Nosy Komba

DSC_0300

Etter en kjapp kjøretur kunne vi endelig skimte azurblått hav bak jungelen – vi var over gjennomsnittet klare. Vips fikk vi sagt hade til vår kjære far&sønn-kombo og satt i en liten båt med et par redningsvester tredd ned over hodet. Vi var kun få minutter fra øya Nosy Be som vi nå hadde begynt å drømme om i de lange timene i bilen… I morgen sjekker vi inn i en bungalow få minutter fra en 2 kilometer lang, hvit strand – bildene kommer. Men vi har først sjekket inn på et lite hostell i Hell-Ville. Denne lille byen får oss til å føle at vi er tilbake i den franske kolonitiden, selv om vi vet veldig lite hvordan det føles ut. Men som franskmennene gjør, gjør vi – dermed ble det to glass vin til lunsj. Det var deilig å endelig komme frem!

DSC_0241DSC_0246

I dag har vi brukt dagen på å dra til nok en øy, Nosy Komba – øyen som er kjent for sine vennlige lemurer. Det finnes flere arter med lemurer, ikke bare den med sort og hvit hale som man finner i filmen Madagaskar, kjent som Kong Julian. De lemurene vi fant var sorte (hann) og brune (hunn). Vi er blitt fortalt at flere av artene er utrydningstruet, grunnet jakt og salg fra mennesker. Nosy Komba har lenge stoppet med dette og tar vare på sine hårete venner, noe som har gjort dem nesten tamme. De bor ute i det fri på den lille øya, men kommer når de blir ropt på og får tilbudt mat. Alt gjøres på dyrenes premisser og de bestemmer om de vil komme på besøk eller ikke. Dermed kan man dra å få et nært møte med lemurer på nettopp denne øyen, og være med på å gjøre markedet hvor disse dyrene selges mindre attraktivt.

Vår dag startet nok en gang med en svett baguett og te til frokost – de har tydeligvis tatt litt for mye etter franskmennene her nede. Men ved godt mot dro vi snart nedover mot havnen for å finne oss en båt som fraktet oss over til denne sagnomsuste øya. Her ble det selvsagt et vilt kaos, og vi ble mest sannsynlig rana på åpen gate uten å vite det. Men etter litt om og menn satt vi nå i en liten jolle sammen med 10 andre med kurs mot Nosy Komba. Vinden rusket i håret, solen skinte og bølgene skvulpet – det kunne ikke blir mer idyllisk… Men det ble det ide vi gikk av på kritthvit strand for så å sette kursen mot jungelen.

DSC_0262DSC_0318

Vår guide var en litt eldre herremann som lurte i skyggene ide vi rundet et hjørne. Men han var riktig så behjelpelig og ikke minst viste han hvordan man roper på lemurer. Vi gikk innover i jungelen mens han ropte ”wakki wakki wakki wakki!” og etter en stund begynte det å rasle i tretoppene. De var over alt og kom fort ned for å få mat, de klatret på både skuldre og hoder, samt prøvde å få tak i kamera til Mina en periode. Dette var så gøy!

P1010489

P1010423

DSC_0297

P1010473

DSC_0303

DSC_0279

Ellers fikk vi hilse på Carolina, en ung dame på 45 år og en boa vi ikke fikk med oss verken navn eller år på fordi vi var opptatt av å ha han rundt halsen.

P1010391DSC_0253

Etter en time i jungelen var det på tide å finne veien tilbake til stranden og få seg en dugelig lunsj. Det var da vi fant ut at vi måtte betale guiden som sa: dere bestemmer hvor mye dere vil betale. Etter at vi gav han en 20 000 lapp, ble han dog mektig fornermet og sa at det var jo veeeeldig lite da. Hvordan vi skal vite hva som er lite og ikke, det vet ikke jeg, men vi smørte på med 20 laken til. Dette er selvsagt ariari, som vi allerede har betalt i millioner før – så vi kunne vel spandere det på han også.

