Vel hjemme

Det var ikke vondt å treffe puta i egen seng kl 04.00 i natt. Det er godt å være hjemme! Flyturen ble dog noe lang og kveldende, men ellers gikk alt knirkefritt.

Det var en fryd å gå gjennom gatene med visshet om at dette var siste gang på en veldig god stund. Jeg hadde heldigvis resepsjonisten foran meg, som balanserte den 22 kg tunge kofferten min mellom setet og styret – og slapp derav unna de verste trakkaseringene.

Taxituren til flyplassen var nokså behagelig, i og med at resepsjonisten fikk praiet det største vraket i Marrakechs gater. Han kjørte altså ikke som om bil og bensin hadde blitt stjelt – rett og slett fordi «fremkomstmiddelet» på 4 hjul ikke tillot det.

Jeg har aldri vært mer lykkelig over å høre norske stemmer, se bleike/solbrente norske tryner og bli omfavnet av en gjeng pensjonerte damer på flyplassen. Etter utallige passkontroller, kroppsvisiteringer og dobbeltsjekker var blodsukkeret igjen på bunn. Da jeg fikk servert en liten ketchup-pose som jeg faen ikke fikk åpnet, og plastgaffelen sprutet rundt meg i 40 biter i det jeg presset den ned i en chips – kjente jeg at livsgnisten min ebbet ut. Flyturen kunne ikke komme fort nok.

Med et stabilt energinivå entret jeg flyet, og fant min plass. Jeg var klam og svett, og håpet det ikke luktet betydelig dritt av meg for de som skulle havne i nabosetet. Det var en bekymring som forsvant fort da to marrokanske herremenn satte seg ned. Neseborene ble fylt av en intens dunst av 3-dagers gammel svette absorbert i en genser som ikke hadde sett vaskemaskinen på en god stund. Jeg prøvde å puste med munnen, men stanken var nærmest flytende og la seg som et teppe over smaksløkene. Typisk nok var han veldig iverig etter å strekke hånden opp for og stadig skru på luftdysene i taket. Det stanset dessverre ikke der. Etter takeoff kom det en ny stank som sent fra satans mest perverse torturfantasi. Da hadde gubben nemlig tatt av seg skoene, og viftet fritt med vrengte, ikke-fult-så-hvite tennissokker. Det kom uheldigvis et tidpunkt hvor jeg måtte ned i vesken min på gulvet, og det tok meg minst et kvarter etter jeg kom opp igjen derifra, før jeg kunne se klart igjen. Han lo stadig høylytt, i tillegg til litt hosting og harking fra tid til annen. Da fikk jeg også kjent litt på ånden hans, som sto i god stil til resten av hygienen. Jeg vil tro det luktet som om man hadde spist hundedritt, spydd det opp for så å spise det igjen, røyket en 20 pakning på rappen, og ikke pusset tennene på ei ukes tid. Jeg ville ikke ønsket min verste fiende de 4,5 timene ved siden av ham. Greit nok at han hadde trengt en høyttrykksspyling, evt blitt tatt i bilvaskemaskinen – men det føltes også som om jeg trengte det etter å ha vært på samme fly(plass) som ham.

Kort oppsummert; Marrakech var en fantastisk by, med mye å både se, høre, lukte og oppleve. Det hadde dog holdt med kun én uke. Å reise alene dit var heller ikke noe problem. Selv om man får noen kommentarer slengt etter seg, er det kun uskyldig «moro» og er bare å overse. Men på ett tidspunkt blir man dritt lei, noe jeg pent sagt ble de siste dagene.

Da var nok et lite eventyr ferdig, og hverdagen kaller. Det skal i grunn bli litt godt – spesielt med den fine årstiden vi har i møte. Nå skal jeg skrape av Marokko på kartet mitt, og ta meg et stort glass vin. God helg!

  • Mini

Ørkentur bestilt!

(Nettet har vært/er ubrukelig, så her kommer et forsinket innlegg fra onsdag)

Da fikk jeg endelig rota meg til å bestille overnattingstur i ørkenen. Litt usikker på detaljene turen innebærer, da jeg bestilte av den franske eieren her – men av det jeg forsto skulle vi innom en berber-by, stå opp kl 05 for å se soloppgangen og ri på kameler. Så får resten komme som en overraskelse!

Har vært innom nok et museum/palass i dag – denne gangen var det Palace El Said. Jeg får rett og slett ikke nok av denne nydelige marokkanske stilen, fargene og hagene. Godt er det, si – for jeg har enda en uke igjen.. Jeg skjønner nå at én uke hadde holdt, men da får jeg heller slappe litt av på hotellet med en bok, eller kanskje gå meg vill i souken nok en gang.

