom til å finne Jo da dette er en mann som ikke blir funnet med mindre han vil. Men vi har fått se denne sjeldne skapningen i et par korte øyeblikk, og det har vært veldig hyggelig å hilse på igjen. Det fine med AP er jo at det alltid er noen å prate med, så vi har delt noen GT mens vi tapte så det sang etter i nye kortspill.

Vi hadde bestemt oss for å ta en ridetur og en lionwalk mens vi var på AP. Vi har gjort alt av aktiviteter før, men disse to kunne vi godt få med oss igjen. Men da vi sto der, smaløyde og frynsete halv 7 i går morges, kom guiden vår og sa at vi hadde booket for kveldsturen. Da ville jo vi ha sjekket ut og dratt fra AP, så det sa vi at det ville vel ikke vært en veldig lur plan… Men dermed ble det ingen løver denne gangen. Vi fikk på den andre siden en veldig fin ridetur rundt i parken og vandret på mange kjente stier. Det ble sebra, gnu og giraffer, så vi var mektig fornøyde. Vi fikk også ri forbi PoloX-banen vi har brukt så mye, men den var byttet ut med en helt ny og større en. Vår kjære gamle bane var helt forlatt, med knekte målstenger og uvannet gress. Det rev litt i hjerterota akkurat der, men man kan ikke spare på alt. Apropos det – de har også solgt barnet mitt, den lille hesten jeg ble mor til mens jeg var her. Men Duke fikk vi hilst på, og han var like mye full av faen som han pleier.

gopr1226-1gopr0007gopr1225gopr0017

Vi var tre netter på AP, i helgen var hele stedet fullt og vi befinner oss nå på en B&B i Gweru. Ikke akkurat verdens navle, men vi har internett og det gjør at stedet hopper høyt opp på listen over steder vi har sovet denne turen. I går spiste vi middag med Kule J igjen og hadde en riktig fin kveld som for det meste ble brukt rånende rundt i en kassebil med hull i gulvet og monsterstore høyttalere som spilte Ellie Gouldings Burn på full guffe – det er Kules favorittsang. Kule kjenner jo en på hvert hjørne, så sjåføren vår tok oss med rundt så vi kunne hilse på gud og hvermann. Det var på denne runden vi plutselig fikk invitasjonen til å se innsiden av en politistasjon, og det ville vi jo selvsagt! Så da fikk vi en liten omvisning, og satser på at vi aldri trenger innenfor de fire veggene igjen.

I dag har vi våknet, spist frokost og siden ligget å scrollet. Kroppene er så støle etter rideturen i går, så bare å komme seg opp av sengen og på do er et reint helvete. Så vi blir nok liggende her til Kule J dukker opp i kveld for en siste middag og noen øl før vi setter kursen mot Harare i morgen.

  • Ekteparet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s