DSC_0325

Ølen smakte godt, selv om Mina angret bittert på den 40-minutters lange turen tilbake til Nosy Be. Hun har jo som kjent blære på størrelse med en ert, og det dunka rimelig greit hver gang en bølge traff. Vel fremme så vi ut som drukna katter og Mina skjelte ut enhver tucktuck som tuta på ho, da hennes øyne på dette øyeblikket var blitt pisslunka og gule. Lettelsen var stor da vi kom frem til hostellet og kunne lette på trykket… Nå sitter vi bare å sløver i skyggen og gjør oss klare til å dusje i en bøtte – her er nemlig ikke vann. Vi glemte visst å huke av innlagt vann og pute på vår booking. Veldig spent på om dette gjelder på alle steder på hele Nosy Be eller ikke … vi oppdaterer dere om dette!

 

  • Ekteparet

Ankarafantsika Naturreservat

DSC_0096DSC_0087DSC_0090DSC_0169

Torsdag var det lagt inn en liten pause i kjøreruta vår, og vi fikk sett hva dette reservatet, type natur, hadde å tilby. Vi fikk litt forskjellige ruter å velge mellom, hvor vi kunne få med guide. Vi valgte kameleon-ruta, som varte i ca to timer. Vi hadde kanskje sovet litt vel lenge, og som vi egentlig visste fra før, sover de fleste dyrene på dagen.. Vi så ikke så jævlig mye på gåturen vår da, for å si det sånn – men så er nå kameleoner også ganske kjente for å kunne kamuflere seg da.. Guiden var tydeligvis overrasket over vårt valg, og spurte hvorfor i all verden vi valgte DEN ruta, og hvorfor vi heller ikke ville se lemurene og alt det andre som de fleste andre turister ville se?! Vi måtte jo forklare at vi dessverre ikke er helt som alle andre. Og at vi allerede så en gjeng med lemurer idet vi svingte opp på parkeringa dagen før. I tillegg skal vi straks ut på en øy som føkkings heter ”lemurøya”, så vi tror vi får sett nok av de.

Baobabtrær var også på ruta vår, noe som er et must å se. Vi vandret inn i reservatet til fiskeørnene, men så ikke en pelle mannskit. Samtidig kikket vi stadig etter krokodiller som vi også kunne se om vi var heldige. Guiden sa tidligere på turen at vi måtte holde motet oppe – lite visste han at vi var bare overlykkelige for å lee litt på den stive kroppen som dagen før hadde sittet 10 timer i bananform i baksetet på en bil. Etter kun å ha spottet noen stusselige fugler på 2 timer, hadde guiden mistet alt håp, og gikk og sparket i sanden. Enda godt Kaja spottet gjengen med ørner som svevet over oss, og som til og med landet i treet rett over oss. Vi var nå egentlig ganske happy med hele turen, selv om kameleonene uteble. Vi måtte jo selvsagt snike oss tilbake til baobabtrærne og ta et ”mange-i-en” bilde senere på dagen.

baobab_1

Til tross for at gåturen ikke var så innholdsrik, fikk vi tatt igjen det tapte da vi kom tilbake til bungalowen vår. Der ventet nemlig en slange på rundt 1 meter, lemurene svingte seg fra utallige trær og nomadene sprang nakne i det høye gresset ved innsjøen. Vi hadde også et utkikstårn hvor vi satte oss godt til rette med en iskald øl, litt musikk, nøt solnedgangen og synet av nomader som vasket understellet sitt.

Når kvelden var over og nok et deilig måltid var fortært, trasket vi tilbake fornøyde etter noen øl og litt kortspill i restauranten. På verandaen foran bungalowen vår satt tilfeldigvis nattevakten og ventet på…. å voldta oss, men endret mening da han kjente svettestanken idet vi rundet hjørnet? Var dette hans lille tilfluktsted for å røyke en joint? Eller ville han bare se til at vi kom oss trygt inn for natten? Vi satset på det siste. Han sto der igjen like blid kl 06 morgenen etter også for å hjelpe oss med bagasjen. Kanskje han egentlig sov i køyesenga på vår venstre side? Det var jo trossalt veldig mørkt, så hvem vet.

bungalow_1

Når vi skriver dette befinner vi oss så langt unna verdens navle som du overhode kommer. Vi er i Ambanja etter 12 timer på veien, og har endelig tilgang til sårt etterlengtet WiFi. Overraskende nok fant vi et skikkelig luksushotell (til og med i norsk standard å regne), til den nette sum av 200 kr. To lykkelige jenter legger seg nå nydusjet og tilfredse i den beste senga vi har klart å oppdrive så langt.