IMG_0436IMG_0438IMG_0437

Jeg pleier ellers å ha blikket rett frem og ikke ense de slitsomme innkasterne til restauranter, men da jeg hørte en gubbe rope etter meg at de hadde jo både øl, whisky og drinker, tok jeg en helomvending med kjærlighet i blikket. På Restaurant El Bahia var det som å komme rett inn i 1001 natt. Et palass gjort om til restaurant, med tilhørende takterrasse. Her fant jeg meg en liten kurv-stol-huske i smijern gjemt borti et hjørne og bestilte en iskald øl.

SAMSUNG CSC

SAMSUNG CSC

IMG_0424

Det er så mange gatepuser her. De er som regel litt langhåret og ser faktisk ganske velfødde ut! Men likevel stikker det inni meg hver gang jeg ser en, og skulle ønske jeg kunne ta med alle hjem. Når jeg ser tiggere derimot, er det eneste jeg tenker; ”åh, det der hadde blitt et kult portrett..” – er jeg et ondt menneske? Jeg har spesielt synes synd på en tigger med CP som går rundt og prøver å selge noen svette Kleenex-pakker. For å lette litt på samvittigheten, tenkte jeg å kjøpe en pakke – men da til og med HAN fikk stotret frem noen ukvemsord til meg, kunne han jaggu tørke seg i ræva med de lommetørklærne.

IMG_0434IMG_0433IMG_0435

Nok en middag med utsikt over torget ble konsumert. Når jeg skal ha middag, er jeg som regel alt for sulten til å lete etter noe nytt, og går for det kjappeste og billigste. Planen er å ta turen innom et par litt mer dyrere og bedre restauranter etterhvert. Da jeg skulle betale, oppdaget jeg at lommeboka lå hjemme.. Så der satt jeg med skjegget i postkassa og tenkte ut alle de mulige scenarioene. Om jeg måtte pantsette trusa mi, mobilen eller kameraet for å hente pengene, om jeg ble skjelt huden full, eller om jeg rett og slett ikke fikk dra der i fra. Jeg gikk til kelneren og stotret frem alle unnskyldninger jeg hadde, og ble nesten paff da han sa: ”No worries, madame, I trust you”. Om han sendte noen etter for å skygge meg, er ikke godt å si, men jeg fikk hentet pengene, betalt, og vel så det!

Nå er bagen pakket og jeg er klar for morgendagens utflukt. Vi høres på fredda´n!

  • Mini

Litt bortkommen og litt øl

I dag gjorde jeg den viktigste oppdagelsen hittil – jeg fant ØL! Nå skal det sies at jeg ikke har lett betydelig mye, men da jeg kom til et litt mer fancy hotell måtte jeg prøve lykken. Ironisk nok lå det rett ved moskeen.. Det smakte ubeskrivelig godt, selv om prisen var ganske stiv – 35 NOK for 25 cl.

17407823_10154855254515660_1482031948_oSAMSUNG CSC

Tok en tur for å sjekke ut byens høyeste bygning, nemlig Koutoubia-moskéen, med sine 70 meter. Dessverre er jeg ikke muslimsk, og fikk ikke lov å gå inn, men jeg trasket ei lita runde rundt og i de omliggende hagene.

SAMSUNG CSC17474368_10154855254575660_1290895098_o17430671_10154855254815660_757657117_oSAMSUNG CSC

Tenkte deretter å prøve å finne frem til et museum i et palass, noe som betydde at jeg måtte gjennom den endeløse og forvirrende souken, et eller annet sted så i lende. Jeg stålsatte meg, og fulgte retningen jeg følte var noenlunde rett (som om den følelsen noen sinne har vært riktig, si). En servitør pekte ut veien når jeg begynte å komme på villspor, og ”heldig” som jeg var, gikk en han kjente forbi som kunne ta meg med dit. Vi var tydeligvis ikke helt enige om hvor ”dit” var, og jeg endte opp på et sted man kunne se hvordan de laget skinn. Så da ble jeg enda en erfaring rikere, og 50 spenn fattigere etter omvisningen. Jeg fikk en kvast med mynteblader i hånda, for lukten skulle visst være ganske så intens. For noen pyser, sier nå jeg – det luktet jo blomster og regnbuer i forhold til et lasteplan fult med ikke-helt-ferske innvoller som vi stadig var borti i Zimbabwe.