  • Ekteparet

On the road på Maddis!

Hovedstaden, Antananarivo, var ikke såå mye å skryte av – og vi er glade for at vi kun hadde et par dager her. Vi fant oss likevel et favorittsted å sitte, det skulle ikke mer til enn at internettet var tålelig greit, og at de ikke kikket stygt på oss når ølen ble bestilt kl 11.00 om formiddagen. Kaja prøvde også deres pizza – og vi har nå funnet en ny type pizzabunn! Man har jo selvsagt den amerikanske – hvor bunnen er tykk. Deretter den italienske – hvor bunnen er tynn og crispy. Men nå har vi også oppdaget den afrikanske – hvor bunnen var like tynn som en sulteforet biafraunge som hadde sett èn Mariekjeks per uke.

DSC_0020DSC_0022

Hostellet var helt greit – eid av en spacet og alternativ franskmann (også kjent som en fransk mann). Og så var det jo dette lille faktumet at de bygget rett på utsiden av rommet vårt. Et basseng var i gjære, hvis man kan kalle dusjforheng stiftet fast langs veggene i et hull, for basseng. Vi ønsker dem lykke til med det prosjektet, men kan se for oss noen forsikringssaker fra naboene i første etasje i fremtiden.

Vi trasket litt rundt i deler av byen, og planla samtidig de fremtidige dagene, og hvordan vi skulle komme oss nord på øya. Vi chattet litt med en fyr som hadde et fransk navn som lignet stygt på ”Brilleland”, og mekket sjåfør, bil og guide. Turen måtte selvsagt betales for, og penger måtte tas ut. Det er da alles skrekkscenario ble til virkelighet – Kajas kort ble svelget av minibanken. Hvordan i helvete skulle vi vite at max uttak var 800 000?? Det hjalp jo ikke akkurat at vi måtte ha 1 700 000 tilsammen, utbetalt i 10 000-lapper. Lommene var ganske så feite på vei hjem til hostellet, kan du si. Første tanke var; okei, hvem må vi bestikke nå, og hvor mye skal han ha?! Men ikke før hadde vi tenkt tanken, så kom en vakt og guidet Kaja inn i banken rundt hjørnet, hvor hun fikk kortet uten noen problemer. Det skal Madagasserne ha – de er utrolig vennlige og imøtekommende, og vi føler oss veldig trygge og ivaretatt.

DSC_0025DSC_0032

Kl 07.00 (PÅ SLAGET) ankom våre neste dagers fremkomstmiddel, en svett Peugot med en far og sønn bak rattet. Det vil si, far bak rattet (som overraskende nok kjører som en prest) og sønn som sitter i fremsetet og pugger engelske gloser. At vi har betalt for en engelsktalende guide er det vel ingen som har brydd seg videre om, men han skal ha for innsatsen! Moren hans kysset ham farvell, og vi følte oss med ett ganske trygge, siden vi nå har hilst på hele slekta utenom familiehunden.

Av sted bar det med et landskap som stadig forandret seg utenfor vinduet. Først lignet naturen på en stor sopp, eller eventuelt hjerne (nei, vi ble ikke kullos-forgiftet på denne bilturen), før det gikk over i tettere buskas og jungel. Langs veien sto mursteiner stablet opp for salg, sand spadd i pene hauger, frukt og grønt lagt så estetisk pent som man kunne få det, og barn som badet i elvene. Det var også barn som nettopp hadde lært å gå som hakket grus til stein, gjess som sto inntil bilveien bindt fast i en fot, og en mann midt i veien med to valper i hånden som han håpet på å få solgt. Men noe av det som imponerte oss mest var de som ikke hadde kuer til å trekke vogna si, som måtte jogge med tralla på slep med et helvetes lass, for å holde samme fart som bilene i trafikken.