SAMSUNG CSCSAMSUNG CSC

Etter omvisningen var jeg jo i hvert fall ute å kjøre, og ante ikke hvor jeg var. Men ikke pokker om jeg skulle spørre noen om veien å betale enda mer. Da var det bare å gå etter magefølelsen – og tror du ikke jeg på mirakuløst vis kom meg til museet?!

SAMSUNG CSCSAMSUNG CSCSAMSUNG CSCSAMSUNG CSC

SAMSUNG CSC
Hele denne dingsen er skjært ut i tre!
SAMSUNG CSC
Så mange farger, mønster og kontraster

SAMSUNG CSC

Ja, så var nå det unnagjort. Og igjen ante jeg ikke hvor jeg skulle gå for å komme meg hjem. Da var det bare å ta beina fatt og håpe på det beste. Plutselig oppdaget jeg et skilt mot torget, og jublet litt inni meg – men hva pokker hjalp nå det, når gata delte seg i 38 småveier sekundet etterpå, uten noen mer form for skilting?! Energinivået var lavt, og jeg begynte å bli sulten. Tilrop og sjikanering er man utsatt for som turist uansett hvor tildekket man er, så da nok en ufyselig unggutt ropte ”ah, lady, what a nice ass” rant begeret over for Mini. ”OH, COME ON” ropte jeg tilbake og ga han finger´n. Godt tatt imot av hans kamerater, mens drittungen selv ble heller brydd og så nok ikke den komme.
Jeg gikk og jeg gikk, og kom til slutt ut av souken, men kjente meg aldeles ikke igjen. Magefølelsen pekte til venstre, så jeg fulgte etter. Da jeg til slutt tenkte jeg måtte svelge en kamel (høhø) og spørre etter veien – kunne jeg så vidt skimte moskéen i det fjerne og alle mine problemer var løst! Jeg må si jeg er meget stolt over dagens prestasjon – jeg kan hvis jeg må!

Utslitt og varm satt jeg meg ned på en kafé og bestilte te og en marokkansk kake. Skuffelsen har aldri vært større over hva jeg fikk servert. Det både så ut, og smakte som skallet til en appelsin – men en kan vel ikke forvente så mye til 3 kr.

17454958_10154855254640660_176217044_o

Middagen ble tilbrakt i en matbod på torget, hvor man sitter tett i tett på et langbord med tilhørende benker. Mer i sentrum av den marokkanske kveldsstemningen tror jeg ikke man kommer!

– Mini

Berbisk teppemarked

Jeg gikk rundt i min egen lille verden og tittet på en moske, da en guide oppsøkte meg. Han spurte om jeg hadde sett ditt og datt, noe jeg ikke hadde – og han viste frem på kartet. Han snakket varmt om et Berbisk teppemarked jeg bare MÅTTE se, og jeg spurte hvor jeg gikk for å finne det. ”Snill” som han var løp han avgårde for å vise meg. Jeg skjønte at jeg kom til å måtte betale han en liten slant for strevet, men hadde fått såpass mye god info at det var verdt det.

Jeg fulgte hans kappgang gjennom gatene, til vi kom frem til destinasjonen. Med ”marked” tenkte jeg han mente en type markedsplass med mange selgere – men dette var kun ett stort og svalt rom, tapetsert av de flotteste arabiske og berbiske tepper. Sjefen for stedet, en svær feit araber i dress, tok meg overjovialt i mot, og startet med en historietime ut av dimensjoner. Han forklarte at det var kun kvinnene som laget tepper, fordi mannfolka ikke hadde tålmodighet nok. Om det var hovedgrunnen, kan en jo spekulere i. De jobbet også kun et par-tre timer om dagen, for å spare øyne, fingre, nakke og rygg – det også tar jeg med en stor klype salt. Han viste frem en dør med en liten dør inni seg. Om ektemannen kom for sent hjem en dag, og kona var sur, kunne hun lukke opp kun den minste døra – slik at han automatisk måtte bukke for henne for å komme inn. Akkurat den delen likte jeg godt!

Jeg ble tilbudt marokkansk te – og prøvde meg på en unnskyldning at venninnen min ventet på meg, men fikk fortalt at man rett og slett ikke kunne si nei til Marokkansk gjestfrihet. Så da klappet han høyt i hendene og ropte: FATIMA – SOME TEA PLEASE! Og Fatima kom med et brett rykende varm te.

Sjefen ba sine medarbeidere rulle ut utallige tepper, slik at jeg fikk se de ulike typene håndarbeid. Nå begynte min vedvarende skepsis å nå sin topp, og jeg fortalte at min virtuelle ektemann satt på hotellet og måtte også komme å se på teppene før jeg eventuelt skulle kjøpe. Ikke noe problem sa´n, og kommanderte fortsatt gubbene rundt for å rulle ut tepper.

Jeg har jo siklet på et slikt teppe både før og etter jeg kom hit, og tenkte rett og slett: fuck it – when in Rome, nå skal jeg utnytte situasjonen, og ga meg hen. Jeg etterspurte en viss størrelse, fargene jeg ville ha, mønsteret og stoffet. Jeg falt for Berbisk fremfor Arabisk – og han kunne fortelle at berberne vevde kun etter egen inspirasjon og ingen mal, derav var alle unike. Mannfolka sprang rundt så svetten rant. Det lå tepper brettet i 3 meters høyde, og de måtte pent grave frem de jeg pekte på. Andre turister stakk hodet innom, men snudde fort på helen da de så bombekrateret av tepper som dekket hele gulvet. Til slutt ble det rullet ut AKKURAT det jeg hadde i tankene – og jeg ropte ”THAT´S PERFECT!” – da ble det jubel fra ende til annen, og prutingen kunne starte.

Han ga meg en pris på 7000 DHM, og jeg sa nei pronto. ”But these are government prices – I can´t do anything with that” – sa luringen, og jeg skjønte jo at det var det mest usanne jeg hadde hørt i mitt liv.
Jeg sa at jeg ikke gikk over 1000 DHM, ellers ville ”ektemannen” min drepe meg (sikkert ikke et ukjent begrep). Så var han plutselig nede på 5000, men jeg rikket meg ikke.
Han: well, give me your final price?
Jeg: My final price is 1500, but no more.
Han: I can give you 2500.
jeg: nope, 1500 tops.
Han: where on earth did you learn to bargain?!
Jeg: I´m not bargaining, I´m just telling you my limit is 1500.
Til stor latter blant gutta som tørket svette etter all teppefremvisningen.
Etter mye om og men, huffing og harking, fikk jeg det som jeg ville. 1500 DHM pluss en liten slant til gutta.

Alt i alt en riktig så artig opplevelse! Jeg kan dessverre ikke vise bilde av teppet, i og med at det er pakket, komprimert, stripset og sydd igjen for flyreisen. En av guttene hadde brettet det møysommelig sammen og skulle til å sette i gang stripsinga, mens jeg betalte. Har lest at man burde ta en titt for å forsikre seg om at man ikke blir lurt – så jeg ba han rulle det ut igjen så jeg fikk se. Jeg tror de var glade da jeg dro derfra. Gubben som fulgte meg dit så i alle fall overrasket ut, lo godt og sa at jeg hadde fått en VELDIG god deal. Om jeg ble lurt eller ikke, er ikke godt å si – men jeg er storfornøyd med handelen!

17431428_10154851915120660_659815365_o

– Mini

Mini i Marrakech

Da har Mini jaggumeg funnet frem til Marokko, nærmere bestemt Marrakech! Turen startet med en togtur inn til Gardis, hvor kupeen fort ble fylt opp av entusiastiske folk som skulle til Oslo for å se.. VM? OL? EM? Ikke vet jeg, men det er vel noe ski-greier som foregår der inne om dagen, har jeg hørt. Ei vellfødd kjærring på 40+ i følge med sin far på 70+ ble kastet av i Drammen pga den lunkne Tuborgen hun satt og nippet på – og alt var bare fryd og gammen.

Vel fremme på Oslo Lufthavn, fant jeg meg godt til rette med en 0,6L øl, og kjente plutselig at det presset på i endetarmen. Der oppdaget jeg den første nedsiden ved å reise alene – ingen til å passe på ølen, først og fremst, og ingen til å se etter håndbagasjen min.

Visum ble fylt ut på flyplassen i Marokko og jeg gikk glatt gjennom passkontrollen. Der så jeg flere blonde, unge og forvirrede backpacker-jenter og tenkte ved meg selv at hvis de lette byttene der overlever Marokko, så gjør pokker meg jeg det også. De er strenge på at folk ikke skal ha med seg Marokkanske penger ut av landet, og jeg fikk dermed noe cash og noe puttet inn på et slags betalingskort. Jeg skjønte ikke helt greia, men orket ikke krangle med solstråla bak disken, da blodsukkeret var på bunn.