DSC_0041DSC_0050

DSC_0057DSC_0058

Lunsjpausen kom, og vi ”valgte” å stoppe midt i en liten shady landsby som aldri hadde sett turister før. Vi ble eskortert inn i en lokal sjappe, og fikk servert kylling og ris. Har vi ikke fått rennaræv, ecoli eller ebola enda, så går vel også dette bra. Etter 10 timer i en bil i 30 varmegrader, var vi veldig klare for å komme oss frem til overnattingsstedet, men så aldri et sted vi ønsket å stoppe langs veien. Alle de små skurene i de skitne landsbyene hadde nemlig ”hotel” skrevet på bygningene sine – ikke nødvendigvis fordi de tok imot overnattingsgjester, men fordi det var et internasjonalt ord som kunne tiltrekke seg turister. Vi takker fortsatt for at det ikke ble et av de stedene, men heller en ganske så avsidesliggende lodge i et naturreservat – Ankarafantsika. Her skal vi tilbringe hele morgendagen, før vi reiser videre på fredag.

  • ekteparet

 

Ankommet Maddis

Vi har ankommet! Mina lurer på om hun har fått ebola fra nabo-dama på flyet som ikke holdt seg for munnen når hun hostet, men ellers er alt bra! Turen gikk over all forventning, og når vi endelig kom gjennom visumkøen på flyplassen, sto det en fyr å ventet på oss. Han fiksa baggasje og tok oss med til parkeringsplassen for å kjøre oss til hotellet. Da vi gikk inn på plassen sa Kaja: «det er helt sikkert den hvite kassa med runde lykter fra 60-tallet».. og selvsagt var det det. Den hadde hull i gulvet og lukta så sterkt av bensin at vi måtte åpne hvert vårt vindu og i prosessen risikerte å miste hver vår dør.. dette til tross for veldig god lufting etter nevnte hull. Men frem kom vi!

Vi har fått oss øl til 10 og mat, så da er det nok ikke lenge før vi treffer senga.. men først er vi i gang med å planlegge den neste uken – tror ikke vi helt selv vet hvor vi skal, men vi ender opp på Nosy Be, det er helt sikkert!

God natt!

– Ekteparet

Soon….

Sommeren har forsvunnet i en fei, og om vi er klare eller ei så skal vi på tur om en drøy uke! Det er klart for Afrika 2018!

Vi har begge hatt mye annet å tenke på, så planlegging av tur har faktisk ikke stått øverst på listen i sommer, men tur er det nå blitt! Keijei er reiseleder og har laget reisedagbok hvor alt av nødvendige papirer for aktuell dag er lett tilgjengelig. Det trengs når man skal to stykker på tur, over tre land i fire uker… cubs are coming home!

Vi reiser fra Oslo og neste dag befinner vi oss i Antananarivo – eller Tana for de lokale. Mulig vi regner oss selv som lokale allerede før vi ankommer, for Antananarivo er et mareritt å uttale. Dette er hovedstaden på den sagnomsuste øya Madagaskar, eller Maddis som kjapt begynte å kalle det. Her skal vi bruke drøye to uker med lemurer, dykking, rævkjørt infrastruktur og hvite strender.. Dette er et sted som fortsatt regnes som noe uoppdaget, og det kan være som å reise litt tilbake i tid. Etter vår brøler på Zanzibar hvor vi glemte å ta ut penger i øyas (omtrent) eneste minibank før vi dro fra hovedstaden, så er iallfall dette noe vi kommer til å sjekke grundig! Her er det ikke snakk om en time tilbake til hovedstaden, men heller 20… uansett – dette er et eventyr vi gleder oss veldig til! Men turen er ikke over der!