Heldigvis er jeg er godt vant med kjørestilen ”stjælt både bil og bensin” (har jo sittet på med Kaja), så taxituren inn til stedet jeg skulle bo var en fryd. Jeg fikk en fullguidet tur med kjekke faktaopplysninger av sjåføren (”på dette hotellet holder mafiaen til” osv), i tillegg til et lite arabisk-kurs. Her var det de med den mest intense tuta som slapp frem først. Kameler sto langs veien, gubber i noe som så ut som en vindtett arabisk kjortel på sykkel, den typiske familien på 6 på samme moped, fullstappede busser – synet var kjent, og det er jaggu godt å være tilbake i Afrika. Jeg måtte faktisk streve litt med å holde tårene tilbake da jeg tittet ut av flyvinduet før landing. Dette er helt klart noe fullstendig nytt og annerledes, but still – it´s Africa!

Jeg ble satt av i et travelt veikryss hvor en behjelpelig kjeltring med vogn løp oss i møte, så fort de gamle beina hans klarte. Før jeg rakk å tenke, ble jeg geleidet inn i gamlebyen med kofferten på tralla hans. Da vi var fremme ved Riaden (tradisjonelt Marokkansk hus med en indre gårdsplass), øynet gubben en gylden mulighet til å skamlure en nyankommet, dum turist, og forlangte 100 MAD – dvs halvparten av hva jeg hadde betalt for en 20 minutters taxitur. Da lo jeg godt, og sa at det fikk holde med 20 spenn. Etter mye om og men, skjønte han at han ikke kom noen vei, og tok skuffet imot 20-lappen jeg holdt foran nesa hans. Jeg hjalp kanskje ikke til med å fore hele slekta hans den dagen, men det får da faen være grenser.

Her gjelder det altså å ikke ha noen som helst form for samvittighet. Tiggere uten lemmer, på krykker, med CP, gamle, barn – alt som kan krype og gå (helst krype) ser på deg med bedende øyne. Det med samvittigheten sliter jeg heldigvis ikke så mye med, så jeg skal nok klare meg fint.

Riaden er en liten, rolig oase midt i en ellers travel by. Her kan man ikke høre annet en et sporadisk ”ALLAH” fra moskeene når folket sitter med ræva i været. Små snirklende og smale trapper opp og ned i alle mulige plan, sprakende farger, og utsmykninger i alle fasonger. Jeg kom i fare for å slippe en fis på rommet mitt, og fant fort ut at akustikken i bakgården fungerte optimalt.

17352768_10154846696380660_352450500_n
Noen som kunne spandert på seg et lite engelsk-kurs..

17373253_10154846698645660_1445080630_o17349085_10154846698425660_11817576_o

Jeg fikk et kart av den hjelpsomme resepsjonisten, og tok beina fatt for å kikke litt i næromgivelsene. Han mente jeg ikke trengte guide for en dag, som jeg har lest er lurt, men at jeg kom til å finne frem til alt alene. Han visste tydeligvis ikke at han snakket med hu som kjører seg vill i Porsgrunn, men jeg tar utfordringen! Jeg bor rett ved det store markedet i gamlebyen, hvor det er et yrende folkeliv både natt og dag. Her var det slangetemmere, magedansere, jævla innpåslitne selgere og musikanter. Innover i den endeløse souken fantes det boder med blant annet mat, frukt, juggel, tekstiler, klær, sko og keramikk. Jeg satt meg ned på en restaurant og bestilte en tradisjonell rett, marokkansk te og brus til den nette sum av 40 NOK. Øl har jeg enda ikke sett noe til, så det blir første prioritet i morgen!

17342001_10154846698405660_385545088_o
Ser kanskje ikke så godt ut.. Men det var det!

17342062_10154846700425660_290840659_o

17342339_10154846700245660_679879711_o
Verdens søteste gamling
17373162_10154846700560660_1351677021_o
Torget
17407797_10154846700515660_1982596096_o
Gata ut fra Riaden
17408317_10154846700055660_525764149_o
Mini prøver å finne ut hvor hun er og hvor hun skal..
17408480_10154846699440660_635082490_o
Marrokansk te

Må også bare få lagt til at jeg var vitne til en lyseblå burka i fleece i dag – du dæven den så god ut. Øverst på shoppinglista står den!

Nå er det bare å innta horisontalen etter en lang dag med mange nye inntrykk. Det ble kun noen få sturselige bilder med mobilkameraet i dag, men jeg kommer sterkere tilbake!