Vi skal tilbringe hele 4 dager inne i Kruger Nasjonalpark i Sør-Afrika! Om vi gleder oss? Tidenes underdrivelse! Keijei var nesten på randen til sammenbrudd i planleggingsfasen av dette, fordi det så en periode ut som om vi ikke fikk overnatting som passet til hennes nøye planlagte reiserute. Men krisen ble avverget, overnatting booket og bil reservert. Ja, vi skal kjøre fra flyplassen og rundt i Kruger – anbefaler alle andre som befinner seg i den sørlige delen av kontinentet om å la bilen stå… Kan dette være gangen vi finner en leopard? Spenningen er til å ta å føle på! Og ikke nok med det, siste stoppet på turen har vært selvskrevet i 4,5 år…

Endelig skal vi sette føttene i vårt kjære Zimbabwe igjen, etter alt for mange år vekk.. vi var tross alt i nabolaget! Denne delen av reisen er langt fra ferdigsatt, for hele poenget er å finne gamle venner og spille PoloX. Førstnevnte kan være spredt over hele landet, sistnevnte skal helst skje på AP.. men vi tar dette litt som det kommer. Gleden over å snart sitte i baren med en iskald øl, Chutney potetgull og Kule Js beste bedtime story, den er stor!

Så da er vi tilbake i kjente trakter – og klarer da selvsagt ikke holde kjeft om akkurat det! Følg med!

– Ekteparet

Et steg nærmere

Det er litt surt at Nepal er et så lite land, for jeg ville gjerne skrape av mer på kartet – men det er bedre enn ingenting! Et land nærmere verdensherredømme!

Etter hjemkomst har jeg vekslet mellom å spise meg stappmett og ligge i senga for bare å bare tenke på hvor fantastisk den er å ligge i… Det har vært mye familie og hurra meg rundt – så morgendagen kommer til å treffe hardt med studentbudsjett og bacheloroppgave. Men Nepal er iallfall avsluttet og kartet oppdatert, så da er det på tide å fortsette videre – kanskje jeg får frem et nytt land før året er omme også..?

– Keijei

Nepal, takk for meg

Dagen har kommet – i dag skal jeg sette meg på flyet hjemover. Det er 12 uker siden jeg først satt foten i dette landet med sine utallige templer, butikker, biler, mennesker og dyr. 12 uker som fortjener et skikkelig tilbakeblikk…

img_7710

I begynnelsen var det så kaldt at jeg brukte superundertøy hver dag, ull til alle tider og vi hutra sammen i det ene rommet med varmeovn. Vi trengte ikke fylle opp kjøleskapet med øl, for de holdt seg kalde på rommet. Alle gikk til innkjøp av utallige skjerf, eller tepper som jeg kaller det og bruker det som. Det ble en velkommen avkobling med Pokhara og Chitwan som ga oss litt mer varme enn Kathmandu…

DSC_0378

DSC_0799DSC_0655

Plutselig var vi gjennom de første fire ukene, og vi begynte å bli kjent med landet vi var i. Her hvor du risikerer livet her gang du går over veien og må stole blindt på alle andre. Her hvor hele formålet med å ha en bil er å fylle den med flest mulig folk, og formålet med å kjøre den er å kjøre forbi flest mulig andre, til tross for svinger, smale veier og stupbratte fjell. Her hvor man pådrar seg kols ved å gå nedover gata. Her hvor man ikke skal vise knær eller skuldre, men alle tar dusjen ute i veikanten. Her hvor du møter kuer på fortauet eller blir forfulgt av nysgjerrige hunder. Her hvor de sitter på gulvet å spiser med hendene og drikker varmt vann for å holde varmen. Her hvor alle kler seg i regnbuens farger og bærer alt fra murstein til håndvesker med pannen. Her hvor de rister på hodet når de mener ja og svarer ethvert spørsmål med ”why not”. Etter fire uker begynte vi å dra hver til vårt…

Manekharka var definisjonen på en Nepalsk landsby, isolert 6 måneder av året grunnet at veien ikke tåler monsunregnet. Her som de dyrker i stupbratte fjellskrenter med kun bøfler til hjelp. Her som de føder i åkeren hvis de må og tror at legen er Gud selv. Her som de fleste aldri har vært hos en lege, og er stolte av det. Her som de står opp med sola og legger seg med den. Her som jeg møtte verdens bratteste bakke og fikk et glimt av verdens tak. Her som jeg nesten ble geitetjuv. Her som vi varmet vann i en bløtte og sov på madrasser av bly. Her som vi fikk den beste nepalimaten tre ganger om dagen. Her som de opplevde ett av de verste jordskjelvene i landets historie for kun få år siden og hvor vi fortsatt kan se sprekkene i fjellsiden…

DSC_0112

Tilbake i Kathmandu feiret vi Holi med alle regnbuens farger og det ble en av de mest minneverdige dagene her. Snart dro halvparten hjem til Norge og vi var kun tre igjen i hovedstaden. Det ble ferie, det ble muffins, det ble is, det ble paragliding, det ble skogstur, det ble danseshow, det ble world down syndrom day og det ble påske. Hjemlengselen satt inn for de fleste, og siste uke ble tatt godt i mot. Det ble siste arbeidsdager, siste dans, siste middag, siste shopping, siste busstur og siste momo…

img_7863-1

DSC_0228

img_7998

img_8177

Og nå er dagen her… takk for 12 uker Nepal, det har vært noe helt utenom det vanlige. Nå skal jeg hjem!

  • Kaja

Den siste kvelden…

Nå er siste kveld i Nepal kommet! Vi sendte noen hjemover i dag, så vi hadde en siste felles middag i går. Det er rart å tenke på alt som har skjedd de tre månedene vi har vært her og at det er nesten 12 uker siden vi kom – jeg har helt fortrengt at vi hakka tenner om kveldene og la oss i superundertøy. Vi har alle sammen valgt topp og bunn på turen, og her er mine:

Topp: 1) Chitwan, 2) Holi, 3) Paragliding

Bunn: Tåke og mangel på fjell…

Det er utrolig hvor irritert jeg har vært på sistnevnte, men det var noe jeg virkelig så frem til – Himalaya. Noen kunne nevnt at Nepal konstant er tåkelagt…

Jeg har brukt siste kvelden min her på å sette sammen en liten film fra oppholdet og her kommer den!

  • Keijei

Me and my boys

I går var jeg med en siste tur tilbake til mitt første dagsenter, og jeg måtte da si hade til disse skjønningene her. De er nok de jeg har blitt best kjent med her, og det var litt vemodig å tenke på at jeg mest sannsynlig aldri kommer til å se dem igjen.

I dag har vi alle siste dag, og så nærmer hjemreisen seg faretruende fort – noe jeg syntes er helt greit! Vi som er igjen skal ut å spise en siste middag sammen, og jeg har ikke tenkt å spare på noe! Så får vi se hva som blir folks tre på topp og på bunn fra turen… Det har vært noen fine uker, men jeg er klar for å komme hjem og ta fatt på alt som skal gjøres der før sommeren kommer.

– Keijei

Boudha

Jeg har lenge planlagt å besøke dette stedet, en kjempe stor stupa her i Kathmandu. De fleste andre av reisefølget hadde allerede vært der og kunne fortelle om et rolig og vakkert sted – en sjeldenhet i denne byen. Ingrid og Lise ville være med å spise middag der i dag, så vi dro av sted.

DSC_0323Når vi kom frem skjønte vi fort at stillhet var det siste vi ville finne der – det krydde av folk over alt. I dag var tydeligvis en helligdag vi ikke hadde fått med oss… så vi vandret en liten runde, og prøvde å ikke bli dyttet, tråkket på eller tråkke på andre som plutselig skulle legge seg ned i noe jeg bare kan anta var bønn.DSC_0336Mens vi satt på en takterrasse med utsikt over denne massive stupaen, senket mørket seg og vi kunne skimte de utallige lysene som blir tent på slike steder. Det var ganske kaldt da vi har hatt en sjelden dag med overskyet og litt regn i dag, så det tok ikke lang tid før vi satte snuten hjemover. Nå har jeg iallfall vært der, og det er jeg mer enn nok fornøyd med.DSC_0346

Hjemme ble det påskestemning med påskeegg og påskekrim – vi våknet nemlig til en melding fra Kristine om at det var gjort klart til påskeegg-jakt for oss før hun og familien dro på tur tidlig i dag. Dette var selvsagt dagens høydepunkt, og en kjær smak av Norge i disse påsketider… Nå er det kun en uke til jeg sitter på flyet hjem, så det blir mange siste besøk og middager denne uken.

  • Keijei