  • Mini

Litt forsinket

Upsi, jeg har helt glemt å meddele hva som hendte på min 25 årsdag. Bortsett fra at jeg var en smule deprimert, generelt stresset, og så ganske mørkt på livet – fikk jeg en ganske så hyggelig morgen. Det å fylle 25 er ikke kult når man verken har jobb, skoleplass, kjæreste, et mål i livet og kun ett år igjen med «ungdomsbillett» hos Widerøe – men på tross av dette føler jeg at det kunne jo fortsatt vært verre. Tilbake til saken; min kjære fru befant seg fortsatt i Trondheim på denne tiden, og jeg regnet dermed ikke med å få noen overraskelse av noe slag. Tenk at jeg kunne undervurdere min «bedre» halvdel såpass mye. Det er jo klart at hun hadde trukket i noen tråder, og fått til en aldri så liten rebus.

Det startet med et brev som lå på bordet, servert av min mor. Her sto det at første ledetråd lå bak en liten stygg unge uten hår.. «Men jeg har da ingen barnebilder av Kaja..?» var min første tanke. Men så måtte jeg justere selvinnsikten litt, og fant ut at det var jo meg hun snakket om. Da gikk ferden rundt i huset for å lete bak barnebilder av meg selv – noe som ikke var fult så vanskelig, i og med at mamma kun har hengt opp 2 bilder av meg som barn. Jeg skjønner jo nå at Kajas ord og meninger i brevet samsvarer med andres oppfatning av meg som barn.. Stygg og hårløs. Jeg kan i det minste skryte på meg hår den dag i dag, så nå er jeg vel bare stygg. Med litt tynt hår og høye viker..

blogg5

Bak dette bildet kunne jeg finne et ark med nye ledetråder. Det tok litt tid før de små grå forsto hva de dreide seg om, men når alle hjernecellene hadde jobbet på spreng i ei litta stund – gikk det ene lyset etter det andre opp. Jeg sprang mellom bokhyllene på rommet mitt og nede i stua, og samlet opp de resterende bitene av rebusen.

blogg4

Det dreide seg selvsagt om bøker! Vi er jo to innadvendte lesehester, og den ene bestselgeren etter den andre dukket opp. Shantaram, Utroskap, Menn som hater kvinner, Fifty Shades, Politi, Fotografiet, Fjellene ga gjenlyd, og til sist Boktyven.

blogg6

Inni hver av bøkene var det gjemt et knippe lapper som hver for seg ikke ga noen mening. Dette var jo selvsagt et puslespill – nok en fin aktivitet for innadvendte med sosial angst, og derav min favorittaktivitet.

blogg2

Da var det bare å røske frem teipen og starte i en ende. Til slutt kunne dette kunstverket vise seg:

blogg3

Jeg må si jeg ble imponert over Kajas kunstneriske evner! Jaggu ble dagen litt lysere, og jeg kunne vente med å drukne mine sorger hvertfall til kl 12.00 på dagen. Tusen takk for at du gjør dagen min litt mer levbar!

Nå er det jo straks Kajas tur til å kjenne på 25 årsdepresjonen, men da skal Mini stille opp med sin ekspertise i Trondheim – nemlig godt selskap og livstruende mengder med alkohol ❤

– Mini

Selfies

Dagens samfunn er sterkt preget av dette mye omdiskuterte selfie-kjøret. Hvor enn du vrir og vender deg, kan du banne på at du bumper borti en selfie av et eller annet stakkarslig menneske. Noen av bildene er fine, noen er naturlige og noen er morsomme. Men mest sannsynlig vil du finne de som er kleine, perverst irriterende og voldsfremmende. Det er klart jeg også tar selfies, og det er klart jeg vil fremstille meg selv på best mulig måte – men her har 90% av befolkningen misforstått. Fra mitt ståsted ser det snarere ut som om de prøver å fremstille seg selv på den mest talentløse måten som overhode er mulig. Hvorfor vil de seg selv så vondt?!

Den første poseringa som ligger øverst på hat-lista mi er dette såkalte ”smilet” med en liten antydning til trutmunn. Hvem er det som smiler sånn i virkeligheten? Om jeg sier til deg: ”Gratulerer! Du har vunnet en million!”, ville du da respondert med denne grimasen?

13082044_10153926642530660_1094490647_n

Det ser heller ut som om bestemora di nettopp har gitt deg et hårete kamferdrops som har ligget i bunn av veska hennes de siste 30 åra, og du later som om du synes det er kjempegodt. Eventuelt at du fikk deg et uventet og ubehagelig besøk inn bakdøra.

13115306_10153926642480660_179355503_n

Ikke nok med at jenter utsetter seg selv for denne latterliggjøringen – de gir seg for all del ikke der. Neste steg til det perfekt mislykkede selfiet er å vri hode rundt som ei ugle, litt på skakke, vri skuldrene motsatt vei, og deretter vri hoftene motsatt vei av det igjen. Resultatet er at du ser ut som et vindskeivt fjærkre. Jeg vet ikke helt hva som er greia her, men det er vel for å få med alle sine beste trekk fra sine respektive beste vinkler. Jeg kan jo forstå at det ikke er så forbanna lett når høyresiden av ansiktet ser best ut, mens du helst vil ha med venstre skulder, høyre pupp og den midterste lilletåa.

13084302_10153926642405660_1050047498_n

Så over til de hersens antrekksbildene. Her er det om å gjøre å få vist mest mulig av det man eier og har, på ett og samme bilde. Bagger, vesker, klokker, sko, sokker og truser skal blottlegges. Deretter må du for all del ikke glemme å sette det ene beinet bak det andre og stikke ut rompa. Etterfulgt av en novelle av hashtags, bare sånn i tilfelle folk ikke kunne se at det nettopp var en Michael Kors veske du hadde, midt blant all faenskapen (slapp av, min er fra H&M).

13081641_10153926642370660_1943518314_n

Her har vi en annen versjon av antrekksbildet – nemlig ”kikke ned og late som om bildet er tatt i bevegelse”. Hva er det alle kikker ned for? Kom du nettopp på at noen hadde lagt en kabel på gulvet, og at du må passe deg for å ikke tråkke i den? Kikker du på de lange tåneglene dine, og minner deg selv på å klippe de? Eller leter du etter selvrespekten din? Dette er meg et mysterium. Også så typisk da, at håret ditt skulle komme i veien akkurat nå, så du må holde det til siden og få vist frem klokka di igjen. #DanielWellingtonWatch #ChanellPurse #KyssMegiRæva

13115908_10153926642255660_951378573_n

Her er det typiske ”når veska di er aaaalt for morsom og du må le hysterisk, mens du later som om du ikke vet du blir tatt bilde av”. Jeg hadde dessverre ikke noen veske som var såpass morsom, derav Captain Morgan. HAN er morsom han.

13115722_10153926642335660_643155501_n       13077178_10153926643015660_625317738_n

Alle skal være så jævla sportye om dagen. Og man er da ikke sporty uten å legge ut bilde av at du nettopp har vært og svettet i tre timer på gymmen. Men unnskyld meg, hvilket umenneskelig individ ser så fresh ut etter en hard treningsøkt? Mest sannsynlig har de ligget på sofaen og spist potetgull, før de bestemmer seg for å hoppe i treningstøyet og knipse et par bilder. Igjen må man for guds skyld vri kroppen i de mest unaturlige stillingene, så alle får sett hva slags kjøttstykke av et kvinnfolk du er.

13082086_10153926642295660_1909971019_n

Så kommer bildene hvor de skal vise frem et nytt smykke de har fått….. Bitch please. Folk er ikke så dumme at de ikke skjønner at du vil vise frem brøda dine. Og viktigst av alt: du må legge ved en bildetekst, helst på engelsk, som ikke har noe med virkeligheten å gjøre what so ever.

Min realitet ser litt annerledes ut.

13100973_10153926642880660_1918982968_n

Her oppdaget jeg at jeg hadde en tredagers vekst med saueull under armene, og at jeg lukta som en tyrker.

13084176_10153926642135660_1419877346_n

Her med livet som innsats for å prøve å lage meg ei kløft. Med raggsokker i BH´n gikk det til slutt!

13077122_10153926642945660_294022987_n

Og her – den brutale, ufyselige og noe triste virkeligheten.

Jeg må faktisk bøye meg i hatten for disse jentene. Etter denne fotoøkten var jeg totalt utslitt med lavt blodsukker. Ryggen verket etter all svaiingen, og jeg er sikker på at jeg har fått en skiveutglidning eller to. Ansiktsmusklene var ømme og selvrespekten var på bunn. Hvem skulle tro det tok så på ved å ikke være seg selv?

– Mini

 

What do you mean?

… Som Bieber´n så alt for ofte sier. Ja, det er et spørsmål jeg gjerne skulle stilt forfatteren av boken ”Finansielle emner” – nemlig Steen Koekebakker. Hva faen er det for et navn egentlig? Et eksotisk pseudonym gone wrong? Vel, tilbake til dette spørsmålet jeg har hatt siden jeg fikk boka.

12804248_10153785429920660_1558673055_n

Kjære herr Koekebakker: HVORFOR er det bilde av en føkkings strand med parasoll og solsenger? For min del kunne det like gjerne vært bilde av en giraff med skjerf og BF (les: bjørnefitte) – det hadde gitt like mye mening. Jeg har brukt mer tid på å filosofere rundt dette bildet, enn jeg har brukt på å lese boka. Det er forstyrrende og misvisende, for ikke å snakke om ondskapsfullt og diskriminerende. Jeg håper du skviser lilletåa di så ubegripelig hardt inn i bordbeinet hver eneste dag resten av livet ditt.

Er det ment som satire? Et lite stikk til oss fattige studenter som råtner sakte men sikkert, mens hjernene våre lukter svidd og kroppene våre blir feitete og bleikere? Bare for å dra oss ekstra langt ned i en ellers så deprimerende hverdag? I så fall, takk skal du faen meg ha – det funker.

Er det for å symbolisere; gjør deg ferdig med studiene, få deg en bra jobb, bli rik og du kan ligge på denne stranda her så mye du bare orker? Om det er ment som en oppmuntring og inspirasjon, har du virkelig lagt en stor kabel på leggen.

Er det for å luke ut de evneveike og svakeste? Lokke dem til å tenke: nei, fuck this shit! Ta seg en epic ferie, for så å ende opp på Nav med en finger i nesa og en annen i ræva? I så fall – det var HVERTFALL ikke en god strategi. Du som økonom må da vel skjønne at disse personene sitter og gosser seg i sofaen på skattebetalingene dine.

Er det ironi fra din side? Mener du at det å komme seg gjennom denne boka er som en lang ferie? Er det et skjult budskap her jeg ikke forstår? Er det en advarsel om at gresset er grønnere på andre siden?

Skyggen vi ser nærmest på bildet, under parasollen – er den ment som en metafor for det mørke skyggehælvete vi studenter nå befinner oss i? At vi ligger her inne i fosterstilling, mens verden rundt oss danser lykkelige i solskinnet?

Er det fordi du skal virke ”kul”, og bryte stereotypien med at alle økonomer er noen tørre kjerkerotter uten humor? Vel, da må jeg i alle fall si at du heller understreket det i stedet for å motbevise det.

Eller var du rett og slett bare umenneskelig fyllesjuk den dagen dead-linen på å fikse bilde til boka di var, og tenkte ”samma faen” – fant frem et standardbilde som ligger på alle PC-er og mailet det til forlaget?

Konklusjonen min er vel uansett at valget av bilde ikke har noe med denne virkeligheten å gjøre.

– Mini

Organisation porn

Kall meg gjerne psykisk forstyrret og putt meg i en tvangstrøye, men jeg liker å ha det ryddig rundt meg. Jeg rydder alltid rommet før jeg setter meg ned for å studere, for ellers blir det ubalanse i hjernen min. Jeg skylder på god oppdragelse, dog kanskje litt for god – siden min mor ofte svarer på mine nye organiseringsideer med ”du er litt psykisk..”.

Jeg hører det også støtt og stadig fra Birga og Kaja – men de kunne jo levd under forhold slik som ”Syke samlere” gjør, uten engang å vurdere og rydde. Så jeg tar ikke det så tungt.

Jeg gikk til og med så langt som å søke opp en film på youtube om hvordan man kan organisere klærne sine. Det var som en åpenbaring, og nå er sjelen min endelig i harmoni!

Ved å rulle klærne på denne måten, ser man til en hver tid alt man har, og kan lett plukke ut ”dagens outfit”. Noe som er handy når du er en av dem som ”planlegger” dette på 30 sekunder om morgenen, etter å ha sovet 15 minutter for mye.

skap

Skjorter og jakker hengt etter farge – for en fryd å se på!

sokker

Her har vi ankelsokker i en boks, strømpebukser i en annen, og ullsokker møysommelig brettet.

pult

Bøkene på pulten min var som et pinnespill – når jeg skulle ha ut den nederste boken, raste hele tårnet ned både bak, oppå, inni og under skrivebordet. Noe som ikke pleide å hjelpe på humøret og motivasjonen til en som helst vil ligge på sofaen og se på Netflix. Disse skuffskillerne ble røsket ut av skuffen min (som til min store forferdelse nå ser ut som en krigssone), og BAM – ryddig og hendig på 1, 2, 3! Her kommer jeg lett til alle de utallige kalkulatorene jeg er påkrevd å kjøpe, stiftemaskin, linjaler, markører og penner, skriveblokker og pensumbøker.

Stakkars den som skal leve med meg når jeg blir gammel (det er vel mest sannsynlig bare 5 katter). Jeg kommer helt sikkert til å utvikle tvangstanker og klikke i vinkler dersom han/kattene beveger tingene mine så mye som en centimeter fra sin opprinnelige plass. Og jeg som lurer på hvorfor jeg ikke har noen date på valentinsdagen..

– Mini